En sigar

Jeg er akkurat ferdig med en bedre sigar. Samtidig som jeg har puffet meg gjennom den har jeg sett to episoder Madmen. Det er utvilsomt noe som harmoniserer mellom sigaren og den absolutte absurditeten som fremvises i Madmen. Jeg er usikker på om den gjengs leser har sett denne serien, men den er svært god, og viser livet til flere menn som jobber med reklame på 60-tallet i USA. Serien preges av en nesten uvirkelig mannsdominasjon, alkohol, sigaretter og utnyttelse av kvinner grunnet mannsdomineringen i samfunnet generelt.

Så jeg sitter her, røyker og funderer på hvordan idealer kunne være som de var, og hvor langt vi har kommet nå. Det vil si, jeg ser i allefall for meg at vi har kommet langt nå. Det er ingen av de samme rollemodellene, så vidt jeg kan se. Ingen røyker åpenlyst på jobb .. vel .. jo, de gjør det, men det er fordi jeg jobber i kommunen. Men folk drikker i allefall ikke åpenlyst på jobb. At det pågår i det skjulte er selvfølgelig ingen umulighet. Ikke har vi det samme kvinnesynet heller, i allefall ikke åpenlyst ... igjen.

Så vi har det bedre, utvilsomt. Alt er bedre, i allefall på overflaten. Alt ser ut til å gå riktig vei, og det har skjedd noe intenst og magisk i løpet av 40ish år. En eller annen gang i løpet av denne tiden fant plutselig noen ut at kvinner faktisk hadde like intelligente ting å si som menn, og at afroamerikanere ikke nødvendigvis var like dumme som de fleste hvite ble ledet til å tro av resten av de hvite. Og jeg blir ganske glad over det faktum at man i dagens samfunn nesten kan respektere hverandre, nesten kan anerkjenne hverandre på tross av fysiske forskjeller og nesten, men bare nesten kan leve sammen uten å sprenge hverandre på busser. Nesten.

Og jeg røyker sigar, forhåpentligvis ikke det ultimate symbolet for alt 60-tallets kaksete reklamemenn sto for. Men det spiller liten rolle. Det lukter honning, lær, blomster og glede her, og selv om det skulle gå hånd i hånd med et grusomt kvinnesyn er det verd det akkurat nå.