Mitt kongerike for struktur

Jeg er ustrukturert. Det slår meg som en buss med japanske turister hvor kaotisk jeg faktisk er. Jeg tenker alt for mye, for så å motvirke det ved ikke å tenke i det hele tatt. Lenge. År av gangen, faktisk. Jeg gleder meg til en ny tenkeperiode begynner. Det hadde vært heldig, føler jeg.

Og karbohydrater er heldig. Heldige karbohydrater, tomme og uten annen substans enn å kræsje meg enda mer med dagens hysteriske mannsideal, tenker jeg med lett sarkasme et sted oppe i hode jeg ikke helt kan peke ut fordi jeg ikke har lest om hjernen på alt for lenge. Tenkepause, du vet...

Så jeg virvler gjennom snøstormen ute som et annet tåpelig løv i vinden, og innser at jeg må ha fastfood. Nå? Klokken er 10:50, og jeg vakler inn på McDonalds, totalt uvitende om hva faen jeg holder på med. Senestrekken i benet har på sinnrikt vis lurt meg vekk fra trening en liten stund, og i stedenfor hjulpet meg til å gjøre grimaser jeg ikke visste var mulig å gjøre. En fantastisk blanding av at jeg går, biter tennene sammen, får hele ansiktet til å ligge litt på skrått mens jeg sier "grrrhg" og tenker på sommer.

Så jeg bestiller, av alle ting en BigMac av den alt for glade kvinnen bak kassen som later til å være på en rus jeg lett hadde betalt for å inneha akkurat nå, mens jeg ikke veldig fornøyd balanserer på ett ben og igjen spør meg selv om hva faen jeg holder på med. Klokken er 10:52, men kroppen har talt, og kroppen vil ha comfort food NÅ. Og mens jeg vakler bestiller tre svenske håndtverkere 12 BigMac. Jeg føler en vag trøst over at jeg ikke er den eneste som ikke tenker her i landet.

Plutselig blir det fatt i den svært obskure kvinnen bak kassen, og hun roper: "actionmennene kommer". Jeg snur meg sakte og betrakter actionmennene. De ser nesten ut som mannen på bildet, og det er et sjokkerende syn selv om det bare er parkeringsvaktene.

Jeg går hjem gjennom stormen, tenker at jeg må bli enda skarpere på diverse ting som ikke å hige etter tomme kalorier klokken 10:57 en onsdag, at jeg generelt må begynne å tenke igjen og at jeg må slutte å finne så forstyrrende bilder på nett at jeg må skrive et helt jævla blogginnlegg bare for å få brukt sagte absurde bilde.

Men det er et nydelig bilde, og ingen, selv ikke jeg, vet om dette er fiksjon eller ikke.