dedikert som en brennende låve en mørk høstkveld

Det er virkelig i overkant å være så dedikert at man jobber 14 timer en søndag. Allikevel var det akkruat det jeg gjorde i dag. Eller gjennomførte, alt ettersom. 14 timer ... som igjen er mange minutter. Jeg har ikke tenkt å konvertere til minutter bare for å gjøre et poeng ut av det hele, men det er en hel del minutter. Kanskje over 200. Kanskje til og med over 2000, men da begynner det å bli drøyt. Jeg tror allikevel jeg skal skrive 14 timer igjen, bare for igjen å gispe over hvor mange timer jeg har jobbet i dag. FJORTEN. TIMER.

Men nå har jeg kommet hjem, det regner og jeg lengter etter høst. For alle andre er høst tydeligvis noe trist, og noe depressivt. For meg er det fantastiske farger på bladene, mye regn og generell lykke over å være i live. Noterer meg cheesynessen av det jeg skriver mens jeg skriver, noe som igjen viser hvor ekstremt planlagt bloggingen min er, men det makter jeg ikke bry meg om nå ETTER FJORTEN TIMER PÅ JOBB. Jeg er svært glad i høsten, og slik er det bare.

Ah ja .. og bilder. Jeg burde ha bilder her. Det er viktig med bilder i bloggen, hvis ikke vil alle leserne mine forsvinne tilbake til VG. Og det vil jeg ikke. Jeg hentet de fra VG med både list og lempe, og slik skal det fortsette. Kanskje burde jeg dytte inn bilde hver gang jeg skaper en oppdatering ... og tvangen i meg forfekter stadig at jeg må oppdatere denne kakafonien av hysteriske tanker, snakk om FJORTEN TIMER og vage drømmer HVER dag. Virkelig .. blir jeg den mest aktive bloggeren sør for Fauske? Ingen vet, men her kommer et bilde av flinke hr.giraff i klesskapet mitt.