Commercial rage is all the rage!

Det er i vinden å være sint, noterer jeg meg. Særlig i media. Kanskje mer populært enn å ha meninger er det å være svært sint uten nevneverdig grunn.

Særlig programmet "sinnasnekkern" er veldig sint, generelt. "Dere kan ikke bo her", roper en sint snekker som tidligere har vært snill og glad. Dette skaffer åpenbart TV3 seertall fra en annen verden, fordi også Hellstrøm er sint. Ikke at han er noe flink til å være sint, men han prøver. Instendig.

Spørsmålet er når det kommer sinte versjoner av ting som slett ikke bør være sinte. Jeg gleder meg til sint barnetv. En eller annen jævlig sint fyr som brøler, eller teletubbies som fornøyd hyler obskøne fraser til hverandre gjennom de nifse draktene sine.

Sinte nyheter finnes allerede. Nyheter som formaner, eller snakkeprogrammer og debatter med reelt sinne. I gode gamle dager hadde vi Holmgang med Staff og den svært gale mannen som var taxisjåfør men som hadde sinte meninger om alt og ingenting. Hele seansen i seg selv er ubetalelig fin: http://www.youtube.com/watch?v=1VLsRbDU37w

Spørsmålet jeg stiller meg er på samme tid om alt sinnet er nødvendig. Sinne er sjeldent noe positivt, men skaper det et realt seerboost? Har nasjonen sett for mye på koselige programmer som gullrekken til NRK eller gud vet hva andre kanaler sender. Jeg ser for lite på tv til å være sikker, men jeg får litt lyst til å begynne for å telle antallet sinte serier som har kommet- og som sikkert kommer til å komme så fort dette virkelig slår an.