Here comes the horn!

Jeg sitter på lesesalen og betrakter alle menneskene som med all sannsynlighet gjør mer eller mindre som de skal her, lese.
Selv prøver jeg å lese, men det går ikke så alt for bra. En eller annen tung tekst om hvordan man leser kultur. Mennesket assimilerer ikke bare all kultur (sjokk). Mennesket krangler om mening med kultur (sjokk igjen).

Det slår meg (som det har gjort over 9000 ganger før) at jeg studerer noe som alle vet. Det jeg i all hovedsak har lært er at jeg kan være litt vanskelig og si at jeg studer doxa, altså det greske ordet for "common knowledge".

Og hva skal jeg med dette? Vel, det later ikke til at jeg skal få bruk for det til så veldig mye. Kanskje litt. Heldigvis noe, for jeg har en fot innenfor TV2 nå som freelancer på moro-siden deres (www.tv2underholdning.no/moro), og jeg antar det er noe.

Jeg tviler på at jeg plutselig setter i gang med denne retarderte bloggingen igjen. Jeg orker ikke engang sette inn et brukbart bilde av noe gøy som ikke har noe med teksten å gjøre, og det sier vel sitt. Det var mitt fundament, mitt fotavtrykk og stort sett meningen med denne bloggen. Skrive noe og vise noe helt annet, for å forstyrre og utfordre sinnet (akkurat som Frankfurterskolen ønsket at alt skulle være- et salig jævla kaos av ting).

Så ... 10 studiepoeng igjen til ferdig Bachelor i Kultur og Kommunikasjon.

Ikke nøl, ansett meg. Jeg kan nemlig stave Doxa (forhåpentligvis).

Ah, og ja, jeg har forresten betraktninger på denne sinnabloggingen til Linnea, men de tar jeg i et annet innlegg, så jeg faktisk har mer å skrive.

Slacktivism

Facebook har eksplodert med hva jeg ser på som primitive kjedebrev med normativ sanksjonering som trussel om man ikke blir med.
"Om du ikke bytter bilde til en eller annen retardert tegneseriehelt, betyr det indirekte at du slår barn med stumpe objekter".

For dere som er heldige nok til ikke å bruke facebook ligger forklaringen på dette "bytt profilbilde"tullet her: http://knowyourmeme.com/memes/facebook-cartoon-profile-picture-week
Kort fortalt handler det om at ved å bytte bilde til en tegneseriefigur hjelper du på en eller annen absurd måte barn som opplever vold i hjemmet.

Og la oss undersøke dette fenoment litt. En mulig innfallsvinkel er at de som slår plutselig ser at deres venner bytter bilde til Baloo, og disse, relativt ustabile individene slutter plutselig å slå sine barn. Plausibelt som faen, spør du meg. Det gir perfekt mening at hva en bare kan omtale som sosiopater plutselig slutter å slå andre fordi Mikkel Rev dukker opp blant perifere venner.

Innfallsvinkel nummer to er jo at barna som blir slått ser dette og lar seg rive med. De innser at noen av deres venner har satt bilder av alladin, havfruen eller Pedobear som bilde vil forandre deres liv. Legg merke til at det er BARN det jobbes for her. Har barn tilgang til facebook? Er 6-åringer på facebook for tiden?

Så ... hva er det jeg prøver å bringe frem? Det er ikke det faktum at sosiopaters vold mot barn er greit, fordi det er det ikke. Det er forkastelig og sykelig i så rike mengder at det knapt kan uttrykkes. Hva jeg frustreres grenseløst over er hvordan noble emner skal gjøres til kjedebrevtrusler på facebook. Hvordan det hele tiden hintes med sanksjoner og implisitte motforestillinger om du ikke skulle bytte bilde til Donald Duck (som i og for seg ofte prøver å slå nevøene sine).
Jeg blir oppgitt over at slacktivister forsøker å fremstille seg selv som gode på nett, fremfor å gjøre noe virkelig i virkeligheten.

Grunnen til at jeg går så hardt ut mot det hele er at mange mennesker tydeligvis ikke har forstått at "nett" ikke er en brukbar kilde for verdien "sannhet". Sannhet og ærlighet er to fenomener som ikke finnes som noe konkret krav for nettbrukere. Du trenger en internett-tilkobling og en datamaskin for å svare noen på nett. det er alt. Ingen moral, ingen skrupler, bare disse to tingene. Og som bevis kan en trekke frem det at mennesker nå bruker bildet av "pedo-bear" (google it) som "tegneseriebilde" på facebooksiden sin.

SHENANIGANS!

Wikileaks leverer igjen. Assange har nye saftige lekasjer på gang, og etter at USA er ferdig med å ddos-forulempe wikileaks-siden, kommer alt for en dag.

Sjokkene kommer som perler på en snor. USA har overraskende nok en stor arroganse internt når det kommer til å beskrive sine diplomatiske relasjoner til andre land. Tysklands forbundskanseler er kjedelig, Frankerikes president er keiseren uten klær, og overraskende nok er Irans overhode noe ustabil og vanskelig å forholde seg til (mye lik selen på bildet). Hvem skulle trodd dette ... HVEM?

Det kommer ikke utelukkende som et sjokk på meg. At en av de, la oss si tre stormaktene i verden har interne notater som flåsete beskriver resten av verden burde ærlig talt ikke komme som noe sjokk for noen som halvveis følger med på internasjonal politikk. Tror vi virkelig at ikke Kina eller Russland har interne notater som er høflige og politisk korrekte, når det for eksempel kommer til USA? ER vi virkelig "der", rent tankemessig?

At verden både skal og må spille kollektivt sjokkert over USAs påfallende arroganse er gitt. Uten dette sjokket, vanntroen og sinnet mot USAs utenrikspolitikk vil verden se ut til å godta USAs verdenshegemoni, noe vi selvfølgelig ikke gjør. Bortsett fra Afghanistan ... bortsett fra Irak. Strengt tatt godtar vi USAs dominans som følge av deres tvilsomme stabiliseringsfaktor i verdenspolitikken. Den er ikke etisk hyggelig, men den fungerer da sånn halvveis. Dessuten får vi fremdeles kjøpt billige amerikanske varer. Om nom nom...

Dette er ikke noe annet enn "spionsaken" fra USAs ambassade i Norge blåst opp til en litt større målestokk. Det er relativt sikkert at den norske stat visste om overvåkningen, men i stor grad latet som om den ikke gjorde det for å redde seg selv. På samme vis kan vi være ganske sikre på at Irans styre er klare over at USA ikke har så mye til overs for dem. Selv USAs allierte burde være klar over at USA ikke egentlig tilegger dem så mye omtanke. De er jo skeptiske til hele terrorfanteriet, og da både kan og bør de seile sin egen sjø.

Så ... uh ... alt i alt, hva er det som er så oppsiktsvekkende? Hva er det som er så overraskende? At det er ubehøvlet og tarvelig oppførsel av en stormakt er en ting, men hva er agendaen til Assange? Hva består ønsket om å sverte USA i? Hvorfor utleveres ikke andre lands hemmelige dokumenter? Det er, føler jeg, ensporet oppførsel av Wikileaks for tiden. Ikke at USA er snille, men hvilket land er positivt hyggelig og ikke egoistisk?

Hva handler denne naivismen om? Og hva er Assanges agenda? Har han voldtatt over en lav lest? Er det han som holder liv i Piratebay? Er virkelig Twin Peaks en så god serie som jeg hører rykter om? Vil jeg klare meg til eksamen i kvantitativ metode? Har du tips / hjelp til kvantitativ metode? Uansett hva vil jeg høre fra deg ... HØRE ... HØRE NÅ!

sentraltendens, støv og skuffelse

Eksamenslesing.
Kvantitativ metode - statistikk og sentraltendens. Sentraltendens er ... et utsagn om hva som er mest typisk i en fordeling, og sentraltendens har tre mål. TRE MÅL. Ikke ett ... ikke gjør det lett, ikke gjør det groovy og fint. Alt har flere mål, alt er ganske kryptisk og lite av det gir intuitivt mening.

Det er derfor jeg blogger akkurat nå. Smaker på følelsen av at dette ikke helt går veien, men at det samtidig ikke er tomt for håp. Det er håp, det sitter bare langt inne og svært dypt nede. Problemet er bare at jeg ikke helt vet hva det bør fokuseres på, og det manifesterer seg i at jeg akkurat nå irriterer meg over støvet på skrivebordet mitt. "STØV STØV STØV", sa jeg høyt mens jeg stirret på støvet. Støvet lot seg ikke affisere, og det bekymrer meg også. Når støv sitter fast og ikke frykter utsagn som: "STØV STØV STØV!" har støvet blitt en slags fast medlem i familien.

Jeg har ikke mer å komme med, egentlig. Jeg må pugge sentraltendens og hvorfor vi har TRE (kanskje fire, hva vet jeg). Samtidig vet jeg at senere i dag skal jeg treffe madamen, og vi skal til venner av meg for å spise middag og feire livet. Og jeg gleder meg. Det blir fint, og forhåpentligvis slipper jeg å rope til støv.

Glede, lykke og karakterer fra tegneserier (samt krig!)

Jeg skriver åpenbart ikke ting her så veldig ofte lengre.
Kanskje har jeg ikke behovet. Kanskje hadde jeg aldri behovet, men var vagt nysjerrig på å se om noen andre hadde behovet for å lese noe på dette internettet som ikke omhandlet salg av penisvekst eller obskure nettlesere med søkemotor knyttet til hjelp til selvhjelp vedrørende penisvekstprodukter.

Siden sist jeg skrev noe her har det skjedd magiske og fantastiske ting, og det er jeg veldig glad for. Jeg tror ikke egentlig hun leser bloggen min (mye fordi jeg ikke skriver noe her), men jeg er ubeskrivelig glad i henne og fryktelig- og klissete lykkelig over at vi er sammen, hun og jeg. Mens jeg skriver dette pønsker jeg på julegaver til henne, og jeg gleder meg til det. Hun betyr mye for meg, og jeg gleder meg til å finne på noe fabelaktig til henne som gjør henne glad.

Samtidig skal hun møte den ikke veldig nifse mammaen og den heller ikke veldig nifse pappaen i morgen, altså fredag. Vi skal spise middag og være ganske glade, helt til jeg må på nattevakt. Jeg merker jeg gleder meg til dette også. Jeg får vist frem hvor fantastisk hun er, og det gjør meg meget lykkelig og sikkert henne litt nervøs, men jeg kan fint møte hennes foreldre også. Jeg er mildt sagt nysjerrig og engasjert, ettersom jeg er så forbannet glad i henne.

Men nok kliss og schmooch!

Viktige saker er på dagsorden. Mennesker med absurde kallenavn prøver å drepe hverandre. En skulle tro det var ren fiksjon at "Hvalrossen" har skutt på "Onkel Skrue", men dengang ei. Dette er alvor. Mer alvor enn at Nord-Korea har en ny tykksak som diktator, og som i et svakt øyeblikk innså at intet annet enn granater skutt mot en øy tilhørende sine erkefiender kan bekrefte og belyse om aktuell penisstørrelse.
Ettersigende ble "skrue" skutt syv ganger (eller 7, som dagbladet skriver, åh for en journalistisk teft). Antakelig var det en nordkoreansk granat som rammet ham. Jeg nekter å tro at hvalrosser for det første bærer våpen, og for det andre makter å ramme onkel skrue med syv skudd. Balansere ball på snuten, ja. Skyte mot fiktive karakterer fra donald duck? Meeeh...

Blawhg

Jeg feiler totalt i å være blogg-aktiv.
Som en trøst kan jeg i allefall linke til andre flinke blogger man kan le av, tenker jeg. Så slipper den faste og fine leser ubehaget med å konstant sjekke bloggen min bare for å se at der ikke finnes noget nytt under solen. Slikt er hva selvmord konstituerer, nemlig...

www.unhappyhipsters.com - arkitektblog med sarkastisk tilsnitt. Love.

www.hipsterhitler.com - mer en tegneserie, men med en svært hip og trendy hitler. Elsk.

Det var ærlig talt stort sett det.

Spontanitet og global kultur - global landsby?

Spontaniteten griper meg.

eller...

Prokrastinering fillerister meg.

Uansett...

Jeg leser om demokrati, nasjonalisme og overnasjonalitet. Jeg har enda ikke kommet til overnasjonaliteten, så jeg vet ikke helt hva det handler om. Jeg kan se for meg at det har noe med denne elskverdige russeren som akkurat har dukket opp- for så å bli fengslet i Norge å gjøre. Og hvordan kan man ikke la seg sjarmere av en lystig snauklippet herre som tilsynelatende er like høy som han er bred. Mannen ser så fornøyd ut at en nesten glemmer hans rallende budskap om vilkårlig å skyte muslimer. Jødehets er altså ut, og muslimhetse er inn. Jeg er usikker på hvordan Hitler hadde stilt seg til dette. Antakeligvis like forvirret som resten av oss. Han hadde jo noe rampete på gang med Japan, som vitterlig må sies å tilhøre østen. Så .. eh .. ja. Jeg må også kommentere på kallenavnet hans, "Røde Tarzan". Jeg vet ikke hvordan han har fått det, jeg vet ikke hvordan han kan være så ubeskrivelig fornøyd selv med dette kallenavnet, men mannen får det på en eller annen måte til. Man titter på ham, ser formelig for seg hans Mor fra en eller annen kløktig gruveby rope sin sønn inn på kål. "Røde Tarzan, kålen er klar og vil i dag bli servert med en kremet saus bestående av kål, kull og poteter". Og Røde Tarzan slipper brått det lille flagget med hakekors han har masjert rundt med, og setter sin facistiske snute mot kålens duft og aroma. Idyllisk...

Og mens jeg prokrastinerer og skriver på dette fryktelig vage innlegget hører jeg på Alice in chains MTV Unplugged. Det er et album jeg alltid kommer tilbake til, selv om jeg ikke elsker alle sangene like høyt. Noen skipper jeg til og med forbi, selv om det sikkert er en slags synd bare det. "En må like alt", tipper jeg andre tenker, hytter med neven og spiser hatten sin mens de gjør et mentalt notat om aldri å lese bloggen min igjen.

Men jeg kan ikke så mye for det. Jeg er fryktelig glad i Alice in chains, bare ikke alt. Men om du aldri har hørt de før, bør du høre MTV unplugged-albummet. Det er preget av forbannet god lyd, gode tekster, gode musikere og generelt veldig god stemning.

Og med det antar jeg det er fordelaktig å komme seg tilbake til lesingen, så jeg ikke gir inntrykk av at jeg kun sitter og hører musikk på hverdagene.