Glede, lykke og karakterer fra tegneserier (samt krig!)

Jeg skriver åpenbart ikke ting her så veldig ofte lengre.
Kanskje har jeg ikke behovet. Kanskje hadde jeg aldri behovet, men var vagt nysjerrig på å se om noen andre hadde behovet for å lese noe på dette internettet som ikke omhandlet salg av penisvekst eller obskure nettlesere med søkemotor knyttet til hjelp til selvhjelp vedrørende penisvekstprodukter.

Siden sist jeg skrev noe her har det skjedd magiske og fantastiske ting, og det er jeg veldig glad for. Jeg tror ikke egentlig hun leser bloggen min (mye fordi jeg ikke skriver noe her), men jeg er ubeskrivelig glad i henne og fryktelig- og klissete lykkelig over at vi er sammen, hun og jeg. Mens jeg skriver dette pønsker jeg på julegaver til henne, og jeg gleder meg til det. Hun betyr mye for meg, og jeg gleder meg til å finne på noe fabelaktig til henne som gjør henne glad.

Samtidig skal hun møte den ikke veldig nifse mammaen og den heller ikke veldig nifse pappaen i morgen, altså fredag. Vi skal spise middag og være ganske glade, helt til jeg må på nattevakt. Jeg merker jeg gleder meg til dette også. Jeg får vist frem hvor fantastisk hun er, og det gjør meg meget lykkelig og sikkert henne litt nervøs, men jeg kan fint møte hennes foreldre også. Jeg er mildt sagt nysjerrig og engasjert, ettersom jeg er så forbannet glad i henne.

Men nok kliss og schmooch!

Viktige saker er på dagsorden. Mennesker med absurde kallenavn prøver å drepe hverandre. En skulle tro det var ren fiksjon at "Hvalrossen" har skutt på "Onkel Skrue", men dengang ei. Dette er alvor. Mer alvor enn at Nord-Korea har en ny tykksak som diktator, og som i et svakt øyeblikk innså at intet annet enn granater skutt mot en øy tilhørende sine erkefiender kan bekrefte og belyse om aktuell penisstørrelse.
Ettersigende ble "skrue" skutt syv ganger (eller 7, som dagbladet skriver, åh for en journalistisk teft). Antakelig var det en nordkoreansk granat som rammet ham. Jeg nekter å tro at hvalrosser for det første bærer våpen, og for det andre makter å ramme onkel skrue med syv skudd. Balansere ball på snuten, ja. Skyte mot fiktive karakterer fra donald duck? Meeeh...

Blawhg

Jeg feiler totalt i å være blogg-aktiv.
Som en trøst kan jeg i allefall linke til andre flinke blogger man kan le av, tenker jeg. Så slipper den faste og fine leser ubehaget med å konstant sjekke bloggen min bare for å se at der ikke finnes noget nytt under solen. Slikt er hva selvmord konstituerer, nemlig...

www.unhappyhipsters.com - arkitektblog med sarkastisk tilsnitt. Love.

www.hipsterhitler.com - mer en tegneserie, men med en svært hip og trendy hitler. Elsk.

Det var ærlig talt stort sett det.

Spontanitet og global kultur - global landsby?

Spontaniteten griper meg.

eller...

Prokrastinering fillerister meg.

Uansett...

Jeg leser om demokrati, nasjonalisme og overnasjonalitet. Jeg har enda ikke kommet til overnasjonaliteten, så jeg vet ikke helt hva det handler om. Jeg kan se for meg at det har noe med denne elskverdige russeren som akkurat har dukket opp- for så å bli fengslet i Norge å gjøre. Og hvordan kan man ikke la seg sjarmere av en lystig snauklippet herre som tilsynelatende er like høy som han er bred. Mannen ser så fornøyd ut at en nesten glemmer hans rallende budskap om vilkårlig å skyte muslimer. Jødehets er altså ut, og muslimhetse er inn. Jeg er usikker på hvordan Hitler hadde stilt seg til dette. Antakeligvis like forvirret som resten av oss. Han hadde jo noe rampete på gang med Japan, som vitterlig må sies å tilhøre østen. Så .. eh .. ja. Jeg må også kommentere på kallenavnet hans, "Røde Tarzan". Jeg vet ikke hvordan han har fått det, jeg vet ikke hvordan han kan være så ubeskrivelig fornøyd selv med dette kallenavnet, men mannen får det på en eller annen måte til. Man titter på ham, ser formelig for seg hans Mor fra en eller annen kløktig gruveby rope sin sønn inn på kål. "Røde Tarzan, kålen er klar og vil i dag bli servert med en kremet saus bestående av kål, kull og poteter". Og Røde Tarzan slipper brått det lille flagget med hakekors han har masjert rundt med, og setter sin facistiske snute mot kålens duft og aroma. Idyllisk...

Og mens jeg prokrastinerer og skriver på dette fryktelig vage innlegget hører jeg på Alice in chains MTV Unplugged. Det er et album jeg alltid kommer tilbake til, selv om jeg ikke elsker alle sangene like høyt. Noen skipper jeg til og med forbi, selv om det sikkert er en slags synd bare det. "En må like alt", tipper jeg andre tenker, hytter med neven og spiser hatten sin mens de gjør et mentalt notat om aldri å lese bloggen min igjen.

Men jeg kan ikke så mye for det. Jeg er fryktelig glad i Alice in chains, bare ikke alt. Men om du aldri har hørt de før, bør du høre MTV unplugged-albummet. Det er preget av forbannet god lyd, gode tekster, gode musikere og generelt veldig god stemning.

Og med det antar jeg det er fordelaktig å komme seg tilbake til lesingen, så jeg ikke gir inntrykk av at jeg kun sitter og hører musikk på hverdagene.

Marriage

I dag gjorde jeg den grusomme feilen å tenke.
Jeg kom til å tenke på ekteskap beskrevet i Haruki Murakamis bøker (som jeg er svært glad i).

Det påfallende med Murakamis bøker er at stort sett alle karakterene hans gifter seg i ung alder. Det later aldri til å være nevneverdig usikkerhet rundt giftemålene heller. "Jeg giftet meg med Mushikawa da vi var 22", eller "Jeg ble raskt gift med Ishigawa, selv om hun var en liten brødrister". Det er noe ekstremt ustresset med måten han beskriver det å bli gift på. Spørsmålet er mer om det er naturlig, eller vanlig å gjøre. Er japanere bare forbannet flinke til å forelske seg, eller ser det mekanisk-solidariske i det å gifte seg. Er det en samfunnsnødvendighet?

Det neste spørsmålet som dukker opp i meg er om japanere har for vane å gifte seg tidligere enn for eksempel i Europa. Ikke at jeg har sett statistikkene, det er bare noe jeg "føler". Og som kjent kommer "følende" sosiologer aller lengst... Dette er noe jeg må sjekke opp, fordi det et eller annet sted inni meg interesseres for akkurat dette. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg kunne ikke gitt mer faen i Norges demografi når det kommer til giftemål, barnefødsler og antall tenner gnidd mot andre tenner i hat over eget giftemål. Nei, dette er eksotiske Japan, der de har automater med brukt kvinneundertøy til salgs.

Så ... hva er det med japanerne? Hva er det med europeere? Kultur, asse ... det er bare såååååå crazy!

What the what?

Jeg har drevet med studieting siden tidlig i morges. Queue stolthet, ærlig talt. Det likner ikke meg å holde på slik, men jeg har nå altså det. Nå fusjonerer jeg min elsk for amerikansk fotball med min semi-elsk for å spille saksofon. Ærlig talt går det ikke så ille. Særlig ikke med tanke på at det er i allefall fem år siden sist jeg spilte. Det eneste som virkelig plager meg er mangel på brukbart munnstykke. Det som følger med et er et G-stykke. Det er litt som å blåse gjennom en bazooka. Man trenger drøyt mye lufttrykk for å få lyd, og enda mer for å nå de høyeste og laveste tonene.

Løsninge er et nytt munnstykke, sikkert til en hysterisk mengde penge. Plast er dyrt så fort man skal smelle det på et instrument, uten at jeg helt forstår hvorfor. Det er fremdeles plast.

Er det så mye mer å melde, egentlig?
Jeg har forsåvidt fremdeles ingen kontroll eller dialog med følelsene mine. Jeg aner ikke hvor jeg befinner meg emosjonelt. Andre kan skryte på seg en emosjonell berg-og-dalbane. Jeg kan ikke det. Jeg kan kanskje hevde jeg har en emosjonell ... slags ... sølepytt. Ikke at det gir mening. Jeg kan ikke se det gi mening selv, i allefall. Med mindre følelsene mine er sølevann (eventuelt friskt, lyrisk regnvann).

Meh .. jeg vet faktisk ikke, og det plager meg. Jeg liker å ha alle fakta på bordet, uten at bordet blir for overlesset med fakta. Jeg liker logikk, skøy og mindre munnstykker enn et forbannet G-stykke.

Og jeg har ingen vinkling på denne bloggen. Mon tro om det er uheldig. At jeg ikke har en eller slags vinkling jeg skulle skrevet bloggen etter. Men det får bare være. Nå spiller naboen over meg trommer. Tror sannelig jeg skal straffe ham med noen høye hyl på saxen min før jeg gir meg og bare synker anemisk ned i stolen min før jobb.

Commercial rage is all the rage!

Det er i vinden å være sint, noterer jeg meg. Særlig i media. Kanskje mer populært enn å ha meninger er det å være svært sint uten nevneverdig grunn.

Særlig programmet "sinnasnekkern" er veldig sint, generelt. "Dere kan ikke bo her", roper en sint snekker som tidligere har vært snill og glad. Dette skaffer åpenbart TV3 seertall fra en annen verden, fordi også Hellstrøm er sint. Ikke at han er noe flink til å være sint, men han prøver. Instendig.

Spørsmålet er når det kommer sinte versjoner av ting som slett ikke bør være sinte. Jeg gleder meg til sint barnetv. En eller annen jævlig sint fyr som brøler, eller teletubbies som fornøyd hyler obskøne fraser til hverandre gjennom de nifse draktene sine.

Sinte nyheter finnes allerede. Nyheter som formaner, eller snakkeprogrammer og debatter med reelt sinne. I gode gamle dager hadde vi Holmgang med Staff og den svært gale mannen som var taxisjåfør men som hadde sinte meninger om alt og ingenting. Hele seansen i seg selv er ubetalelig fin: http://www.youtube.com/watch?v=1VLsRbDU37w

Spørsmålet jeg stiller meg er på samme tid om alt sinnet er nødvendig. Sinne er sjeldent noe positivt, men skaper det et realt seerboost? Har nasjonen sett for mye på koselige programmer som gullrekken til NRK eller gud vet hva andre kanaler sender. Jeg ser for lite på tv til å være sikker, men jeg får litt lyst til å begynne for å telle antallet sinte serier som har kommet- og som sikkert kommer til å komme så fort dette virkelig slår an.

The natural speaker

Det later til at jeg har tatt på meg en rolle som en slags naturlig snakker. Dette forvirrer meg like mye som alle andre, men det er et ufravikelig faktum at jeg skriker relativt høyt på seminarer, når det manes til debatt. Det er selvfølgelig veldig gøy å si noe, for så å mane til debatt. Men det er samtidig noe litt ... merkelig over det. Har ingen andre lyst til å si noe? Stjeler jeg all tiden? Har jeg et intenst behov for å markere meg som både morsom og intelligent på samme tid?

Svaret på alt dette er ja / kanskje / muligens. Kanskje har jeg blitt den nye og litt mildere Hitler. Flink til å prate, atskillig roligere på jødehatet- og utryddelsesfaktene. Hei, jeg heter E og er Hitler Light, now with less madness within.

Ja, jeg tror det blir noe slikt.

Dagens musikktips kommer i form av at det er kaldt ute, og at man bare har lyst til å høre musikk foran peisen. Man har eventuelt forbannet lyst på en peis...

Bon Iver - For Emma, Forever Ago. Et (og jeg prøver å skrive det uten å le av uttrykket) stemningsfullt album med sår, men flott vokal over organiske instrumenter og en fin og vever produksjon. Hah .. hah ..hahahaha. Nei faen, det går ikke. Helvete.
Hør på det ... det minner mye om Iron & Wine, og mindre om DJ TIESTO. Så .. err .. er du hardcore tiesto-fan ENDA bør du kanskje styre unna.

Men du ser i allefall at mannen på bildet lager forbannet god musikk. Jeg gjør dog oppmerksom på at bilde TO er Bon Iver ... om du skulle være i tvil. Bon Iver er forresten ikke katten heller.