Paranoid påske

Pokker og ta - det er nifst med Porsche!

Pragmatisk sett er det faktisk helt katastrofalt. Jeg mener - den ber deg bare om å være ekkel og slem. Den har ingen intensjon om å være snill. Ja - den kan ... jeg kan ligge i 50 og tenke over livet, og det klarer den helt fint. Men en vet at den bare leker med deg - at den bare er slem og at den bare venter på at du også skal være slem.

Denne bilen er rett og slett bare nifs - og jeg har omtrent sluttet å kjøre den i frykt for å gjøre noe dumt. Dette sier veldig mye, rett og slett fordi jeg er en ubeskrivelig god og rolig sjåfør. Og når jeg velger å la en rå bil stå - er det en grunn.

Så - en rolig oppsummering her. Jeg er redd for en bil - ikke fordi den er skummel å kjøre (vel - løgn - den er ekkelt rask) men fordi jeg blir redd for hva jeg kunne kommet til å gjøre med den.

Så jeg innser at jeg selv neppe kommer til å kjøpe en slik bil. Jeg innser at jeg blir utrolig fornøyd med en semi-sløv familiebil som på ingen måte må ha mer enn 200 hester maks.

Innser at jeg skriver tidenes kjedeligste blog, og det beklager jeg. Det er nok et produkt av å bli litt mer voksen - for når man blogger om at man har tilgang på en drøyt frekk Porsche alle elsker, men ikke bruker den - da har man blitt gammel. GAMMEL! Og det liker jeg!

Og I - oppfør deg pent i Danmark!

Og I2 - du har å prate med meg snart ... alt handler om meg, ikke deg, og jeg liker ikke å leve i et uvitende mørke.

Påske - jesus død eller levende!

Påsken er mer eller mindre over oss, slik jeg forstår det.

Gårsdagens palmesøndag tolker jeg som en slags utlevering av Jesusen. Han viftes frem av store palmeblader - det blir ikke mer suspekt enn det. "SE, HER ER HAN, SE PÅ PALMEBLADENE JEG VIFTER MED OHOHO".

Bortsett fra det har jeg fått låne C sine to biler, der den ene er et fyrverkeri av en sort Porsche jeg har kalt Schmidt - fordi, du vet, det gir fullstendig mening. I går brukte jeg den til å hente I på togstasjonen, sightseeinge oss til Stovner og fjase litt rundt.

"I" ga det hele terningkast fem, men jeg tror det har noe med at hun endelig fikk sett Stovner, ikke så mye med Porschen å gjøre. Porschen på sin side gir jeg terningkast seks. Den er sint, lunefull og ubeskrivelig magisk, og det eneste problemet er at den bilen er brutalt rask. Så rask at ... HYPOTETISKE 150 km/t i tredjegir er unnagjort før en egentlig - igjen HYPOTETISK - har reflektert noe særlig over det. Som hintet har jeg selvfølgelig IKKE utført disse hastighetene, bare konkludert med at OM man skulle ønske - så er det mulig.

"I" på sin side lot seg skremme mer enn fascinere. Hun satte frem påstander om at hun ønsket pen kjøring fra meg, noe jeg selvfølgelig fulgte til punkt og prikke. Jeg elsker henne jo, så det å dra ut den motoren som bare hviner etter å få lekt seg - kom ikke på tale. I det hele tatt ...

Ellers er mengden anerkjennelese fra forbipasserende menn ganske imponerende. Man føler seg ganske käxig der man kjører, fordi menn snur seg, løfter sine mannetomler opp i luften og smiler bredt. Det eneste som kan gjøre det bedre er når man drar på, og lar forbipasserende skremmes av 345 hk i en relativt lett bil med sportseksos. Det er en lyd som er helt ekstrem - et helt eget hest rasp - antakeligvis akkurat samme lyd som om hvithaien kunne synge med bass-stemme. Det er rett og slett en helt utrolig lyd i bilen ...

Resten av påsken skal det skrives sosiologi-oppgave, samt jobbe med prosjektarbeid -og utvilsomt kjøres Porsche. Ja, jeg er hypet ... den bilen er både intens og gal, og "I" er konkret bekymret for at jeg nå har fått prøve den. Hun mener jeg har blitt smittet med nifs galskap jeg aldri vil kvitte meg med. Samtidig håper jeg at jeg ikke skal take bilen. Det vil kanskje bety at jeg får låne den en sjelden gang i fremtiden.

En stor takk til "C" fordi han i det hele tatt lar meg låne bilen. Det overrasker meg kanskje ikke vanvittig, ettersom jeg er en forbannet snill, myk og erfaren sjåfør. Samtidig er det en Porsche, den er gal, jeg er mann og ... vel, ja. Så takk, "C". Du er en ufattelig god venn, og jeg har nå ødelagt hele bloggteksten med å bli forbannet soft på slutten. Da kan jeg jo like godt føye til at jeg fremdeles elsker "I" høyere enn selv Porschen Schmidt - og det bør hun være forbannet fornøyd med.

Peace out, Jesus.

Og sånn helt på tampen - "Ing" - forbannet synd å høre. Jeg trodde oppriktig det ble dere to, men fuck it, som ungdommen sier mens de hører på Skrillex. Det kommer seg, og vi skal drikke vin og høre på Bjørn Eidsvåg sammen. Putt det i eders piper og røk det opp som god tobakk, dagens ungdom!

Din tyv!

Tyvradder stjal Gullhår (sykkelen min) denne mandagen. Dette tenkte jeg å blogge litt om - rett og slett fordi jeg savner henne - men også fordi det er min blogg, og blogger bør inneholde minst ett innlegg i måneden som kun skribenten finner interessant. Dette er det innlegget ...

Gullhår var svært fager, og jeg holdt meget av henne. Hun hadde akkurat fått nytt hjulsett og gummi, og glinset i solen som en annen blå-sort pike med gule, små og lette sko. Hun føltes faktisk fabelaktig ut på mandag da vi turet til universitetet sammen.

Jeg parkerte henne godt synlig og forsvarlig låst med en ganske stor lås (mer eller mindre den nest-største fra asperger-tyskere før man går over på låser for de som skal låse fast gullbarrer og atombomber på gaten) gjennom både ramme og felg.

Og da jeg kom ut etter en lang dag med forelesning var hun borte. BORTE!

Omtrent på dette tidspunktet opplever jeg at det begynner å bli litt creepy å omtale en sykkel som "hun", så jeg går over til "den". Eh ja -så jeg gikk litt rundt og lette - bare sånn i tilfelle jeg hadde fått akutt hjerneskade og ikke husket at jeg hadde parkert den et helt annet sted. Dette var desverre ikke tilfellet - og jeg innså at slaget var tapt, og at tre-fire obskure mennesker hadde kommet luskende med hver sin frakk, stått i ring og i ro og mak fått klippet låsen med hva som må ha vært en ENORM JÆVLA TANG STJÅLET FRA BRANNVESENET. Fy faen ...

Så nå er jeg irritert. Forsikringsgreier tar tid - men jeg har heldigvis alle papirer i orden og dokumentasjon på alt. Tryg har vært et godt forsikringsselskap og forklart meg hva jeg kan forvente at skjer. Samtidig har Birk Sport utmerket seg på eksemplarisk vis med tanke på service, tilbud og generell trøst (fordi jeg kjøpte hjulsett fra de sist fredag, og fikk sykkel stjålet nå mandag). De har vært helt utrolige på hjelp, testing av diverse sykler, hva jeg vil ha, hva de anbefaler etc. OM du trenger ny sykkel og kjenner meg tar jeg det forbannet personlig om du ikke går dit, rett og slett. Fabelaktige mennesker som i hovedsak selger Fuji bikes. Strålende saker!

Så nå er det å ta en tur dit for å oppklare akkurat hva det er jeg skal ha, for så å sjekke ut markedet for låser. Jeg NEKTER nemlig å ikke kunne sykle dit jeg vil. Da er det låsen som ikke holder mål - selv om butikken jeg kjøpte forrige lås i (og ga drøyt 1000 kroner for) mente den skulle være sikker for alt annet enn obskure nattlige eskapader.

Så - moralen - det er vår og fantastisk sykkelvær. Hurra!

Kaptein krok og hans fortapte krok!

Stort sett alle de små kleshengerkrokene på toaletter i verden er brukket av. STORT SETT ALLE - I KID YOU NOT!

I mener det er fordi folk henger vesker og sekker med tungt innhold på krokene.

Min teori går på at mennesker får voldsomme mengder energi av å gå på toalettet, og river til seg hatt, frakk eller monokkel de har hengt på dodørknaggen etter å ha ferdigstilt besøket, dette med voldsom iver over å være kvitt noe samfunnet ikke verdsetter så høyt.

Noe sier meg at I har mer peiling på dette enn meg. Pokker ta hennes klokskap.

Allikevel - fakta faen (haha, godt uttrykk...) - 80% av alle dodører med dodørkroker har ødelagt krok. Noe å tenke på mens man ser på Paradise Hotel.

Shut up you stupid hipster!

Som den douchy hipsteren jeg er, trengte jeg ny olivenolje (se vedlagt bilde av douchy hipster, noe jeg egentlig ikke er men føler meg som når jeg faktisk gidder å bruke over 50 kroner på en olivenolje).

Som den dumme, douchy hipsteren jeg er (jeg er strengt tatt ikke noe av dette, bortsett fra geniunt dum) gikk jeg i ren latskap innom "Olivier's", en butikk spesialisert på oliven- og andre obskure oljer. Grunnen var at jeg 1. trengte en plain olivenolje til å misbruke på alle tenkelige creepy (matmessige, do mind) måter, og 2. det var butikken vegg i vegg med den bittelille skomakerbutikken der en trivelig og veldig liten mann hadde lagt såle på to par sko. Den lille mannen hadde skjegg - se billedbevis som ikke er billedbevis for oppklarende bevis!

I olivenoljebutikken var dagsorden smaking av rene olivenoljer - noe jeg egentlig fant ganske underholdende. Jeg smakte overraskende stor forskjell på forskjellige oljer, og var intelligent nok til ikke å støyte for mye olje av gangen.

De eldre damene var ikke fullt så fornuftige. To av dem hadde forvillet seg inn, og de drakk olivenolje med en slags vanntro, men samtidig iver slik en kun ser når 16-åringer skal drikke seg til mot før livets første sex-eskapade.

De to kvinnene trakk sakte mot et hjørne i butikken, før de satte i gang med en ganske infernalsk hoste. Den lille skjeggete franskmannen som akkurat hadde skjenket dem ildvannet spurte om det gikk bra på sitt mest eksemplariske og franske vis. De to - nå nesten fulle kvinnene hostet og vedkjente seg at det egentlig ikke gikk så bra - og at dette var sterke saker. De trakk seg så sakte ut av butikken, mens den elskelige men fremdeles skjeggete franskmannen instruerte dem i å komme tilbake.

Jeg vet ikke om de noen gang kommer tilbake, men jeg kjøpte alt for dyr "vanlig" olivenolje. Og det antar jeg er en del av businessmodellen. Gi idiotene olivenolje de kan smake på, lat som om det er stor forskjell på olje og stirr hardt på kundene om de forsøker å stikke av uten å betale 300 kroner for en liter olje.

Ellers drømte jeg om at jeg kjørte bil gjennom et øde ørkenlandskap i natt. Bilen duftet herlig av kanelboller, og jeg er ganske sikker på at det var en slags pickup-truck med store mengder svært små kanelboller lastet inn i bagasjerommet.

Bak meg kjørte en svært liten men helt lik bil, ført av tre små katter. De kræsjet i en sten som lå i veien, men det gikk bra med de små kattene.

Føl friheten til å tolke drømmen. Jeg har prøvd en stund, og stort sett bare kommet frem til at jeg har en artig fantasi og kanskje er litt gal - og det liker jeg.

Hipsterleger

Så jeg ringer til legen denne flotte morgenen.

De åpner telefonen sin 0830. 0833 har jeg ringt dem 18 ganger, og på forsøk 19 er jeg i telefonkø som nummer syv. Legekontor har merkelige telefonsystemer, blir min konklusjon så langt. Litt som når ruter sier "nå" når en trikk / buss skal k

omme, men den ikke er der. Sjarmerende, men på langt nær så sjarmerende som når noe stemmer.

Men ja - lege. Min gamle er plutselig borte. Antakeligvis ble han jævlig lei av å diagnostisere ting stort sett alle fastlegepasienter allerede vet. Det er veldig lite Dr House, og antakeligvis veldig mye Dr Doogie (uten at jeg husker noe særlig av det programmet, bortsett fra dagboken han skrev på slutten av hver episode - tror i en kort periode det inspirerte meg til å skrive noe liknende).

Min nye lege viser seg å være ung, trøndersk og dødelig hip. Så hip at hun har sorte Dr.Martens (tilfeldighet? NEPPE!) Hun var nede med det faktum at jeg hadde influensa. Hun var faktisk så nede med det hele at hun ikke følte noe for å pønske mye på blodprøver. Hun var vagt interessert i hva jeg jobbet med - eventuelt hva jeg var syk fra, og hvordan jeg hadde klart å ikke ligge syk mer enn det jeg hadde - dette er visstnok en skikkelig ram influensa som sitter i og hater deg til evig tid.

Hun hadde også sorte hippe briller, noe sorte merkelige bukser under legefrakken og et helt vanlig stetoskop rundt halsen. Kanskje kan en anklage meg for å være for raskt ute med å erklære henne hip, men det hører jeg ikke på. Hun var hip, JÆVLIG hip! Og det var helt ok.

Nå har I blitt syk på nytt, og det er min oppgave å pleie henne ... og derfor .. uh ... blogger jeg litt fordi jeg er hakket mindre syk enn henne. Jeg klarer nesten å lure meg selv, men det at en spasertur 10 min i nedoverbakke gjør at jeg nesten kollapser tilsier kanskje at jeg ikke er frisk enda. All fysisk aktivitet minner meg ærlig talt på dette - og det er sykelig slitsomt.

Til slutt kan jeg nesten ikke tro at jeg ikke har kommet over "Fink" før. Albummet "Sort of revolution" er low picketfolk-something" som høres ufattelig bra ut, og er mesterlig produsert. Sjekk det ut om du er ute etter musikk å lugne til, men som ikke blir helt cafe del retardomar.

Toasty!

Først - Roma var fantastisk! Glade italienere, I og hennes foreldre, gamle ting (jeg ELSKER gamle ting, og elsker derfor følgelig I mer og mer for hver dag som går) samt vår-vær ga intens lykke forrige uke.

Denne uken? Not so much ... eller kanskje?

Jeg og I var på boklanseringen til Ingrid forrige fredag. Ingrid laget en rolig sex-blogg som fikk Norge til å tro at tre ungpiker skrev pikant om sex til alle døgnets tider (flinkepiker.org). Nå har hun laget bok om det - men mer om sin egen ungdom enn den forstyrrende men fantastiske bloggen. Ingen fare, det er nok egentlig like forstyrret i boken, men på en veldig fin måte. Hun skriver både bra og morsomt, og den er helt klart verd sin jordiske pris.

Boklansering var nytt for meg (og I, ærlig talt). En veldig trendy mann med komfortable sko pratet i en liten påklistret mikrofon mens han drakk øl - han var jævlig stolt og hadde dialekt. Ingrid hadde også øl og mikrofon, men jeg er litt mer vant til henne slik. Hun virket glad og brydd på samme tid - og det

likte jeg godt.
Etter den brydde snakkingen om boken - en metaforisk fødsel og stakkars O.G-Dawg (Ingrids kjære) som holdt tale var det dans og drama uten så mye drama. Jeg og I pratet sammen og kjente svært få - og ingen av oss orket i særlig grad mingling. Jeg kan si mye negativt om mingling, men jeg orker ikke egentlig nå ettersom jeg har feber. La oss heller høre om feberen!

Jeg føler meg som en forvirret burrito, noe bildet eksemplifiserer

Etter boklansering fikk jeg nemlig influensa i stram gave. I også, fordi hun er fin! Gratulerer til oss begge, sa herr Influensa, og ødela en god uke for oss. Men en vet, shit happens, og det er ikke så farlig. Jeg fikk bestilt ny sofa i dag uansett. Utrolig så bra det fungerer med feber, hoste og slapphet. Fyren hos Bolia var så hipp og kul at jeg nesten tror jeg skrev meg inn på en eller annen hipp og kul liste ved å oppføre meg så jævlig rart og sykelig. High five, lissom, mister salesmandude!

And that's it - jeg skriver dette fra sengen, og all skrivingen har gjort meg forbannet sliten. Det eneste lyspunktet er at dette har vært I og min sin første sykdomsperiode sammen. Hun vant - om det er det at hun bare er tøffere enn meg eller bare mindre syk vites ikke, men hun vant. Og det elsker jeg henne for.

Til utlandet mor, til utlandet!

På lørdag drar jeg og I til Roma, og vi gleder oss.

Vi gleder oss som små hester helvetes høye på kokain - der de løper fort bortover engen, vrinsker og kjenner hjertet slå over 9000 ganger per minutt. SÅ mye gleder vi oss!

Grunnen er delvis at ingen av oss noen gang har vært i Roma, og delvis det faktum at vi fortjener en liten ferie, særlig I. Hun pusler med praksis, og det er heavy shit!

Ellers utnyttet jeg skammelig det magiske tilbudet Bolia.no hadde på tv-møbel (Opus) som egentlig koster 10k, men nå var nedsatt til 5. Jeg kjøpte et og fikk det levert av to herlige rastafarier i dag. De var superglade, puffet det inn på stuen min og gliste med store flotte hvite tenner da de gikk.

Etter litt hat, noe banning og mye pusling har resultatet blitt jævlig bra. Mulig jeg kan uploade bilder av det senere, men akkurat nå er jeg så dypt inne i bloggskriving og tanker om middag, Roma og I at jeg ikke ser meningen. Mon tro om jeg skal dra egen billedspesial med obskure ting senere i dag. Det kan godt hende, faktisk!

Ellers gleder jeg med til en venninnes boklansering. Både jeg og I skal dit. Mon tro om det blir gratis alkohol - eller om Erlend Loe dukker opp. Jeg følger ham på twitter - jævlig fin fyr! Og om du vil vite twitternavnet mitt kan du brenne (eventuelt spørre meg). Jeg er kanskje den dårligste i verden på twitter - men det burde ikke stoppe deg fra å følge meg.

Ekte kjærlighet

Relativt ofte lager jeg te til I og meg, og her har vi en slags sermoni gående.

Jeg forteller henne at jeg vil ha te, og lurer på om ikke hun også vil ha en kopp. Stort sett sier hun ja, med mindre hun drikker helt andre ting, synger eller danser en liten dans (noe hun tidvis faktisk gjør).

Svaret hennes er alltid det samme. "GOD!", svarer hun på min forespørsel om type te, og jeg smiler hver gang.

Det gjør meg faktisk like glad hver gang hun kommer med dette kryptiske og ganske absurde (men logiske) svaret.

Og det er en av grunnene til at jeg elsker henne ... fordi hun ikke konkret kan si hvilken smak på teen hun ønsker seg. Og det er derfor jeg vet at vi alltid vil være sammen - vår galskap er så kompatibel at det nesten ikke gir mening.

Elsker deg, I!

Shop til you explode in a great ball of fire

Jeg sitter og leser om organisasjoner (IGJEN), og hva er vel mer naturlig enn å prokrastinere det hele med et lite innlegg her? INGENTING, DET ER VEL MER NATURLIG.

Så ... uh ... hvordan har folk det med tanke på kjøp? Hvor mye funderer de fleste mennesker på kjøp av hobby-prylor?

Jeg tenker MYE på det - gjør min research, regner på hva jeg kan kjøpe ting for, selge det brukt for, selge det for om jeg ikke liker det, selge det for om det automagisk brenner opp av seg selv ... og så videre.

I går stirret jeg vanntro på klokker, og prisen. Det later til at mellom 50.000 og 60.000 er "normal" pris for en fin klokke, og det er ikke engang noe litt spenstig og rampete. Det er en helt vanlig jævla klokke, riktignok laget av en eller annen liten tysker som ser ut som en fusjon av en liten hauk og en Kjell Akurust-karakter (Blodstrupmoens co-pilot, altså), men det er et eller annet med avslappetheten andre utviser rundt dette som forstyrrer meg litt. Skulle jeg ønske som var som de? Skulle jeg ønske jeg hadde pengene til 60.000 kroners klokke? Skulle jeg ønske jeg brydde meg nevneverdig om hva slags klokke jeg vraltet rundt med i det hele tatt?

Foreløpig er min hobby lyd og hodetelefoner spesielt, fordi det å stemme i med enorme høytalere og annen elektronikk i en relativt beskjeden leilighet er veldig dårlig stemning på så alt for mange måter.

I mener jeg burde være mer avslappet. Jeg går visstnok aldri på fylla, kjøper få klær, røyker ikke, drikker for lite kaffe utenfor, går fint lite på restaurant. Det er en beviselig og anseelig mengde penger som på en måte bare bygger seg opp fordi jeg er en asosial asperger-mann (ikke at jeg er, men det er et godt eksempel på andre som ikke egentlig bruker så mye penger, bortsett fra når de finner vintage sci-fi-sverd eller dolker, da flyr nok pengene).

Jeg vet ikke helt hva jeg skal frem til her - jeg antar jeg ønsker å mane til debatt om forbruk, hva folk bruker penger på, hvor mye de bruker etc. Nå - hadde jeg bare hatt noen lesere av bloggen som kunne kommentere så hadde vi kanskje kunne funnet ut av noe - men hah, jeg skriver mest for meg selv, så mrhe. Jeg skal kjøpe noe av gull, som er stygt, tåpelig og forvirrrende. Kanskje en gullhatt?

Søndagsfreden senker seg ... ogsåvidere.

Festelig helg, i grunnen.

I kom hjem fra tur til det fjerne østen (Riga) og hadde opparbeidet seg mer vondt i kjeven der visdomstannen hennes var trukket ut (ikke i Riga, men før). Hun vippet innom tannlegen samme dag og der var intet galt, heldig nok.
Det eneste problemet var at hun ble gradvis dårligere, og lørdag angstet jeg ganske bra da hun hadde feber. Jeg og mamma lurte henne (med fint lite list og lempe) til kanskje verdens beste tannlege, en venn av familien som behandler samtlige her i Oslo, og han kunne jo fascinerende nok konstatere at jaha - her skulle det vel ikke vært trukket noen tann, og selve trekkingen var risky business han i allefall ikke ville gjort. Det var også beinrester som lå og døde i kjeven hennes, og en liten rest av tannen lå igjen i kjeven. NB: Bildet er forresten ikke av min kjære I. Det hadde i tilfellet vært en enorm dedikasjon til at det er innsiden som teller ... just sayin', I er smokin' :)

Samtidig har jeg skrevet hjemmeeksamen om prinsipal/agent-teori, transaksjonskostnader, garbage can-prosesser og ny-institusjonalisme. Vet ikke helt hva jeg kan minst om av tanntrekking eller obskur økonomisk sosiologi-teori, men er ganske sikker på at jeg kunne trukket I sin tann mer effektivt enn det som ble gjort.

Nå er i allefall I bedre enn på en god stund, har ny tannlegedate med verdens beste tannlege i morgen og jeg leverer eksamen. Har stor tro på mandag som god dag, rett og slett.

Hils Jesus, søndag ut i andre adventssøndags ... noe

Nostalgitrip for den gale

For riktig mange år siden var jeg på besøk hos min onkel og tante på Steinkjer. De eide et stort hus ute ved sjøen. Det var der jeg lærte å svømme, og det var der jeg lærte å skyte med gevær større enn meg selv.

Det var også der jeg lærte å elske lyden av skrivemaskiner - og kanskje da jeg begynte å bli glad i lyd. Kall det gjerne en obskur fetisj, men lyd er noe jeg virkelig er glad i, derav forbannet dyre hodetelefoner, forsterker og dac.

Men lyd er mer enn bare musikk. Nå sitter jeg for eksempel og skriver dette makkverket på et mekanisk tastatur, altså et tastatur som i stor grad er likt det som sitter i skrivemaskiner (på ingen måte sant, men ideen er ganske lik og lyden er ikke så helt ulik). Og det er deilig, det å høre knatringen mens man skriver. Det blir et markant hopp fra å skrive på et kjedelig, flatt tastatur med små tarvelige klikkelyder. Dette tastaturet (som riktignok driver I fra vettet når jeg skriver raskt på det) er "the real deal". Det er fysisk, taktilt, deilig og ganske voldsomt "oldschool". Det har ingen usb-kontakter - det lyser ikke i mørket og det trøster meg ikke når jeg ikke har noe fornuftig å skrive. Det gir lugnt faen, og jeg må skape alt selv - bortsett fra den fantastiske lyden.

Jeg formelig gleder meg til å tre inn i en stilling etter at jeg er ferdig med master i dette magiske organisasjons- og ledelsesfaget mitt. Mitt jobbkrav blir formelt kun at jeg skal kunne bringe eget tastatur, og jeg skal faenmeg bringe dette - skrive som en gud og gjøre alle ukomfortable med min tilsynelatende voldsomt høye arbeidseffektivtet, selv om jeg med all sannsynlighet bare vil sitte der og perverst trykke på knapper for å fetisjere over lyden som lages.

Så ja - reklame for produkt når produktet faktisk er virkelig deilig å skrive på. Link her - om du vil plage samtlige du sitter i kontorlandskap med, og det vil du vel?

Hjemmeeksamen, ny musikk og konkret savn

Jeg savner I. Jeg savner VIRKELIG I. Akk, som jeg savner henne. Hun er på tur til det fjerne østen (aka et eller annet slaverland jeg i farten ikke husker navnet på ... Latvia, kanskje?)

Som trøst har jeg hjemmeeksamen, og om det ikke skulle fortone seg som særlig logisk så stay with me. Det å ha hjemmeeksamen betyr at jeg må jobbe - og jeg må jobbe MYE. Det er ikke gjort i en fei (beklageligvis), så jeg merker at jeg stort sett bruker all min våkentid til dette. Oppgaveteksten lyder: "Beskriv hovedtrekkene i fire teorier om grunntrekk i organisasjoner: Prinsipal/agent-relasjoner, transaksjonskostnader, garbage can-prosesser og ny-institusjonalisme. Drøft hvordan disse skiller seg fra hverandre med hensyn til underliggende forutsetninger og områder for anvendelse."

Foreløpig har jeg gjort rede for Prinsipal/agent-relasjoner og transaksjonskostnader, mye fordi de er ganske greie og simple. Garbage-can-prosesser minner meg om Garbage-gang-kortene jeg kjøpte mange av da jeg var svært liten, så det får meg til å le, og ny-institusjonalisme "antar" jeg handler om rasjonelt og historisk syn på institusjonsdannelse, og skal nappe til meg en bok om det litt senere i dag.

Og mens du tenker på hvordan du best kan hjelpe meg med denne oppgaven, skal du høre på denne sangen fordi den er magisk (beklager mangel på snappy embed - primitive drittblogg aka primitive meg ...) Sangen er neppe for alle - ganske skitten, ganske rampete og en sinnsyk fusjon mellom rah digga og takeoff-elektronika uten sidestykke.

I rest my fucking case (og fortsetter pønskingen på pensumlitteratur om ny-institusjonalisme).

low carb to ALL fatties!

Nå er folk lei lavkarbo. Det er ikke det at de ikke vil HA mer av det - de vil bare ikke høre mer om det, noe som slår meg som besynderlig. Det beste er jo at mange fremdeles sverger til krig mot det hele - fordi det er media som har skapt det og kun små dansende alver og annet pakk som prøver. Samtidig er det mange som stopper opp etter en uke fordi: "det ikke føles riktig ut for meg". Vel - først og fremst er dere idioter og vet veldig lite om både kosthold og maktbegrepet brukt innenfor en delvis hegemonisk setting, men hakket mer Foucaultiansk.

For det første - så er det magisk at mange fremdeles kun tror det handler om kalorier inn og ut. Om så var vandrer det en hel bråte mennesker rundt om kring som er regelrette mirakler, der de dytter i seg flesk og duppe (i farten usikker på om duppe er low-carb eller ei) og samtidig går ned i vekt, uten at tjukkasene trener noe særlig. Den termodynamiske loven gjelder altså ikke utelukkende for dette med kropp og fettforbrenning, men det er allikevel de som er så forbannet hardt satt på at den gjør det, at de erklærer low-carb som falskt, feil og dumt. Samtidig er det veldig mange som ikke helt forstår - eller tar inn over seg den makten leger alltid har hatt til å definere hva som er sunt, usunt eller sinnsykt. Jeg sier ikke at hoppende gale mennesker ikke er nettopp det, hoppende gale, men jeg liker etter en viss tid på universitetet å kunne vise til at generell vitenskapstro beveger seg i epistemer som - med nok motbevis til slutt (motvillig) forandrer seg - noe en kanskje snart kan spore i helsediskursen om low-carb. Her har en også å gjøre med mennesker og firmaer som på ingen måte ØNSKER at denne diskursen skal skifte retning, og en ny filosofi rundt kosthold skal skyte fart. Sukkerindustrien og fast-food er i særlig grad representerte her, der de smiler skjevt i sine glatte dresser og vinker til tykksakene som gnafser deres produkter. Og jeg - jeg står litt på sidelinjen, til tross for at jeg har dratt av 10ish kilo på tre måneder. Jeg spiser ikke veldig mye fett - kanskje ikke nok (og kanskje det er derfor det later til at jeg har sluttet å gå ned noe særlig). Selv har jeg store planer om å trene litt, for å se om det hjelper. Samtidig baker jeg eget low-carb-brød som smaker litt slik det smaker å tygge på et grantre, jeg spiser magisk mange egg og jeg har litt fløte i kaffen min fordi jeg føler jeg er rundt 83 år gammel.

Så i all sin logikk tenker jeg at folk som er for runde rundt stumpen kanskje burde prøve. Det er for mange (inkludert meg) faen så mye enklere enn å trene tre-fire ganger per uke, og jeg er ærlig talt aldri sulten. Og for guds skyld ikke vær spesielt stolt om du er alt for rund. Gjør noe med det - det er jo ikke på noen måte sunt (og i min bok heller ikke sjarmerende - jeg HATER meg selv og det bør du også om du er rund!) Sett inn et støt nå når det straks er jul. Spis ribbe som en annen predator og le manisk mens du går ned i vekt og samtidig slipper satan-poteten som stort sett aldri er tilberedt riktig bortsett fra når du får den fritert, og det skal ikke mye intelligens til for å skjønne at å fritere faenskap ikke er sunt ...

Religionsmannen!

Jeg har bare døpt ham religionsmannen.

Vi snakker UIO-creeper - altså en universitetsmann. Det er ikke egentlig det at jeg vet så jævlig mye om han - men jeg ser ham hver gang jeg er på universitetet (noe som ærlig talt ikke skjer særlig ofte da jeg virkelig ikke kan fordra stedet). I allefall - religionsmannen er der. Han har alltid trange bukser, korrekte sorte sko og trange gensere. Allerede her kan en selvfølgelig spørre seg om jeg har bommet en tanke, om ikke dette kan være samfunnsøkonomimannen, for eksempel. Og til dere sier jeg: "NEY!" Det er nemlig religionsmannen ...

Et eneste problem med religionsmannen, som forresten er svært høy og korthåret - er at han i dag strøk en stund på en annen gutt/mann. Jeg kunne se de da jeg skimtet bort fra eksamenen jeg holdt på å vinne (holocaust, baby - I know it all!). Gikk forresten tidlig fra den, flere timer før den var helt ferdig, men bare slowpokes sitter til timen er slagen, tenker nå jeg. Det handler om å vinne eksamen, og det gjør man ved klart å vise engasjement for oppgaven som kommer og som man faktisk kan godt, samt gå FØR alle andre. Dette er noe jeg og en venn har drevet med i flere år.

Så ... eh ... religionsmannen er kanskje økonom-homomannen. Whatchathink about that, eh? Tok meg på sengen, i allefall.

Eksamen og sensur, ikke nødvendigvis sammen.

Først av alt - eksamen i morgen. Neppe noen underdrivelse å si at jeg er lei, men akkurat nå er det litt problematisk fordi jeg har mye jeg burde ha kunnet bedre, men ikke kan særlig godt. Dette vil igjen si at jeg må bruke en god del av dagen på å lese, ikke ligge i sengen og snakke med I om åmen Fredrik (et produkt av vår felles gode og litt forskrudde fantasi).

Jeg har også helt i det siste stilt spørsmål ved hvorfor i alle dager jeg studerer organisasjon, ledelse og arbeid. Det er som om jeg studerer noe der jeg har veldig lyst til å gli rett inn i HR, men jeg må medgi at jeg ikke egentlig vet om det er det jeg vil. Derfor forvirrer jeg meg selv på en helt ny og innovativ måte, ved å fortsette studiet. Kanskje er det pliktfølelsen - viten om at jeg både bør og må fortsette. Kanskje er det vissheten om at jeg neppe blir en like god forfatter som jeg skulle ønske, altså en som faktisk kunne livnære seg på å skrive. Kanskje er det bare oppgitthet og generell slitasje eksamen påfører meg som får meg til å tvile på mine motiver og viten. Hvem vet - og ikke minst, hvem bryr seg?

Ellers registrerer jeg at Pakistan forbyr 1700 ord du før kunne skrive fritt på mobilen din og sende som sms LINKOMG. Blant disse ordene er "Glazed Donut" og "Jesus Christ". Dette forbudet bekrefter min mistanke om at primærinstitusjonene i Pakistan - som norske - ikke egentlig har så forbannet mye å ta seg til. For å dekke over dette og fremdeles heve lønn, kommer de opp med ganske forskrudde men ikke uoppfinnsomme tanker om hva en kan - og ikke kan gjøre. Glir godt inn i institusjonpilaren om normer, for ikke å snakke om den regulative pilaren her - der jeg antar det blir pisk på "the glazed donut" om noen forsøker å skrive "Jesus Christ". Selv tenker jeg en diskusjon rundt prioriteringsområder i Pakistan er på sin plass. Ressurser på å blokkere ord på mobiltelefon versus det å fikse noe slikt som en jernbanevogn eller to ekstra. Tough choice!

God sensurtirsdag!

Jeg er utvilsomt lei av eksamenslesing, det merker jeg virkelig nå.

Startet lesefaenskap klokken 10, avsluttet i 19-tiden og nå merker jeg det virkelig. En slags nifs kvalme har begynt å bre seg i meg, og den gjøres ikke bedre av at naboen holder på med noe singstar-aktig.

Ellers slår det meg at det blir virkelig magisk å bli ferdig med eksamensperioden. En til etter dette, så blir det god stemning, og jeg tror til og med jeg skal sette igang med trening igjen. Jeg gleder meg til å bli normal igjen - komme meg litt ut, IKKE sitte hele dagen med litteratur som omtrent ikke kan omsettes til praktisk kunnskap, og ha nok tid til min kjære (som akkurat kommenterte at "nå er det helg").

Nå skal jeg avklimatisere og se på sesong tre av Californication, en ganske fabelaktig serie.

Å hei der, tid.

Tid strekker legendarisk ikke til.

Dette er hva jeg opplever med en eksamen som lumrer over meg og skal plyndre min sjel på onsdag.
Problemet med eksamen på onsdag er at jeg på ingen måte er klar for den - jeg kan ikke det jeg burde kunne. Derfor sitter jeg nå, på en dødelig lørdag, og kontemplerer eksamenens ekselens.

Og det er en stor faen.

Autoritet, makt, rasjonalitet og historieutvikling innen management.

En kan vel kalle spaden for en spade og vedkjenne seg at det vil kreve mye arbeid. Forsåvidt en stund til onsdag enda, minus obskurt men herlig familieselskap i aften der jeg ikke får så alt for mye tid til å lese. Får bruke tiden til å spise pinnekjøtt, drikke sint aqua vitae og prate makt med tannlegen min (som også er en familievenn og kommer). Liker at jeg høres ut som en forstyrret aristokrat i grunnen. Ja, jeg skal ha på meg flosshatt ...

Jeg finner i grunnen ingen illustrasjon til dette. Den hypotetiske leser kunne fått et bilde av tankekartet / leselistetingen min så langt innen maktens historie av Clegg, men jeg er så alt for lat til å finne ut av hvordan jeg uploader det, så dere får leve i et elendig jævla mørke ikke ulikt det som eksisterer utenfor akkurat nå.

God mongolørdag.

Hipstere og posten

Først og fremst vil jeg ALDRI bli ferdig med å være sint på hipstere som bretter opp buksene sine, tar på seg tåpelige raggsokker og går i joggesko fra 80-tallet. ALDRI, FOR HELVETE!

Dere fortsetter å kle dere så stygt at jeg tidvis kaster opp litt i min egen munn, og bare over gjennomsnittet god dannelse stopper meg fra å spytte på dere med oppgulpet. Fascinerende nok er dere så stygge at en på ingen jævla måte hadde sett forskjell på dere med og uten spy.

Og så til Posten ...

Jeg godtar at dere ikke alltid har en lang utdannelse.
Jeg setter pris på at dere forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen, smiler og beklager når dere har gjort en feil så dum at FRP gremmes.
Men det finnes ingen unnskyldning for å være så forbannet dum at du ikke scanner inn mer enn 30% av kollikoden med strekkode når du sender meg brev om at pakken som ikke fikk plass i den mikroskopiske smurfepostkassen min ikke har strekkode å scanne inn på postkontoret.

Heldigvis fikk jeg duplikatmelding "tidligst mandag", slik at jeg kunne la meg fascinere av pakken min sendt fra et eller annet nærliggende sted i Norge TO UKER ETTER SENDING.
Til sammenlikning tar det UPS mindre enn EN forbannet uke å sende meg hodetelefonene jeg bestilte fra Las Vegas. Posten er altså slått med en uke, OG DA SKAL DEN ENE PAKKEN OVER ET HELVETES HAV DER BÅTER REGELMESSIG SYNKER AV TILSYNELATENDE TÅPELIGE ISBITER (går rykter om fly i dag, men faen heller, ref bermudatrianglet eller noe.)

Sende brev skulle jeg også i dag, til USA. Med all sannsynlighet er ikke det i USA før jeg har fått pakken min sendt fra Norge, som vil si tre til fire uker til.

Om jeg er direkte grinete fordi jeg har 130 sider notater til neste eksamen (onsdag) og ikke egentlig forstår hva jeg har skrevet? NEIDA! Det er faktisk bare et genuint og ukuelig hat mot hipster-fucktards og postens eminente måte å løse tilsynelatende lette problemer på med en knusende form for retardasjonsbyråkrati hindret av at deres ansatte på ingen måte sitter i et rasjonalitetens jernbur. De sitter i e irrasjonell lekegrind der kopimaskiner og hentelapper flyter som om de skulle ha vært korkballer.

Happy fucking friday ...

Blogging, fordi det er viktig for samfunnet!

Nok en gang lover jeg å blogge hver dag - HVER DAG!

Dette kommer jeg slett ikke til å holde, men jeg skal gjøre et tappert forsøk på å blogge litt mer enn aldri. Kanskje et par ganger per uke? Fanden om jeg vet.

I lurer på om jeg vet hvor mange som leser bloggen, og nei, det gjør jeg slett ikke. Jeg tipper det er få, og det er omtrent alt jeg vet. At jeg en liten stund var hysterisk mye lest føltes forsåvidt jævlig godt og gøy, men jeg vet ikke om det egentlig skjer igjen, fordi det på ingen måte var mitt prosjekt.

Så derfor, mitt prosjekt, her.

Så Hello world, and fuck you sideways!
I mener jeg bør skrive: "I've got beard." Nå fniser hun og sier at jeg heller bør skrive "I've got beer."

Men vel, ja. Hun poengterer at jeg atter igjen må hate verden, at det er det som er interessant og det er det folk finner morsomt.

Så la meg bedyre mitt fremtidige hat for verden. Fordi det er her enda, til tross for forbannede mengder kjærlighet. Det kommer, det kommer!