What the what?

Jeg har drevet med studieting siden tidlig i morges. Queue stolthet, ærlig talt. Det likner ikke meg å holde på slik, men jeg har nå altså det. Nå fusjonerer jeg min elsk for amerikansk fotball med min semi-elsk for å spille saksofon. Ærlig talt går det ikke så ille. Særlig ikke med tanke på at det er i allefall fem år siden sist jeg spilte. Det eneste som virkelig plager meg er mangel på brukbart munnstykke. Det som følger med et er et G-stykke. Det er litt som å blåse gjennom en bazooka. Man trenger drøyt mye lufttrykk for å få lyd, og enda mer for å nå de høyeste og laveste tonene.

Løsninge er et nytt munnstykke, sikkert til en hysterisk mengde penge. Plast er dyrt så fort man skal smelle det på et instrument, uten at jeg helt forstår hvorfor. Det er fremdeles plast.

Er det så mye mer å melde, egentlig?
Jeg har forsåvidt fremdeles ingen kontroll eller dialog med følelsene mine. Jeg aner ikke hvor jeg befinner meg emosjonelt. Andre kan skryte på seg en emosjonell berg-og-dalbane. Jeg kan ikke det. Jeg kan kanskje hevde jeg har en emosjonell ... slags ... sølepytt. Ikke at det gir mening. Jeg kan ikke se det gi mening selv, i allefall. Med mindre følelsene mine er sølevann (eventuelt friskt, lyrisk regnvann).

Meh .. jeg vet faktisk ikke, og det plager meg. Jeg liker å ha alle fakta på bordet, uten at bordet blir for overlesset med fakta. Jeg liker logikk, skøy og mindre munnstykker enn et forbannet G-stykke.

Og jeg har ingen vinkling på denne bloggen. Mon tro om det er uheldig. At jeg ikke har en eller slags vinkling jeg skulle skrevet bloggen etter. Men det får bare være. Nå spiller naboen over meg trommer. Tror sannelig jeg skal straffe ham med noen høye hyl på saxen min før jeg gir meg og bare synker anemisk ned i stolen min før jobb.