Et nytt mobil-raid

Coleman Hawkins spiller sløye toner ut i det svært hvite rommet mitt. Det er uten tvil slik jeg liker å ha det. Den merkelige lampen min kaster gyldent lys opp i taket, og belyser alle stedene jeg og bror kanskje burde malt på nytt nå et par år etter oppussingen som nesten tok livet av alt liv på denne jord ved gipsstøvforgiftning.

Intro: C ... kanskje? Karaktermessig, altså. Jeg vet ikke helt, jeg er ikke overveldende fornøyd, men samtidig har jeg faktisk vært vagt produktiv i dag og kan utvilsomt skylde på det.

Så over til hoveddelen. Hovedverket om du vil. Dagens biff, bøff eller bøffel. Nå vet jeg ikke lengre hvor jeg vil med dette, og hoveddelskarakteren får seg følgelig en nesestyver. Om jeg begynte på A er jeg slett ikke på A lengre, med mindre innholdet som dukker opp senere i denne teksten blir av guddommelig art. And herein lies the kicker: jeg har ikke egentlig bestemt meg for hva jeg skal skrive her. Jeg gjør stort sett aldri det før jeg setter i gang. Dette vil, som du ganske så korrekt har dedusert bety at jeg sitter her og finner på ting mens jeg skriver. Jeg skriver også stort sett så raskt at jeg ikke får tid til å tenke meg om. Jeg innser, mens jeg sitter her og tenkeskriver, at jeg selvfølgelig kunne stoppet opp. Som nå...ta en pause, titte ut gjennom vinduet, anerkjenne snøflakenes rolige fall til utslettelse og vente på inspirasjon. Men dette er ikke meg. Jeg er en rastløs og litt urolig sjel, selv om jeg uttrykker det motsatte stort sett hele tiden. Ting skal skje, må skje eller bør skje, og jeg vil ikke sitte og vente på at de skjer. Jeg vil kort sagt at ting skal eksplodere i ansiktet på meg hele tiden. Det er det som er best, bortsett fra at det utvilsomt føles kjempenifst når man ikke har kontroll, og jeg vil hevde at selve definisjonen av ikke å ha kontroll går mye på at ting eksploderer i ansiktet ens.

Hoveddel: C. Jeg brukte i essens svært mange linjer på å si svært lite. Jeg er skuffet, men språket er (uten at jeg har tenkt å lese over for å sjekke språket) helt ok. Og på UIO har jeg lært at det å skrive svært mye om lite resulterer i karakteren C. Fint når jeg ikke har lest pensum, helt enkelt.

Så ... uh .. hva ville jeg? Jeg ville egentlig titte på notatene i mobilen min, og finne en eller annen morsom, eller i allefall brukbar betraktning på livet. I dag har jeg funnet følgende: "Glemt fotograf i svenskepyramiden." Dette sitatet byr på åpenbare problemer, merker jeg. Jeg vet rett og slett ikke hva det betyr, eller hva jeg prøvde å si noe om på tidspunktet da jeg noterte det. Mobilen min kan fornøyd fortelle meg at det ble notert ned 18.november, 0837. Jeg har ingen ide om hva jeg gjorde da, men det er åpenbart at mine veier må ha krysset en svensk .. uhm ... fotograf, i en slags pyramide. Svensken må også ha fremstått som glemt, og følgelig da litt trist og kanskje blek om nebbet, hva vet jeg. Med tanke på at dette er en blog må jeg finne et bilde av denne svensken Og jeg antar dette er ham. Ingen kan si noe på svenskepyramiden, og det ser jo faktisk ut som om dette gir mening. For meg i allefall. Skremmende nok.