Den store oppdagelsesferden.

Igjen besluttet jeg og Christian oss for at det var på tide å erobre et eller annet i Oslo. Denne gangen fant vi ut at Nydalen måtte erobres, på godt gammelt spansk vis. Planen var å finne noen som kunne slave på sukker / tobakksplantasjene, og gjøre oss svært rike på kort tid.

So much for planning.

Først ble vi angrepet av gressklippermafiaen. To sløve herrer kom fresende på hver sin store gressklipperbil, skulte stygt på oss og akselrerte aggressivt forbi. Så kom en sløv dame fresende, skulte igjen stygt på oss (fordi vi var spanske conquistadorer?) og hylte videre, klart på jakt etter de to sløve herrene hun holdt så meget av.

Etter å ha vandret opp til nydalen, pratet om at damer kan gi relativt lite mening og delt tanker om hvorfor Espa bensinstasjon (på Espa) selger så forbannet mange boller (hint: mennesker som kjører der blir deprimerte og trenger noe trøstende) kom vi til Nydalen. Denne dalen falt raskt inn under spansk herredømme, og her høstet vi også "Imsdal Sportsvann med smak av helvete". Litt senere, på forvirrende tur opp til Maridalen oppdaget vi at sportsvannet smakte svette og kaktus. Mange minutter ble brukt på å drøfte hvordan dette vannet ble produsert, men det egner seg på ingen måte på trykk for den sarte leser.

Tilbake på Grünerløkka etter monsteriøs tur feiret vi med hamburger på Daqota. Alt i alt en seier for Spania som nasjon, selv om sigarproduksjonen uteblir.

Og anden? Den har jeg ingen god forklaring på ... men Gud VET det er den nifseste anden i universet...

dedikert som en brennende låve en mørk høstkveld

Det er virkelig i overkant å være så dedikert at man jobber 14 timer en søndag. Allikevel var det akkruat det jeg gjorde i dag. Eller gjennomførte, alt ettersom. 14 timer ... som igjen er mange minutter. Jeg har ikke tenkt å konvertere til minutter bare for å gjøre et poeng ut av det hele, men det er en hel del minutter. Kanskje over 200. Kanskje til og med over 2000, men da begynner det å bli drøyt. Jeg tror allikevel jeg skal skrive 14 timer igjen, bare for igjen å gispe over hvor mange timer jeg har jobbet i dag. FJORTEN. TIMER.

Men nå har jeg kommet hjem, det regner og jeg lengter etter høst. For alle andre er høst tydeligvis noe trist, og noe depressivt. For meg er det fantastiske farger på bladene, mye regn og generell lykke over å være i live. Noterer meg cheesynessen av det jeg skriver mens jeg skriver, noe som igjen viser hvor ekstremt planlagt bloggingen min er, men det makter jeg ikke bry meg om nå ETTER FJORTEN TIMER PÅ JOBB. Jeg er svært glad i høsten, og slik er det bare.

Ah ja .. og bilder. Jeg burde ha bilder her. Det er viktig med bilder i bloggen, hvis ikke vil alle leserne mine forsvinne tilbake til VG. Og det vil jeg ikke. Jeg hentet de fra VG med både list og lempe, og slik skal det fortsette. Kanskje burde jeg dytte inn bilde hver gang jeg skaper en oppdatering ... og tvangen i meg forfekter stadig at jeg må oppdatere denne kakafonien av hysteriske tanker, snakk om FJORTEN TIMER og vage drømmer HVER dag. Virkelig .. blir jeg den mest aktive bloggeren sør for Fauske? Ingen vet, men her kommer et bilde av flinke hr.giraff i klesskapet mitt.

Konversasjoner med flinke hr.giraff

I dag pratet vi sammen for første gang på lenge, Hr.Giraff og jeg.
Jeg laget pizza, og han pratet. Jeg vet enda ikke hva han prøvde å si til meg. Det var lange, små og klagende mjau. Vanligvis kommer han bare med disse når han har noe å klage over, men i dag var alt i sin skjønneste orden. Selv etter å ha fått indrefillet av okse, pratet Hr.Giraff høylydt om dette og hint. Han ga seg rett og slett ikke. Han fortsatte til og med samtalen da bror kom hjem. Jeg skulle lett ønske jeg kunne tyde hans mytiske mjau.

Ellers fant jeg og Cecilie ut at et ekteskap ville være fortreffelig. Ekteskapet skulle bygges på min rikdom, vin og barn med snedige navn. Vi var til og med svært enige i at "Alle elsker Raymond" er en forbannet horribel serie. Jeg øyner håp, så Rosa, step up your game.

Ellers ... magisk trøtt, ganske sliten men ikke uten små seiere her og der. Og mann utenfor med rutete bukser. Shrug.

Skøy og slikkerier.

Nei.

Det handler ikke om oralsex.

Det kan, selvfølgelig handle om oralsex. Men ikke i dag. I dag handler det om lakris. Rettere sagt den kvalmende og notoriske virksomheten til lakrisprodusenter rundt om i verden (eventuelt bare Norge).

La meg oppklare. I dag kjøpte jeg både "Kick" og "Nox", noe som ikke er fotballmagasiner for 13-åringer, men alvorlig lakris. Etter å ha nafset begge disse produktene gikk det opp for meg, at dette er samme produkt. SAMME PRODUKT. Og dine argumenter med at Nox er hardere og litt mer melkeaktig møtes med hånlig latter fra min side. Det handler om temperatur, luftfuktighet og butikksjefens teft for plassering av gitte produkt.

Så, kjære ikke-eksisterende leser. Vi sitter igjen med en suspekt og kalkulerende bransje som på høyt plan lurer sine lavpannede tilhengere til å støtte lakrisens sak, uansett merke. De vinner uansett. Vinner alt ... og det de vinner spytter de inn i produksjonen av for eksempel forræderiske FOX, eller gud forby BIX. Helvete ta slike forbannede uromomenter i slikkeriavdelingen.

Og for å oppklare dette, "skøy og slikkerier" er hva min bestemor kaller "godteri". Hun er 380 år gammel...

Den gode samtale

I dag er det torsdag.
Torsdag er en intetsigende jævla dag, og derfor må man gjøre intetsigende ting.
Dagens intetsigende ting har vært litt freelancehacking (snakket fornuftig til en datamaskin til den lot meg gjøre den glad igjen) og trent.

Treningen var i grunnen det mest begivenhetsrike for dagen (antar jeg, ting kan enda eksplodere før 00:00). Mens jeg trente skuldre overhørte jeg lystige herrer kvade om sin restskatt, eller sin "tilbakesmell" som de så yndig erklærte det. Hva skuldrene mine angår er de svake og puslete, og 20 kg pr arm i skulderhev er direkte vinglete. Velger fremdeles å skylde på den friske lungebetennelsen som rokket ved min behagelige grunnmur for noen uker siden.

Sykkeløkten på slutten av treningen var også fin. TvNorge hadde et glimrende innslag med en halvsløv tattoo-kvinne som var dekket i skipstattoos, mastettoos og andre svingende saker og ting. På moten nå var sjømannsdekor, og "jappanske fisker og drager", helst i farger. Da har jeg i allefall notert meg hva jeg slett ikke skal ha. Det beste var strengt tatt spørsmålet hun fikk om hva det rareste hun hadde tatovert var. "Ei labyrint på musa er vel det rareste", kunne den sløve kvinnen fortelle. Det er ikke umulig at dette var ment som et utsagn som skulle jage vekk den ivrige piken TvNorge brukte som journalist, men det prellet åpenbart av. "Det hørtes spennende ut, kan du fortelle mer om det" spurte den nå tydelig tilbakestående journalisten. "Erf ... typen var lissom veldig interessert i denne labyrinten da" sa den nå semi-sovende artisten. Da var det tydeligvis noen i kanalen som stoppet det hele, og den lille journalisten måtte avbryte intervjuet og legge til at de kom tilbake med mer spennende stoff i morgen. Med all sannsynlighet uten så mye mus...

Trønderlag, den profane gral.

Mandag formiddag gikk turen til Trønderlag. Jeg og bror hadde planlagt dette i minutter! Vi skulle opp og si hallo til all slekt der. Representin, Oslo-style. Vi maktet ikke skaffe kattepassere, så vi visste det ville bli en svært kort tur. Men med hvilket innhold!

Bilturen oppover østerdalen var ren batcountry. Edderkopper hang fra alle trær (så vi for oss), men bror mente edderkopper kun ville kose. I mitt hode fabulerte ordet "kosekopp". Jeg er usikker på hvorfor av noen av oss egentlig kom på edderkopptankene.

Vel innlosjert hos onkel i Trondheim begynte de gode historiene å strømme på. Historier ingen egentlig kan avdekke om er sanne eller ikke. Vi fikk i allefall servert historien om da onkel og pappa jobbet med pappas diplom-oppgave, og pappa mistet en statue på modellen han laget tre eller fire netter på rad. Den siste natten så min onkel den afrikanske statuen sveve sakte over rommet mens den roterte og siktet seg inn på pappas modell av gud vet hva. Dette var sent mandag.

Tirsdag morgen fortsatte turen til vage strøk av Trønderlag som ikke har navn, så vage er de. På veien viste bror hvordan man slikket cder. Han var fast bestemt på at dette renset de. Jeg lo fornøyd og noterte meg at bror så rar ut i sitt gjerningsøyeblikk av en real cdslikk. Tenk katt med cd...

I de vage strøkene av Trønderlag var min mormor og fetter. Min mormor advarte tidlig min fetter og bror om å være forsiktige ettersom de var så svarte. Jeg satt fascinert tilbake og tittet på min relativt hvite bror. Det kom til å bli en god dag. Videre svarte min bror og fetter med å fortelle om den gangen de var meget små, stjal alle smykkene hennes og prøvde å selge de på gaten utenfor huset hennes. Det var bra narkomanbestanden på tidlig 90-tall var lav i Trondheim.

Min bestemor kunne også avkrefte mammas mistanke om at noen nevenyttige kvinner i slekten hadde vært lesbiske. Da snøftet min bestemor mistroisk og sa at B slett ikke var lesbisk, hun som var slik en intelligent og flink dame. Jeg merket meg at ikke dette kunne inntreffe hos lesbiske, og nikket anerkjennende.

På vei tilbake handlet vi på et eller annet torg i Trondheim. Det var barn, sykler, bart og godt humør over alt. Vi spurte rema1000-mannen som smilende betjente oss, og han mente det var barnas tour de france, tour de trondheim eller noe annet faenskap. Og i morgen, kunne han lykkelig fortelle, ble det topp20-show. "Da er vi heldigvis ikke her" kom det visst fra meg, men jeg hørte det ikke selv. Bror klappet derimot henrykt i hendene, og vi småløp tilbake til bilen.

Turen tilbake tirsdag kveld / natt ble svært magisk. Vi så rampete tagging på Berkåk, massive mengder regn, massive mengder opphold og massive mengder lys som var usikkert på om det skulle være lys eller mørke.

Alt i alt en vellykket tur til nifsere strøk av Norge. Vi fikk klappet slekt og tatt på Trønderlag.
Informasjonsnytten i dette bloginnlegget? Nær null. Dumme leser...

My father never trusted anyone who smoked a pipe

På jobb i dag fant jeg en bok.

En kan selvfølgelig hevde jeg burde jobbet på jobb, men jeg ser ikke logikken og har ingen planer om å prate mer om akkurat den saken.

I allefall fant jeg en bok. Arne Kristian hadde åpenbart lagt den igjen, ettersom det var en helikopterpilots beskrivelser fra Viet Nam. Det er kun Arne Kristian og jeg som leser slikt. Akk-akk hadde sirlig gjemt den på toppen av medisinskapet, der ingen kunne tru at litteratur kunne bu.

Jeg ble henrykt av dette. Jeg elsker slike bøker. Jeg satte meg ned på jobb, ignorerte jobb og leste drøyt 70 sider på et par timer. Jeg var bergtatt. Jeg vet ikke hva det er med krigslitteratur / historie, men jeg blir ekstremt fascinert. Jeg er ganske sikker på at jeg konstant spør meg selv om ikke også jeg burde vært utsatt eller med på dette. Som om livet mitt ikke har noen virkelig verdi uten å ha smakt på dødsfrykten. Eventuelt ønsker jeg innerst inne å se mine venner eksplodere i skyer av blod og støv. Jeg håper ikke det er det, men en kan jo aldri vite. Stort sett liker jeg å gjøre rolige ting med vennene mine. Å sprenge de står langt nede på min kognitive liste, men bevares, det ubevisste er en lunefull hore.

Ellers har jeg og bror valgt morgendagen som springbrett for en lumsk roadtrip til trønderlag. Det blir som en slags helikoptertur. Vi må besøke slekt, og besøke slekt er stort sett like farlig som å skulle lande i en rismark der illsinte vietnamesere tramper manisk bak hvert skur og hver busk. Slekt gjør det samme, om man regner deres maniske klapping, lugging, klyping og fascinasjon over trivielle fakta som at man har blitt et år eldre, 0.7 kg lettere eller fått kortere hår. Det er selvfølgelig gjort med voldsomme mengder affeksjon, men samtidig er det en viss viet-cong kvalitet over det. Elsk din fiende...

Og til slutt, dagens tittel kommer fra beskrevede bok. Det er en av pilotene som lirer av seg dette etter at han og hovedpersonen har snakket med en kald jævel av en veteranpilot. Han forteller dem rolig at vietnameserne kan gjemme seg i huler på landingsplassene til de amerikanske hjulvispene, for så å hoppe opp når ingen venter det og slakte alle. Dette forteller den pikerøykende reinkarnasjonen av satan selv uten å foretrekke en mine. Så unnskylder han seg, tar pipen sin og vandrer ut i regnet og sniskytere igjen. Han høres i grunnen ut som onkelen min.