Marriage

I dag gjorde jeg den grusomme feilen å tenke.
Jeg kom til å tenke på ekteskap beskrevet i Haruki Murakamis bøker (som jeg er svært glad i).

Det påfallende med Murakamis bøker er at stort sett alle karakterene hans gifter seg i ung alder. Det later aldri til å være nevneverdig usikkerhet rundt giftemålene heller. "Jeg giftet meg med Mushikawa da vi var 22", eller "Jeg ble raskt gift med Ishigawa, selv om hun var en liten brødrister". Det er noe ekstremt ustresset med måten han beskriver det å bli gift på. Spørsmålet er mer om det er naturlig, eller vanlig å gjøre. Er japanere bare forbannet flinke til å forelske seg, eller ser det mekanisk-solidariske i det å gifte seg. Er det en samfunnsnødvendighet?

Det neste spørsmålet som dukker opp i meg er om japanere har for vane å gifte seg tidligere enn for eksempel i Europa. Ikke at jeg har sett statistikkene, det er bare noe jeg "føler". Og som kjent kommer "følende" sosiologer aller lengst... Dette er noe jeg må sjekke opp, fordi det et eller annet sted inni meg interesseres for akkurat dette. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg kunne ikke gitt mer faen i Norges demografi når det kommer til giftemål, barnefødsler og antall tenner gnidd mot andre tenner i hat over eget giftemål. Nei, dette er eksotiske Japan, der de har automater med brukt kvinneundertøy til salgs.

Så ... hva er det med japanerne? Hva er det med europeere? Kultur, asse ... det er bare såååååå crazy!

What the what?

Jeg har drevet med studieting siden tidlig i morges. Queue stolthet, ærlig talt. Det likner ikke meg å holde på slik, men jeg har nå altså det. Nå fusjonerer jeg min elsk for amerikansk fotball med min semi-elsk for å spille saksofon. Ærlig talt går det ikke så ille. Særlig ikke med tanke på at det er i allefall fem år siden sist jeg spilte. Det eneste som virkelig plager meg er mangel på brukbart munnstykke. Det som følger med et er et G-stykke. Det er litt som å blåse gjennom en bazooka. Man trenger drøyt mye lufttrykk for å få lyd, og enda mer for å nå de høyeste og laveste tonene.

Løsninge er et nytt munnstykke, sikkert til en hysterisk mengde penge. Plast er dyrt så fort man skal smelle det på et instrument, uten at jeg helt forstår hvorfor. Det er fremdeles plast.

Er det så mye mer å melde, egentlig?
Jeg har forsåvidt fremdeles ingen kontroll eller dialog med følelsene mine. Jeg aner ikke hvor jeg befinner meg emosjonelt. Andre kan skryte på seg en emosjonell berg-og-dalbane. Jeg kan ikke det. Jeg kan kanskje hevde jeg har en emosjonell ... slags ... sølepytt. Ikke at det gir mening. Jeg kan ikke se det gi mening selv, i allefall. Med mindre følelsene mine er sølevann (eventuelt friskt, lyrisk regnvann).

Meh .. jeg vet faktisk ikke, og det plager meg. Jeg liker å ha alle fakta på bordet, uten at bordet blir for overlesset med fakta. Jeg liker logikk, skøy og mindre munnstykker enn et forbannet G-stykke.

Og jeg har ingen vinkling på denne bloggen. Mon tro om det er uheldig. At jeg ikke har en eller slags vinkling jeg skulle skrevet bloggen etter. Men det får bare være. Nå spiller naboen over meg trommer. Tror sannelig jeg skal straffe ham med noen høye hyl på saxen min før jeg gir meg og bare synker anemisk ned i stolen min før jobb.

Commercial rage is all the rage!

Det er i vinden å være sint, noterer jeg meg. Særlig i media. Kanskje mer populært enn å ha meninger er det å være svært sint uten nevneverdig grunn.

Særlig programmet "sinnasnekkern" er veldig sint, generelt. "Dere kan ikke bo her", roper en sint snekker som tidligere har vært snill og glad. Dette skaffer åpenbart TV3 seertall fra en annen verden, fordi også Hellstrøm er sint. Ikke at han er noe flink til å være sint, men han prøver. Instendig.

Spørsmålet er når det kommer sinte versjoner av ting som slett ikke bør være sinte. Jeg gleder meg til sint barnetv. En eller annen jævlig sint fyr som brøler, eller teletubbies som fornøyd hyler obskøne fraser til hverandre gjennom de nifse draktene sine.

Sinte nyheter finnes allerede. Nyheter som formaner, eller snakkeprogrammer og debatter med reelt sinne. I gode gamle dager hadde vi Holmgang med Staff og den svært gale mannen som var taxisjåfør men som hadde sinte meninger om alt og ingenting. Hele seansen i seg selv er ubetalelig fin: http://www.youtube.com/watch?v=1VLsRbDU37w

Spørsmålet jeg stiller meg er på samme tid om alt sinnet er nødvendig. Sinne er sjeldent noe positivt, men skaper det et realt seerboost? Har nasjonen sett for mye på koselige programmer som gullrekken til NRK eller gud vet hva andre kanaler sender. Jeg ser for lite på tv til å være sikker, men jeg får litt lyst til å begynne for å telle antallet sinte serier som har kommet- og som sikkert kommer til å komme så fort dette virkelig slår an.

The natural speaker

Det later til at jeg har tatt på meg en rolle som en slags naturlig snakker. Dette forvirrer meg like mye som alle andre, men det er et ufravikelig faktum at jeg skriker relativt høyt på seminarer, når det manes til debatt. Det er selvfølgelig veldig gøy å si noe, for så å mane til debatt. Men det er samtidig noe litt ... merkelig over det. Har ingen andre lyst til å si noe? Stjeler jeg all tiden? Har jeg et intenst behov for å markere meg som både morsom og intelligent på samme tid?

Svaret på alt dette er ja / kanskje / muligens. Kanskje har jeg blitt den nye og litt mildere Hitler. Flink til å prate, atskillig roligere på jødehatet- og utryddelsesfaktene. Hei, jeg heter E og er Hitler Light, now with less madness within.

Ja, jeg tror det blir noe slikt.

Dagens musikktips kommer i form av at det er kaldt ute, og at man bare har lyst til å høre musikk foran peisen. Man har eventuelt forbannet lyst på en peis...

Bon Iver - For Emma, Forever Ago. Et (og jeg prøver å skrive det uten å le av uttrykket) stemningsfullt album med sår, men flott vokal over organiske instrumenter og en fin og vever produksjon. Hah .. hah ..hahahaha. Nei faen, det går ikke. Helvete.
Hør på det ... det minner mye om Iron & Wine, og mindre om DJ TIESTO. Så .. err .. er du hardcore tiesto-fan ENDA bør du kanskje styre unna.

Men du ser i allefall at mannen på bildet lager forbannet god musikk. Jeg gjør dog oppmerksom på at bilde TO er Bon Iver ... om du skulle være i tvil. Bon Iver er forresten ikke katten heller.

For read not this textesthsths...ththt! For it is USELESS!

Akkurat nå hører jeg på den siste platen (plate...hei 1980...) til Bugge Wesseltoft og funderer på hva jeg skal.
Ikke på et makroplan. Jeg har ingen planer om hva jeg skal på et makroplan. Jeg tenker mer mikro akkurat nå. Hva skal jeg "akkurat nå". Hvilke valg har jeg? Jeg skal på ganske kjedelig måte gå igjennom mulige valg og gjøre et valg fattet på rasjonell tenkning knyttet til disse valgene. Dette er løgn. Jeg skal gå igjennom disse valgene flåsete, og antakeligvis være emosjonell og slett ikke retorisk i mitt valg.

1. "Til Mikke". Ikke mus. Mikke bor på St.hanshaugen, og er en god venn av C. Mikke er hyggelig, men akkurat nå låner Mikke en hund. Jeg interesserer meg ikke så mye for hunder. Det er bare noe med hunder jeg ikke interesseres av overhode, og jeg tenker litt på at jeg går på antibiotika og ikke orker gå til et sted med hund. Mikke (fremdeles ikke mus) må derfor utgå.

2. "Se, et ganske pent malt tak". Dette er mulighet to. Jeg titter på det akkurat nå, taket mitt. Jeg har malt det selv, med sine rosett-ting, små krinkelknukker og annet rask og rusk man finner i taket på en gammel leilighet. Mens jeg stirrer på dette taket kan jeg høre på akkurat den musikken jeg vil, unngå hund og drikke vann uten at folk gir meg det onde øyet fordi jeg ikke har lyst til å drikke meg full for så å vandre hjem full.

3. Det har ingenting med dette å gjøre, men jeg savner å trene. Jeg bekjente min synd for Mamma i dag. Jeg savner faktisk å trene. Det er utrolig hva to uker sykdom faktisk gjør med en, men en vet det har vart lenge når en savner å trene. Sist gang jeg trente var for rundt en uke siden, mens jeg var syk. Jeg må ha savnet det da også. Jeg hostet og løftet ting i skjønn forening, og ble dårlig.

4. Jeg handlet skrap på ikea i dag mens mamma ikke betalte noe. Hva i helvete skjer med meg?

5. Jeg innser at jeg totalt har mistet plottet med dette blogginnlegget. Det er på tide å kapitulere, men jeg må finne bilder først. Intet innlegg uten bilder (løgn). Men bilder ... BILDER!

Syksyksyk.

Merker jeg er litt nølende til at jeg skal være syk så lenge. Det har vart i rolige to uker på og av, nå. Jeg får jo konkret ikke gjort noe som helst, og det plager meg.
Jeg kjempet meg på seminar i går, hostet som et polsk lokomotiv og dro så hjem igjen og sovnet, feberisk og sliten.

Særlig det å sitte på lesesal mens man hoster er en pretty fly (for a white guy) opplevelse. Du får det onde blikket rundt ti ganger per minutt, av han jævlig seriøse som leser teologi helt på enden. Han har praktiske sko og vindusplass, fordi han kom sammen med renholdsarbeiderne klokken 06:30. Han er så seriøs at han ikke engang rører kaffetermosen sin. Han stirrer bare på den i blant, for å verifisere at den finnes og at det er kaffe der. Det er kanskje litt som da Roosevelt laget seg en Dry Martini. Han tenkte kun på vermouthen. Det holdt for ham. Og det holder nok å stirre olmt på kaffetermosen sin samt blinke som en epleptisk geit til meg fordi jeg hoster. Hvordan våger jeg?

Men det er forsåvidt sant. Det er ikke jævlig intelligent å gå inn på en lesesal mens man virkelig har åndenød. Så i dag sitter jeg knust hjemme i stedenfor. Jeg bør lese ... jeg må faktisk lese, men jeg har samtidig feber.

Jeg har ikke besluttet meg for hvordan dette skal løses enda. On the flipside får jeg i meg ca 3 kalorier pr dag, så da er alt god stemning.

Jeg drømte forresten en liten busslast galskap i natt. Tror feberen virkelig setter i gang underbevisstheten. Jeg har ingen planer om å lire av meg hva jeg faktisk drømte. Hadde det vært en helanonym blogg, så kanskje. Men her? Neppe...

Hvorfor byen kan brenne sakte (ikke bokstavelig talt)

En rolig nattoppdatering er på sin plass, føler jeg.

Dagen har vært som følger: Lest brukbare mengder kvantitativ metode - check. Sett på amerikansk fotball med Kristian og Christian mens vi drakk øl - check. Var en impulsiv idiot og ble med Christian "ut" - check.

Så ... ut.
Jeg kan ikke huske om jeg egentlig har avklart mitt forhold til "ut" tidligere i denne kaotiske og ikke spesielt brukbare bloggen. Om ikke kan jeg godt avklare det igjen. Ut gir meg AIDS. Dette er ikke typen AIDS du får av samleie med hiv-smittet person når du suger ut blodet deres med sugerør mens du har ubeskyttet samleie.
Mer den typen AIDS du bare kjenner kommer krypende og sakte fortærer deg, fiber for fiber.

Jeg liker stort sett ikke menneskene, selv om det er de samme menneskene jeg ellers kan møte på studier, cafeer, på tur eller hvor det nå enn måtte være. Nå skal det strengt tatt sies at jeg ikke overraskende ofte heller ikke liker de i sine naturlige habitat heller. Jeg er bare ikke personen som ... liker. Jeg liker noen få, og de vet forhåpentligvis at jeg liker dem. Dette viser jeg ved faktisk å være interessert, og å prate med de. Ellers er det kalde skuldre og ører i saus fra min side.



Så, i aften testet jeg byen igjen. Jeg fikk stått 25 minutter i regnfull kø, mens to franske herrer stadig kom nærmere meg, som om det var mulig. Foran meg sang to plumpe piker bursdagssang høyt, og prøvde forgjeves å omgå problemene rundt egen fedme.

Byen er et slags maskeradeball, der alt er lov og ingen er seg selv. Dagen etter kan man alltid lire av seg: "klein" eller "fyllenagst", før man smiler skjevt, tenner seg en prince mild og svelger hele dritten da man sjekker kontoen og finner ut at "champagne til alle, lissom" var en heller svak ide.

Så ja ... byen og jeg, dårlige venner. Jeg skal faktisk ikke på byen igjen på lenge. Jeg tror vi setter minimumstiden til et år, og jeg ser ikke noe som helst som kan lure meg dit. Selv ikke en pen pike kan få meg ut på byen. Jeg må kaste kalde skuldre etter henne, om hennes forespørsel skulle lede til by-kvin. Fordi byen gir meg AIDS.

AIDS, FOR HELVETE!

Nb: dette er ikke skrevet i påvirket tilstand. Jeg er stor gutt og tåler ubeskrivelige mengder alkohol, og i hele kveld har jeg kun drukket tre øl. Dette er altså noe jeg står for, selv om det med all sannsynlighet betyr at jeg hater deg, og neppe blir med deg på byen, uansett kroppsfasong og bystemål.