Film - katastrofe - popcorn med kunstig smak

Jeg så Avatar her om dagen, og jeg vet hva den glade leser tenker. "Nå skal han være ekkel, dyster og påpekende og rive filmen fra hverandre". Og jeg antar det ikke er så vanskelig. Det er ingen fantastisk film rent bortsett fra de tekniske effektene. Det er særlig ikke en fantastisk film fordi jeg må sitte med briller på brillene mine. Det er litt som da jeg testet slalom første gang med briller på meg og snøbriller utenfor. Det var en begredelig og litt skummel opplevelse, og det er kanskje litt det jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen. Det er noe slags ivo caprino-aktig over hele 3d-opplevelsen. Det kjennes halvveis fantastisk, og halvveis falskt, litt som light-brus om man tar vekk det fantastiske.

Det tekniske er forsåvidt en opplevelse for seg selv. Cameron er på ingen måte for dårlig til å kaste sten, og dataanimasjon er tydeligvis hans og hans mannskaps kopp med te, for det ser fett ut. Men jeg lurer virkelig på om man begynner å miste en slags aura rundt det å gå på kino. Man sitter med ekstra briller. For min del kan jeg ikke lengre se reaksjonene til andre kinogjengere. Jeg kan forsåvidt heller ikke høre den over øredøvende volum. Jeg lurer rett og slett bare på om jeg foretrekker "vanlig" film, uten ivocaprino-3d, uten briller og uten popcorn med nacho cheese pulver.

Jeg antar vel at jeg bare er intenst gammeldags, og at Avatar minnet meg for mye om et spill. Jeg liker filmene mine mer eller mindre todimensjonale, litt kjedelige og ganske dype. Som den siste filmen til Jim Jarmusch - The limits of control. Jeg elsket den, mens bror ga den opp og C sovnet.