Here comes the horn!

Jeg sitter på lesesalen og betrakter alle menneskene som med all sannsynlighet gjør mer eller mindre som de skal her, lese.
Selv prøver jeg å lese, men det går ikke så alt for bra. En eller annen tung tekst om hvordan man leser kultur. Mennesket assimilerer ikke bare all kultur (sjokk). Mennesket krangler om mening med kultur (sjokk igjen).

Det slår meg (som det har gjort over 9000 ganger før) at jeg studerer noe som alle vet. Det jeg i all hovedsak har lært er at jeg kan være litt vanskelig og si at jeg studer doxa, altså det greske ordet for "common knowledge".

Og hva skal jeg med dette? Vel, det later ikke til at jeg skal få bruk for det til så veldig mye. Kanskje litt. Heldigvis noe, for jeg har en fot innenfor TV2 nå som freelancer på moro-siden deres (www.tv2underholdning.no/moro), og jeg antar det er noe.

Jeg tviler på at jeg plutselig setter i gang med denne retarderte bloggingen igjen. Jeg orker ikke engang sette inn et brukbart bilde av noe gøy som ikke har noe med teksten å gjøre, og det sier vel sitt. Det var mitt fundament, mitt fotavtrykk og stort sett meningen med denne bloggen. Skrive noe og vise noe helt annet, for å forstyrre og utfordre sinnet (akkurat som Frankfurterskolen ønsket at alt skulle være- et salig jævla kaos av ting).

Så ... 10 studiepoeng igjen til ferdig Bachelor i Kultur og Kommunikasjon.

Ikke nøl, ansett meg. Jeg kan nemlig stave Doxa (forhåpentligvis).

Ah, og ja, jeg har forresten betraktninger på denne sinnabloggingen til Linnea, men de tar jeg i et annet innlegg, så jeg faktisk har mer å skrive.

What the what?

Jeg har drevet med studieting siden tidlig i morges. Queue stolthet, ærlig talt. Det likner ikke meg å holde på slik, men jeg har nå altså det. Nå fusjonerer jeg min elsk for amerikansk fotball med min semi-elsk for å spille saksofon. Ærlig talt går det ikke så ille. Særlig ikke med tanke på at det er i allefall fem år siden sist jeg spilte. Det eneste som virkelig plager meg er mangel på brukbart munnstykke. Det som følger med et er et G-stykke. Det er litt som å blåse gjennom en bazooka. Man trenger drøyt mye lufttrykk for å få lyd, og enda mer for å nå de høyeste og laveste tonene.

Løsninge er et nytt munnstykke, sikkert til en hysterisk mengde penge. Plast er dyrt så fort man skal smelle det på et instrument, uten at jeg helt forstår hvorfor. Det er fremdeles plast.

Er det så mye mer å melde, egentlig?
Jeg har forsåvidt fremdeles ingen kontroll eller dialog med følelsene mine. Jeg aner ikke hvor jeg befinner meg emosjonelt. Andre kan skryte på seg en emosjonell berg-og-dalbane. Jeg kan ikke det. Jeg kan kanskje hevde jeg har en emosjonell ... slags ... sølepytt. Ikke at det gir mening. Jeg kan ikke se det gi mening selv, i allefall. Med mindre følelsene mine er sølevann (eventuelt friskt, lyrisk regnvann).

Meh .. jeg vet faktisk ikke, og det plager meg. Jeg liker å ha alle fakta på bordet, uten at bordet blir for overlesset med fakta. Jeg liker logikk, skøy og mindre munnstykker enn et forbannet G-stykke.

Og jeg har ingen vinkling på denne bloggen. Mon tro om det er uheldig. At jeg ikke har en eller slags vinkling jeg skulle skrevet bloggen etter. Men det får bare være. Nå spiller naboen over meg trommer. Tror sannelig jeg skal straffe ham med noen høye hyl på saxen min før jeg gir meg og bare synker anemisk ned i stolen min før jobb.