Obskur ferie til Paris, dag 1

Dette er reisebloggen fra Paris, mer eller mindre.

Har ikke tid til å legge ved bilder, men det kommer vel (eller ikke).

Bloggen bygges på stikkordsform fra frodige iphone-notater tatt underveis. Jeg og I samarbeider om dette, og saftig blir det. Nå nøs for eksempel I og sa "au". Ingen vet hvorfor ...

1. Gammel dame ødelegger paristur for gutt. Forklaring: Rassmus (magisk navn, del det i to) satt ved siden av sin bestemor som kanskje var det dystreste kvinnemennesket noen sinne. Hun kaklet over mørke skyer hele bussturen inn, mjauet om at de skulle ha dratt på charterferie og at muslimske fundamentalister hadde sprengt Oslo. Hennes sønn, Rass-musens far manet til ro og ettertanke snarere enn antakelser om sinte muslimer.

2. Mens vi spiste middag på en god liten italiensk restaurant så I to veldig kjærlige mennesker med downs som leide hender og trippet nedover den smale gaten. Det var forbannet fint og se, og vi nikket begge anerkjennende og syntes de var fine. Og ja, de hadde sekk på seg, slik de skal ha.

3. I spottet også en dame med voldsomme hengepupper utenfor restauranten. Hun ga meg lov til å kreve at hun skaffet silikon om det noen sinne ble så heftig, og den gavepakken noterer jeg her i bloggen, så hun ikke kan si noe om den tid kommer. Takk.

4. Parisiske kvinner nyter forstyrrende korte skjørt og absurd høye sko. Sammen utgjør de en voldsom fare for alle i nærheten. De vakler, faller, fniser og viser mer enn de burde nesten over alt. God stemning ...

5. Jeg har notert "total middagsforvirring". Jeg tror dette har noe med at vi brukte drøyt en time på å finne en restaurant første kvelden, og det til tross for at det lå ca 300 restauranter akkurat der vi var. Våre kriterier for menneskemengde, beliggenhet, pris og meny gjorde det vanskelig å finne mat. Vi fant heldigvis et ganske godt italiensk sted med forelskede mongoer og hengepuppkvinne utenfor. Et tegn på kvalitet.

6. Terror i Norge. Sinnsyk mann som tilsynelatende har retusjert seg selv da han tok bilder av seg selv med kongedrakt sprenger bygg og dreper. Vi mangler ord, og det legger naturlig nok en demper på oppholdet. Fy faen, for en syk fyr ...

7. Vi bor på et sjarmerende lite hotell, og med hotellet følger verdens minste heis. Jeg tuller faktisk ikke. Dette er en heis som er stappet full om kun jeg og I står i den. Den er også en slags hjørneheis, uten at jeg helt skjønner hvordan det hele fungerer. Video er tatt opp, og jeg skal se om jeg kan legge den ut på bloggen.

Notater fra dag 2 er skrevet. Innlegget vil inneholde info om tema som fransk frokost, løpende franske kvinner, kosing av monumenter og den beste biffen jeg noen gang har spist.

En krass kritikk av det lokale.

Min lokale ICA er ubrukelig.

Den er så ubrukelig at betjeningen lette på alkoholhyllen etter ingefærøl da jeg spurte om de hadde dette.
Det tar de drøye ti minutter med kontinuerlig alarm-uling fra panteautomaten før de reagerer, og selv da tar det ubeskrivelig lang tid før en av de med lett håndbagasje makter å putte flasker i kasser. I tillegg klarer de ikke å ha helt normale varer på lager. Særlig visse typer frukt er fryktelig vanskelig, og ferske urter virker å være en hodepine for de stakkars ansatte.


Samtidig er tilbudene deres spektakulært lite attraktive og legges helst til feil sesong. Nå er det for eksempel høysesong for påskegodt, i følge franchiseeierne av ICAen min.

Mens jeg var innom i dag for å handle et brød (de hadde faktisk brød) undret jeg meg på hva innehaverne selv tenkte på når det kom til det å selge varene sine. Kan det være så vanskelig å forstå at det helst skal se delikat, friskt, ryddig og rent ut i en matbutikk? Innbyr det til grotesk fråtsehandling når kjøledisken står og piper, samt viser 99 plussgrader?


Sjokkerende nok er svaret nei. Jeg går kun inn på ICA nå for tiden for å le av de malplasserte sjokktilbudene deres som billig ketchup ved kassen, eller la meg fascinere av 12 dager gamle baguetter med reker som fremdeles ligger og troner som kamuflert ferskvare. Det hele har altså blitt en slags praktisk spøk.

Forsåvidt må jeg passe meg for McDonaldsen i nærheten også. En av kassadamene der er av det fascinerende pratsomme slaget, og har fått det for seg at hun kjenner meg. Jeg kjenner på ingen måte henne, og hun kjenner strengt tatt ikke meg heller, og det skaper heller obskure situasjoner de gangene jeg føler for å forgifte meg ved hjelp av klovnens klamme hånd.

Her en dag skrek hun: "DU SKAL TIL HELLAS" til meg da jeg kom inn. Først antok jeg bare at hun totalt hadde mistet forstanden, men det viste seg etter at hun bare mente hun visste hvor jeg skulle på ferie. Jeg ba om en cheeseburger og mente på min side at jeg skulle til Paris. Dette tok hun svært dårlig opp.

Først lurte hun på hvorfor jeg skulle flytte dit. Etter noen flere semantiske krumspring forsto hun at jeg kun skulle på ferie dit en uke, men dette gjorde knapt saken bedre. Paris var grusomt, mente hun.
Nå er det selvfølgelig flott å høre at stedet en skal på ferie til er grusomt, og dette lot damen til å forstå. Hun hadde et instendig informasjonsbehov når det kom til å fortelle meg at jeg burde dra til et eller annet vilkårlig sted i Spania, ikke Paris.

Da jeg gikk, vagt forvirret over samtalen som akkurat hadde funnet sted, hylte hun at jeg skulle komme til henne så hun kunne finne reisemål til meg.

Boikotten gjelder nå altså både ICA og McDonalds. Top stuff!

Et relativt ubrukelig blogginnlegg, værsågod ...

Den milde, men innstendige kritikken jeg mottar over at denne bloggen ikke egentlig går noen veier tar jeg med både ro og skrekk på samme tid.

For hva er det egentlig jeg vil her?

Jeg antar jeg kunne klaget mer over facebook. Jeg er nemlig en av de som virkelig ikke liker facebook. Jeg liker kjæresten min, og det er stort sett kun derfor jeg er der. Jeg er ellers lite interessert i å se dårlige bilder av byer, babyer, festivaler med babyer eller folk som trykker "like" fordi de ikke har noe bedre å gjøre enn å sitte på facebook hele tiden.

Jeg gjør det selv, dette helvetes "like"-kjøret, der jeg ser noe og tanketomt stirrer på det, for så å trykke "like". Jeg har ikke helt etablert hvorfor jeg gjør det enda, men jeg antar jeg vil "høres" i denne store, multimodale verdenen definert av hvem som får tid i rampelyset, ikke hvem som faktisk har noe nyttig å komme med.

Jeg testet ut google + i rundt fem minutter i dag, før jeg formelig skrek til personen som ga meg en invite (etter at jeg tryglet) om at han var et fjols og at jeg hatet sosiale medier. Det later slik sett kanskje til at google + ikke var en total suksess.

Så hva vil jeg med denne bloggen, bortsett fra å hate sosiale medier med intens bravur?
1. Jeg vil helst at noen skal oppdage at jeg virkelig kan skrive nesten hva det skal være, og gir meg en jobb på bakgrunn av det. Eneste aber er at jeg kom inn på masterstudier i sosiologi, og skal svirre to år til på universitetet. Hvorfor? Hvorfor ikke, antar jeg. Med master stiller man sterkt som en dopet syklist i det tøffe jobbmarkedet. Jeg har forvirrende nok skrevet for en tidligere ganske stor norsk blog, og det er jeg nok ganske stolt over. Jeg har ikke fått for meg om jeg skal avsløre hvilken, men hvem vet. Stay tuned, det er jo bare tre måneder til neste oppdatering.

2. Jeg håper noen finner det morsomt å lese bloggen, selv om jeg stort sett aldri oppdaterer den.
Jeg kan gjerne skrive- og eller late som jeg skal oppdatere den oftere, men jeg tviler virkelig. Ikke at jeg ikke har tid. Det er mer det at jeg ikke føler jeg har noe som helst å tilføre denne verden hva gjelder bloggmateriale. Det er forresten derfor jeg heller ikke skjønner "fest".
Hva har nå jeg å tilføre verden? Fint lite, er min tanke, og slik blir det. Fuck fest (stort sett ... )

3. Er det noe som helst selvrensende i dette, kanskje? Svaret er "meh".

4. Legge ut morsomme bilder som har lite med innholdet i bloggen å gjøre. Det er jeg svært glad i, faktisk. Kanskje også gi et og annet musikk- eller litteraturtips, men jeg tviler. Jeg hører på gamle ting. Ting andre har glemt og ikke vil høre. Surpomp-musikk ... mmmm. Musikk disse herrene utvilsomt lytter til - HELE DAGEN og mens de kler på seg sine herlige klær.

Hurra etc.

Først og fremst vil jeg bekjenne min kjærlighet til I.
I har, siden jeg møtte henne i oktober-ish vært et fantastisk lyspunkt i livet mitt, og det er ikke uten grunn at jeg lagret henne som "magiske i" så fort jeg fikk telefonnummeret hennes.

Jeg elsker deg svært høyt, I. Kanskje høyere enn den fantastisk gode følelsen som akkurat nå danser i meg etter å ha levert bacheloroppgave med tittel lydende: Myten om det perfekte utroskap – en tekst- og samfunnsanalyse av nettsiden Victora Milan.

Det er ikke umulig jeg legger den ut, så alle kan nyte godt av min alt for store viten om nettsider rettet mot de som ønsker å være utro på nett satt i en sosiologisk, psykologisk og medievitenskapelig kontekst. Drygt viktig kunnskap, må vite.

Ellers hamres badet mitt i stykker for tiden. Det er svært spennende, samtidig som jeg får rundt 800 telefoner fra pappa (arkitekten), rørlegger x, rørlegger y eller byggformann hver dag. Med all denne intense kommunikasjonen forventer jeg i alle fall at badet blir knirkefritt når de en gang blir ferdig.

Ellers hadde jeg en lang samtale med mine glade foreldre om materiell lykke. Mamma vedkjente faktisk at hun hadde kjørt en bil hun følte var direkte morsom, men kjøpe den skulle de ikke. Den var alt for briskende, mente de, selv om jeg argumenterte for at penger som arbitrær verdi godt kan gå til noe som gir en lykke, ettersom det faktisk ikke er så normalt. Om vedvarende lykke kan kjøpes bør man faktisk investere, særlig når man har den økonomiske kapitalen til det.

Jeg tviler på at den kjøper den lille bilen, selv om det gjør de glade. De er, som de selv hevder, der de er i dag fordi de ikke har kjøpt små morsomme biler hele tiden. Implisitt betyr det at de er der de er i dag fordi de ikke har gjort det de har lyst til, men det er en annen sak.

Det er åpenbare normative føringer som dikterer mine foreldres valg på bil, men også her er det selvmotsigelser som jeg ikke egentlig tenker det er meningsfult å komme inn på. Det er en slags fantastisk retorikk blandet med meningsløshet som dyrkes, og som jeg ikke kan argumentere logisk imot. Ikke at man kan argumentere spesielt logisk for et pengesluk som bare er "morsomt", men slik er livet, tenker jeg. Mennesker har det tidvis forbannet gøy når regler brytes eller rasjonalitet ignorerers til fordel for absurditet og impulser.

Mer skal jeg neppe skrive i dag. Jeg har skrevet nok, og skal bruke resten av dagen på å fjase, tulle og filure, virker det som. Riktignok skal jeg arbeide litt og publisere snedige saker for TV2, men resten av dagen skal uten tvil gå med til tøv og spillopperier, bortsett fra betaling av forskuddsskatt. Mmmm for mye skatt er gøy!

Salgskunst

Først og fremst vil jeg beklage at jeg ikke oppdaterer bloggen min i særlig grad. Jeg ser til min store forstyrrelse at noen faktisk "følger" den, som vil si at dere har trykket på en knapp. At andre mennesker trykker på en knapp mer eller mindre for min skyld er minst like smigrende som at folk skriver "gatrulerer med dagen" på facebook til meg like før eller etter at jeg har hatt bursdag.

Så til dagens kuriositet.

For tiden gjør jeg vage forsøk på å selge mine alt for dyre og alt for eksklusive hodetelefoner. Jeg har en virkelig intens annonse ute på finn.no (http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=28051558) som jeg slett ikke skrev selv, men C skrev for meg uten at jeg helt har fått for meg hvorfor. Retorikk, tekstproduksjon og ord skal jo egentlig være min greie ( i henhold til studier ), men jeg lot ham ta fatt.


I alle fall, det finnes svært oppfinnsomme mennesker der ute. Disse menneskene vil ha hodetelefonene mine, men slett ikke betale hva jeg faktisk ønsker for de. Det er i og for seg greit, men noen ganger virker det som om argumentene deres for HVORFOR de ikke skal betale hva jeg ønsker for hodetelefonene ikke er så alt for gjennomtenkte.

"Hei. Utrolig headset. Vavittig dyrt . Kunne kjøpt en Gibson les paul til samme pris. Er 6000 kr aktuelt for deg? Hilsen XXX" (ikke hardporno, jeg satte bare inn x-er for å anonymisere kilden min).

La oss stoppe her et lite øyeblikk.
1. Jeg blir fortalt at dette er et utrolig headset (noe jeg vet - takk).
2. Vanvittig dyrt (1500 kr under nypris, men vent, jeg har superduper-retard-garanti som gjør at man kan dra headsettet etter en båt og allikevel få nytt).
3. Han kan kjøpe noe HELT ANNET til samme pris (dette "helt annet" er da en gitar - jeg konsulterte internettet).
4. Det prutes som en israelsk kremmer - godt ... eller noe, jeg har da ikke tenkt å gi det bort til den prisen, uansett hva en gitar vil koste.

Så ... føler vi dette var den beste formen for psykologisk prutekrigføring? Hva føler leseren som har trykket "følg" på bloggen min?

Selv fant jeg det for godt å svare på så obskurt vis at den potensielle kjøperen enten ble hoppende sint eller episk glad.

"Hei.

Forstår det kan høres dyrt ut, men hodetelefonene er både i "nesten-som-ny"
stand, samt har igjen tre års fullgaranti som også kostet en del å
etablere.

Hva du ellers kan få for 8500 er ganske mye, i grunnen. En kan få en
fabelaktig minigris for 8500, fant jeg ut. Det finnes også svært gode sofaer
for den prisen. Ingen av de kan derimot hamle opp med disse hodetelefonene.
De er rett og slett magiske.

Alt under 8000 er uaktuelt, og jeg er generelt i tenkeboksen på om jeg i det
hele tatt skal selge de. En ny forsterker ga de nytt liv, så jeg er altså
svært usikker generelt på salg."

Hilsen meg.

DLD - et akkurat passe resonnement ...

Det slår meg som noe forstyrrende at Høyre, et av partiene med høyest aktelse for individets uinskrenkede frihet har fått det for seg at datalagringsdirektivet bør bankes igjenom. Se forøvrig illustrasjonsbilde for utfyllende fremvisning av norsk edb-utstyr anno 2011 (det føltes i alle fall slik da man skulle prøve å finne ut av selvangivelsen sin her om dagen).

Og selv om det ikke er alle i høyre som er like enig, er det et ufravikelig faktum at høyre faktisk stemmer for dette i dag, i morgen eller når det nå enn er det makter å sette sine engelske settere på hold lenge nok til å stemme over saken mens de hoster lett vestkantlig og snufser grunnet tapt setter-tid.

Skal man i det hele tatt kunne lagre en masse informasjon, for senere å kunne bruke det mot kriminelle? Tanken er vel i utgangspunktet ganske logisk, uten at jeg har satt meg inn i hvem som er pådriverne av dette direktivet. Den amerikanske ambassaden klapper nok høyt i hendene, og bruker det for alt det er verd.

For her kommer poenget. Skal en anta at dette ikke kommer til å bli misbrukt? Hvem vil ha tilgang, og hvordan kan en hindre at de som ikke skal ha tilgang får det allikevel? Det er også et paradoks at vi tror de kriminelle som vi i utgangspunktet ønsker å "ta" ved å sette i gang en slags sløv og litt retardert overvåkning, faktisk stort sett er intelligente nok til å holde seg av informasjonsmotorveien med sine kriminelle, slue tanker.

Hva vi da effektivt står igjen med er sivil overvåkning som i beste fall kan fange så dumme mennesker at vi med all sannsynlighet kunne fulgt sporene deres med forstørrelsesglass som kom sammen med siste Donald Duck (eventuelt fantome-ringen). Ref bildet, Hamburglar var retardert ... det kan man klart se.

Samtidig ser jeg for meg at nav-ansatte på et eller annet obskurt vis kan sjekke alt innen DLD, akkurat som de allerede kan lese alt om deg, litt sånn grunnløst.

Så, har høyre skutt seg sånn halvveis i foten? Ja ... de får ikke min stemme neste gang. Ikke bare på grunn av dette, men sannelig en del på grunn av dette.
Så nå kan den store partijakten begynne. Hva skal jeg stemme? Jeg burde sikkert satt opp en spørreundersøkelse og brisket meg med vissheten om at jeg visstnok er kompetent nok til å kunne sette opp en slik undersøkelse grunnet opptil flere års studier.

Jeg nøyer meg dog med å notere meg at venstre virker som et ganske behagelig parti. De innehar lite av radikalismen til mange av de andre partiene. Venstre er så deilig på midten at det fort kan bli de. Da slipper jeg alt stress. Ikke kommer de over sperregrensen heller, så alt blir god stemning og mer av akkurat det samme.
Mon tro om hva staten synes om denne bloggen. Snart blir det drama, mistenker jeg.

Gay wiggers from outer space

Jeg forstår ikke wiggers.

Jeg antar gjengs leser på dette tidspunkt trenger en wigger-definisjon. Dette gjøres svært gjennom nettsøk.
" ...slang term for a white person who allophilically emulates mannerisms, slang, and fashions stereotypically associated with urban African Americans and urban Black British and Caribbean culture".



Slik.

Og de finnes, folkens. De finnes i Norge, og noen ganger ser jeg dem. Hva som skjer da er en slags prolaps i hjernen min, mer eller mindre. Noe i meg bryter sammen i ren vanntro. Skal det overhode være mulig å kle seg som en tungt investert hiphopper i det hele tatt? En analyse av hiphopbekledning definerer det jo som noe barn med downs syndrom ofte går med. Store, vide og praktiske samt slitesterke klær. Legg merke til at jeg ikke henger ut barn med downs her, snarer hiphoppere.

Så jeg så en av disse. Han skjenet av sted under vekten av kjeder, smykker, klokker og andre pyntegjenstander. Han hadde dunbart og ungdommens hatteplagg - cappen - på seg, og så i overkant kul ut. Strengt tatt så han så kul ut at jeg hadde en spirende interesse for å puffe ham ut i veien, bare sånn fordi.

Hva jeg lærte om denne fyren i ettertid gjorde meg bare mer forstyrret. Han var visstnok en ekte hiphop-person i det norske hiphopmiljøet (som vi jo vet bugner). Ikke at det er noe spesialt galt med det. Noen lager riktig så fredfulle ting jeg tidvis kan lytte på uten at blod fosser ut av stort sett alle mine kroppsåpninger, så så galt kan det ikke være.

Men det er noe med hele utseendet. Hvordan en annen kultur, ikke engang en "god" kultur etterstrebes, som slår meg som forvirrende og rart. De ønsker heller ikke å assimilere all form for kulturelle trekk, bare det som er tøft og kult. Det er som å handle smågodt, bortsett fra at du med smågodtskjeen din skufler inn retarderte elementer fra en kultur preget av kriminalitet, narkotikamisbruk og det å slå horen din for så å skryte av det. Det, og svært store felger.



Mon tro om disse wiggerne ønsker å vise seg frem med store felger. Alt handler nemlig om store felger, så jeg tviler egentlig ikke. Store felger > alt.

Så uh, hadde jeg egentlig noe å si? Meeeh ... en gang så jeg oppsummeringsmessig en litt feit norsk fyr som kledde seg som et barn med downssyndrom. Mye tyder på at han hadde store felger på den stygge bilen sin. Det er omtrent alt, egentlig. Takk ...