My father never trusted anyone who smoked a pipe

På jobb i dag fant jeg en bok.

En kan selvfølgelig hevde jeg burde jobbet på jobb, men jeg ser ikke logikken og har ingen planer om å prate mer om akkurat den saken.

I allefall fant jeg en bok. Arne Kristian hadde åpenbart lagt den igjen, ettersom det var en helikopterpilots beskrivelser fra Viet Nam. Det er kun Arne Kristian og jeg som leser slikt. Akk-akk hadde sirlig gjemt den på toppen av medisinskapet, der ingen kunne tru at litteratur kunne bu.

Jeg ble henrykt av dette. Jeg elsker slike bøker. Jeg satte meg ned på jobb, ignorerte jobb og leste drøyt 70 sider på et par timer. Jeg var bergtatt. Jeg vet ikke hva det er med krigslitteratur / historie, men jeg blir ekstremt fascinert. Jeg er ganske sikker på at jeg konstant spør meg selv om ikke også jeg burde vært utsatt eller med på dette. Som om livet mitt ikke har noen virkelig verdi uten å ha smakt på dødsfrykten. Eventuelt ønsker jeg innerst inne å se mine venner eksplodere i skyer av blod og støv. Jeg håper ikke det er det, men en kan jo aldri vite. Stort sett liker jeg å gjøre rolige ting med vennene mine. Å sprenge de står langt nede på min kognitive liste, men bevares, det ubevisste er en lunefull hore.

Ellers har jeg og bror valgt morgendagen som springbrett for en lumsk roadtrip til trønderlag. Det blir som en slags helikoptertur. Vi må besøke slekt, og besøke slekt er stort sett like farlig som å skulle lande i en rismark der illsinte vietnamesere tramper manisk bak hvert skur og hver busk. Slekt gjør det samme, om man regner deres maniske klapping, lugging, klyping og fascinasjon over trivielle fakta som at man har blitt et år eldre, 0.7 kg lettere eller fått kortere hår. Det er selvfølgelig gjort med voldsomme mengder affeksjon, men samtidig er det en viss viet-cong kvalitet over det. Elsk din fiende...

Og til slutt, dagens tittel kommer fra beskrevede bok. Det er en av pilotene som lirer av seg dette etter at han og hovedpersonen har snakket med en kald jævel av en veteranpilot. Han forteller dem rolig at vietnameserne kan gjemme seg i huler på landingsplassene til de amerikanske hjulvispene, for så å hoppe opp når ingen venter det og slakte alle. Dette forteller den pikerøykende reinkarnasjonen av satan selv uten å foretrekke en mine. Så unnskylder han seg, tar pipen sin og vandrer ut i regnet og sniskytere igjen. Han høres i grunnen ut som onkelen min.