H.S.T

Hunter S. Thompson, fuck yeah!

Det er alt, egentlig. Jeg leser fantastiske tekster av Thompson for tiden, og ellers om Weber. Samtidig har jeg drept facebook og føler meg bedre enn på lenge. Det slår meg at jeg ikke bryr meg i noen som helst jævla grad om hva mine "venner" på facebook tenker rundt trivielle ting som skiføre eller sin nye hatt. De kan alle brenne i et lite og utilgjengelig slott for alt jeg bryr meg om. Jeg kan mer eller mindre kontaktes her eller pr brevpost, helst med bombe i. Har forsåvidt også hatt besøk av min lille fetter på 13. Jeg foret ham voldsspill, obskure samtaler om brannbiler og Alice In Chains unplugged in New York, så nå burde han være rustet til mer unødvendig skole på middels kunnskapsnivå.

Ellers? Ta fart og gi faen, slik jeg gjør.

Så ... Hunter S. Thompson, FUCK YEAH!

Brøyt ditt sinn fritt for melk

For omlag en uke siden brøytet de i gaten utenfor. Det snødde lett, og jeg og min bror satt i vinduskarmen og hvinet av fryd over brøytebilens voldtekt av diverse mengder snø og sluddhelvete.

Jeg antar både jeg og bror følte oss svært lykkelige over å være vitne til dette ettersom det var begges favorittgeskjeft da vi var små. Vi kunne visstnok sitte i timesvis og betrakte anleggsmaskiner, biler eller annet mekanisk og motorisert gjøre akkurat det de var tiltenkt - bråke og buldre. Og dette gjorde vi også denne kvelden, da brøyting var i høysetet.

Den magiske situasjonen oppsto i grunnen da bror litt senere la merke til at mannen i brøytebilen drakk H-melk av kartong mens han brøytet. Da han etter litt om og men hadde tømt brøyteflasken sin med melk, reiste han seg (i fart, selvfølgelig), lente seg ut av den merkelige døren i brøytebilen og kastet den tomme melkekartongen ut foran seg til plogen, som en slags mytisk offergave til brøytebilen sin. Samtidig vaiet det sorte flagget med hvitt dødningehode stilsikkert i snødrivet. Brøytebilmannen hadde der og da overgått alt av våre forventninger hva brøytebiloppførsel angikk.

Jeg og bror sov svært godt den kvelden.

Et nytt mobil-raid

Coleman Hawkins spiller sløye toner ut i det svært hvite rommet mitt. Det er uten tvil slik jeg liker å ha det. Den merkelige lampen min kaster gyldent lys opp i taket, og belyser alle stedene jeg og bror kanskje burde malt på nytt nå et par år etter oppussingen som nesten tok livet av alt liv på denne jord ved gipsstøvforgiftning.

Intro: C ... kanskje? Karaktermessig, altså. Jeg vet ikke helt, jeg er ikke overveldende fornøyd, men samtidig har jeg faktisk vært vagt produktiv i dag og kan utvilsomt skylde på det.

Så over til hoveddelen. Hovedverket om du vil. Dagens biff, bøff eller bøffel. Nå vet jeg ikke lengre hvor jeg vil med dette, og hoveddelskarakteren får seg følgelig en nesestyver. Om jeg begynte på A er jeg slett ikke på A lengre, med mindre innholdet som dukker opp senere i denne teksten blir av guddommelig art. And herein lies the kicker: jeg har ikke egentlig bestemt meg for hva jeg skal skrive her. Jeg gjør stort sett aldri det før jeg setter i gang. Dette vil, som du ganske så korrekt har dedusert bety at jeg sitter her og finner på ting mens jeg skriver. Jeg skriver også stort sett så raskt at jeg ikke får tid til å tenke meg om. Jeg innser, mens jeg sitter her og tenkeskriver, at jeg selvfølgelig kunne stoppet opp. Som nå...ta en pause, titte ut gjennom vinduet, anerkjenne snøflakenes rolige fall til utslettelse og vente på inspirasjon. Men dette er ikke meg. Jeg er en rastløs og litt urolig sjel, selv om jeg uttrykker det motsatte stort sett hele tiden. Ting skal skje, må skje eller bør skje, og jeg vil ikke sitte og vente på at de skjer. Jeg vil kort sagt at ting skal eksplodere i ansiktet på meg hele tiden. Det er det som er best, bortsett fra at det utvilsomt føles kjempenifst når man ikke har kontroll, og jeg vil hevde at selve definisjonen av ikke å ha kontroll går mye på at ting eksploderer i ansiktet ens.

Hoveddel: C. Jeg brukte i essens svært mange linjer på å si svært lite. Jeg er skuffet, men språket er (uten at jeg har tenkt å lese over for å sjekke språket) helt ok. Og på UIO har jeg lært at det å skrive svært mye om lite resulterer i karakteren C. Fint når jeg ikke har lest pensum, helt enkelt.

Så ... uh .. hva ville jeg? Jeg ville egentlig titte på notatene i mobilen min, og finne en eller annen morsom, eller i allefall brukbar betraktning på livet. I dag har jeg funnet følgende: "Glemt fotograf i svenskepyramiden." Dette sitatet byr på åpenbare problemer, merker jeg. Jeg vet rett og slett ikke hva det betyr, eller hva jeg prøvde å si noe om på tidspunktet da jeg noterte det. Mobilen min kan fornøyd fortelle meg at det ble notert ned 18.november, 0837. Jeg har ingen ide om hva jeg gjorde da, men det er åpenbart at mine veier må ha krysset en svensk .. uhm ... fotograf, i en slags pyramide. Svensken må også ha fremstått som glemt, og følgelig da litt trist og kanskje blek om nebbet, hva vet jeg. Med tanke på at dette er en blog må jeg finne et bilde av denne svensken Og jeg antar dette er ham. Ingen kan si noe på svenskepyramiden, og det ser jo faktisk ut som om dette gir mening. For meg i allefall. Skremmende nok.

Mitt kongerike for struktur

Jeg er ustrukturert. Det slår meg som en buss med japanske turister hvor kaotisk jeg faktisk er. Jeg tenker alt for mye, for så å motvirke det ved ikke å tenke i det hele tatt. Lenge. År av gangen, faktisk. Jeg gleder meg til en ny tenkeperiode begynner. Det hadde vært heldig, føler jeg.

Og karbohydrater er heldig. Heldige karbohydrater, tomme og uten annen substans enn å kræsje meg enda mer med dagens hysteriske mannsideal, tenker jeg med lett sarkasme et sted oppe i hode jeg ikke helt kan peke ut fordi jeg ikke har lest om hjernen på alt for lenge. Tenkepause, du vet...

Så jeg virvler gjennom snøstormen ute som et annet tåpelig løv i vinden, og innser at jeg må ha fastfood. Nå? Klokken er 10:50, og jeg vakler inn på McDonalds, totalt uvitende om hva faen jeg holder på med. Senestrekken i benet har på sinnrikt vis lurt meg vekk fra trening en liten stund, og i stedenfor hjulpet meg til å gjøre grimaser jeg ikke visste var mulig å gjøre. En fantastisk blanding av at jeg går, biter tennene sammen, får hele ansiktet til å ligge litt på skrått mens jeg sier "grrrhg" og tenker på sommer.

Så jeg bestiller, av alle ting en BigMac av den alt for glade kvinnen bak kassen som later til å være på en rus jeg lett hadde betalt for å inneha akkurat nå, mens jeg ikke veldig fornøyd balanserer på ett ben og igjen spør meg selv om hva faen jeg holder på med. Klokken er 10:52, men kroppen har talt, og kroppen vil ha comfort food NÅ. Og mens jeg vakler bestiller tre svenske håndtverkere 12 BigMac. Jeg føler en vag trøst over at jeg ikke er den eneste som ikke tenker her i landet.

Plutselig blir det fatt i den svært obskure kvinnen bak kassen, og hun roper: "actionmennene kommer". Jeg snur meg sakte og betrakter actionmennene. De ser nesten ut som mannen på bildet, og det er et sjokkerende syn selv om det bare er parkeringsvaktene.

Jeg går hjem gjennom stormen, tenker at jeg må bli enda skarpere på diverse ting som ikke å hige etter tomme kalorier klokken 10:57 en onsdag, at jeg generelt må begynne å tenke igjen og at jeg må slutte å finne så forstyrrende bilder på nett at jeg må skrive et helt jævla blogginnlegg bare for å få brukt sagte absurde bilde.

Men det er et nydelig bilde, og ingen, selv ikke jeg, vet om dette er fiksjon eller ikke.

En sigar

Jeg er akkurat ferdig med en bedre sigar. Samtidig som jeg har puffet meg gjennom den har jeg sett to episoder Madmen. Det er utvilsomt noe som harmoniserer mellom sigaren og den absolutte absurditeten som fremvises i Madmen. Jeg er usikker på om den gjengs leser har sett denne serien, men den er svært god, og viser livet til flere menn som jobber med reklame på 60-tallet i USA. Serien preges av en nesten uvirkelig mannsdominasjon, alkohol, sigaretter og utnyttelse av kvinner grunnet mannsdomineringen i samfunnet generelt.

Så jeg sitter her, røyker og funderer på hvordan idealer kunne være som de var, og hvor langt vi har kommet nå. Det vil si, jeg ser i allefall for meg at vi har kommet langt nå. Det er ingen av de samme rollemodellene, så vidt jeg kan se. Ingen røyker åpenlyst på jobb .. vel .. jo, de gjør det, men det er fordi jeg jobber i kommunen. Men folk drikker i allefall ikke åpenlyst på jobb. At det pågår i det skjulte er selvfølgelig ingen umulighet. Ikke har vi det samme kvinnesynet heller, i allefall ikke åpenlyst ... igjen.

Så vi har det bedre, utvilsomt. Alt er bedre, i allefall på overflaten. Alt ser ut til å gå riktig vei, og det har skjedd noe intenst og magisk i løpet av 40ish år. En eller annen gang i løpet av denne tiden fant plutselig noen ut at kvinner faktisk hadde like intelligente ting å si som menn, og at afroamerikanere ikke nødvendigvis var like dumme som de fleste hvite ble ledet til å tro av resten av de hvite. Og jeg blir ganske glad over det faktum at man i dagens samfunn nesten kan respektere hverandre, nesten kan anerkjenne hverandre på tross av fysiske forskjeller og nesten, men bare nesten kan leve sammen uten å sprenge hverandre på busser. Nesten.

Og jeg røyker sigar, forhåpentligvis ikke det ultimate symbolet for alt 60-tallets kaksete reklamemenn sto for. Men det spiller liten rolle. Det lukter honning, lær, blomster og glede her, og selv om det skulle gå hånd i hånd med et grusomt kvinnesyn er det verd det akkurat nå.

Haiti, et rolig blikk på ikke-organisert galskap.

Manifest til leser: Det er svært tidlig og jeg legger bare ut dette rableriet uten å orke korrekturlesing eller annen form for sensur. Jeg skylder på brannen i hønefoss kirke!

Jeg ser på en dokumentar om Haiti (før jordskjelvet) på NRK2. Den viser gjengkrigene, opprøret og den generelt vanvittige stemningen i Port-Au-Prince.

Jeg dykker midt inn i dokumentaren og får vist en herre ved navn 2pac banne en del, og utvise en markant mangel på verken sympati eller empati for noe som helst i hele verden. Dokumentaren viser så opprørerene. Fargerike basketballdrakter, caps, militæruniformer, jaktrifler, stein og olabukser om hverandre. Et underlig syn, egentlig. En fantastisk blanding av kaos og orden. Jeg har tidligere jobbet med en slags montasje med bilder av opprørere i flere forskjellige land. Fellestrekk var merkverdigheter som Adidas joggebukser, caps og toyota pickup-trucks i stort sett alle bildene. Jeg hadde da en eller annen skrudd teori om at alle disse var sponsorer av krig, på en eller annen søkt måte. Men er det så rart? Hunter S Thompson mente USA og Russland konspirerte sammen sent på 60-tallet for å rydde Kina av veien og ta over midtøstens oljereserver. Mannen var potte gal, men akk så fascinerende. Er jeg det samme? En av to holder vel egentlig, og jeg håper mest på at jeg er fascinerende.

Imens skryter 2pac av sine to soldater som ikke kan stave sitt eget navn, men er uhyre effektive når det kommer til dreping. De ser ut til å være 17, og ha fargerike hatter. En skulle tro at fargerik hatt og 17 sommre ikke dikterte drapsmaskin, men slik er altså verden blitt. Det er tatt ut av kontekst, men det er ærlig og ekte. Verden er proppet med faenskap, mer eller mindre uten sidestykke. Jeg husker ikke hvor jeg leste eller så en eller annen tanke om at det at forskjellige hudfarger / kulturer i verden på samme planet var en slags spøk gjort til et reality tv-show for romvesener. Om det er slik trekker de kanskje til og med flere seere enn dansk paradise hotell, i seg selv en bragd.

Og imens jeg raver om verden, diskuterer haitianerne på tv respekt. Å skyte noen i benet later til å være strake vegen til royal respekt, resonerer ”Billy”, mens han drikker glasscola av sugerør som en maltilpasset fiktiv karakter fra Døden på Oslo S. Kort etter klippes det ikke uventet til sinte menn med våpen og luer i en toyota pickup-truck. Og atter kommer jeg nærmere min teori om at Toyota er drivkraften til alt ondt i verden.

Og jeg sitter igjen, enda litt mer sjokkert over verden, men samtidig litt klokere over at jeg bedre kan se hvordan all faenskapen på Haiti kan skje, særlig i krisetid. Og alt er Adidas og Toyotas feil, mer eller mindre…

Film - katastrofe - popcorn med kunstig smak

Jeg så Avatar her om dagen, og jeg vet hva den glade leser tenker. "Nå skal han være ekkel, dyster og påpekende og rive filmen fra hverandre". Og jeg antar det ikke er så vanskelig. Det er ingen fantastisk film rent bortsett fra de tekniske effektene. Det er særlig ikke en fantastisk film fordi jeg må sitte med briller på brillene mine. Det er litt som da jeg testet slalom første gang med briller på meg og snøbriller utenfor. Det var en begredelig og litt skummel opplevelse, og det er kanskje litt det jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen. Det er noe slags ivo caprino-aktig over hele 3d-opplevelsen. Det kjennes halvveis fantastisk, og halvveis falskt, litt som light-brus om man tar vekk det fantastiske.

Det tekniske er forsåvidt en opplevelse for seg selv. Cameron er på ingen måte for dårlig til å kaste sten, og dataanimasjon er tydeligvis hans og hans mannskaps kopp med te, for det ser fett ut. Men jeg lurer virkelig på om man begynner å miste en slags aura rundt det å gå på kino. Man sitter med ekstra briller. For min del kan jeg ikke lengre se reaksjonene til andre kinogjengere. Jeg kan forsåvidt heller ikke høre den over øredøvende volum. Jeg lurer rett og slett bare på om jeg foretrekker "vanlig" film, uten ivocaprino-3d, uten briller og uten popcorn med nacho cheese pulver.

Jeg antar vel at jeg bare er intenst gammeldags, og at Avatar minnet meg for mye om et spill. Jeg liker filmene mine mer eller mindre todimensjonale, litt kjedelige og ganske dype. Som den siste filmen til Jim Jarmusch - The limits of control. Jeg elsket den, mens bror ga den opp og C sovnet.