torsdag 8. juli 2010

The drives to wherever, now with even more wherever...


Gårsdagen og dagen har i stor grad blitt brukt til å kjøre på måfå hit og dit i Florida. I går tok jeg og bror turen til Daytona Beach, da det faktisk begynte å bli brukbart vær uten konstante tunge regnbyger.

Som man kan se av bildet var det forbannet flott der, med en sandmykhet jeg aldri har kjent maken til. Vi satte oss også obligatorisk fast med bilen i sanden, selv om vi ble forsikret av to 87 år gamle menn som solgte billetter at det var helt trygt å parkere. Etter litt puffing samt hoi og skrik fra 12 herrer som med stor sannsynlighet rappet om grapesoda, bling og melon til vanlig om at vi måtte gi mer gass, kom vi oss løs og planla bading. Det slo oss sånn ca da vi åpnet bagasjerommet og innså at vi ikke hadde med badetøy, at det kunne bli en litt fattig strandtur. Vi furtet en svært liten stund, hoppet i bilen og kjørte tilbake til basen utenfor Orlando. Senere
på dagen shoppet vi til hodene snurret, nikket anerkjennende da mamma hadde kjøpt dyr veske og ristet på hodet da pappa ville kjøpe ubeskrivelig dyr jakke.
Sent på kvelden spiste vi kinesisk takeaway, og vi har firkantede små nusselige esker med takeaway i kjøleskapet enda. "Where there is chinese foods, there are leftovers".

I dag fant bror og jeg det atter for godt å utføre solingen mobilt, dette vil si kjøring av cabrioleten vi leier, nå bare kalt "sølvpilen". Sølvpilen er en elskverdig Ford Mustang. Den besitter en fireliters V6 på rundt 200 hester og 350nm, altså mer eller mindre verdens minst stressede motor. Vi ligger nydelig i 130 med taket og vinduene nede, hyler til musikken vi har med oss eller har den av og lar hendene gli utenfor bildøren som en vinge i luften. Det er kort sagt fantastisk, og alle burde prøve dette. Særlig i USA, der det omtrent ikke finnes svinger, og der det er rundt 30 grader i luften konstant.
Dagens tur gikk til Tampa, mye fordi Interstate 4 slutter der, men også mye fordi fantasien vår har falt bort i all sukkerdrikken og solingen. Vi dro til Tampa, konstaterte at det var et drittsted og kjørte så retning syd for å finne en strand navigasjonsklossen vår anbefalte oss. Det slo oss da vi kjørte forbi kraftverk nummer fem, at navigasjonen vår kanskje ikke hadde det helt bra, og burde unnskyldes. Vi kom nemlig til en strand som ikke var en strand. Det var en rekke hus på en plen, med amerikanere i singlett som mekket bil like ved. Vi freste raskt tilbake dit vi kom fra, men tok en annen rute hjem og oppdaget et ganske flott og frodig amerika. Et par svinger fant vi også, men vi tok ikke bilde av dem. Det burde vi nok, for ingen kommer til å tro på meg når jeg hevder at det visse steder i USA også finnes svinger.

Så, i stedenfor å bringe bilde av en sving, bringer jeg bilde fra Miami, og et av de fantastiske Art Decco-hotellene. De er snadderibask så det hyler etter, og Miami er en ganske tøff by, i allefall Art-Decco-delen.

mandag 5. juli 2010

USA dag fire ... fem ... ?

Først tenkte jeg det var litt snedig at svært få hadde cabriolet i Florida, særlig Orlando-traktene. Jeg mener, det er jo forbannet varmt her. Stødig over 30 grader mens jeg har vært her. Men grunnen har ærlig talt åpenbart seg. Det regner mer her enn noe annet sted jeg noen gang har besøkt. Og vi snakker nifse mengder. Vi snakker mengder regn forvirrede og r-hylende Bergensere bare kan drømme om. Regn som fosser, spruter og bråker som en thailandsk prostituert på arbeidstur til Orlando. Dette regnet er ingen spøk. Jeg har nytt stengte veier flere ganger på flere dager, og da snakker vi forvirrede van-eiere og pickup-bønder med bilene sine liggende på taket midt i veien.

Regnet gjør i allefall at en kan handle. Vi har vært på "outlets", som i utgangspunktet beskrives som noe magisk, fantastisk og intenst på en gang. Det går ut på at enorme sentere har mange forskjellige merkebutikker der det visstnok er billigere enn merkebutikker ellers. Av en eller annen grunn er det billigere. Ingen vil fortelle meg hvorfor, men joda, det ER faktisk noe billigere. Så jeg har handlet, og er relativt fornøyd. Det eneste problemet som har åpenbaret seg er min merkbare mangel på stil. Jeg verken vet eller bryr meg nevneverdig om hva jeg har på meg, så lenge jeg ikke ser ut som en fargerik rosin med platåsko.
Og når jeg da i ganske stor grad mangler interesse for mote, blir jeg også ganske hatefull til klesbutikker med svært distinkt moteutvalg. Jeg og bror tilbrakte en del tid på Ambercrombie Fitch i dag, der stort sett alle som både handlet og jobbet der så ut som ginger douchbags. Det var faktisk en voldsom overvekt av rødhårede tynne barn som med sine svimete sveiser svevet rundt i lokalet med tåpelige sandaler og sløve blikk.
Det endte med at selv ikke bror kjøpte noe. De var svært vanskelige på beltefronten.

Og slik har dag to, tre eller åtte forløpt. Jeg vet ikke hvilken dag det er i dag, og jeg vet heller ikke hvor leng ejeg har vært her. Alt jeg vet er at alt er svært stort her, at jeg får kjøpt hamburgere så store som din fars lp-plater hver åttende meter langs veien, og at lemonaden i USA smaker rent, intenst og intenst sukkeraktig.

Og snart burde det komme bilder. Og jeg har kjøpt Ipad. Og tven viser 4:3, selv om den er 16:9. Og pizzaen her er ganske brukbar. Og matbutikkene er en helvetes gudegave ... de har så hysterisk mye godt at jeg faktisk er direkte trist nå, fordi jeg vet at jeg kommer til å legge på meg så forbannet mye til jeg skal hjem. Og jeg blir mistar fattie. Men nå får det faenmeg være nok blogging for i dag.

fredag 2. juli 2010

USA dag en (en reisefortelling i ganske mange deler).

Ettersom jeg er jetlagged som en leisegkatt blir dagens oppdatering litt ... vag. Det kommer ikke engang bilder (før jeg eventuelt redigerer galskapen en annen dag).
Det blir egentlig bare et referat fra mobilnotatene mine fra dagen. Jeg orker ikke egentlig stille spørsmål ved hvorvidt det er hatefulle observasjoner nedtegnet i rus av lavt blodsukker heller. Det er slett ikke umulig...

"På fly fra Oslo til London".
Sitter ved siden av to svært norske mennesker, mann og dame. Han ytterst mot vinduet. Ikledd cap (inne), solbriller (fremdeles inne) og tykk metall-lenke rundt armen samt stor klokke. Svært opptatt av kompaktkameraet sitt. Han tar utrettelig bilder av seg selv på flyet, og ut mot himmelen i intenst motlys. Han beskuer motlysbildene sine, og virker ganske fornøyd uten å få noe annet igjen enn hvitt blendende lys på bildene sine. Mens vi flyr over London kommer også obligatoriske uttalelser om at: "London er stor", før han tar bilder av vilkårlige bygninger uten nevneverdig verdi for ham. Madamen hans sitter ved siden av ham, i setet mellom vinduet og yttergangen der jeg sitter. Hun er stor, kanskje like stor som London, kanskje større. Ikke riktig tykk, mer massiv. Som en tømmerstokk. Han begynner å ta bilder av de to sammen.

Jeg er ærlig talt sikker på at det er mer, men notatene mine feiler meg, søvnen griper etter meg og jeg føler meg ærlig talt ganske syltet. Og i morgen er det bursdagen min. Da følger bilder fra Miami, oppdatering fra flyturen til Miami (tykke engelskmenn bak meg med nifse lyder) og inntrykk fra en konsentrert aften på Miami beach (neonlys, o-hoi).


lørdag 26. juni 2010

Det er i oppoverbakke det går oppover


Jeg våknet 11:00 i ... morges, med en voldsom plan allerede klekket ut. Det skulle sykles til høye topper, tinder og fjell!
Jeg visste at det ikke ville bli noe voldsomt av, men klappet allikevel sykkelen min, strøk den, pratet med den og fortalte den at vi måtte ut.
Turen fra Grünerløkka til Nydalen er ganske behagelig, selv om vi bare snakker 10 min oppoverbakkehelvete. Jeg hadde store planer om så å fortsette til temikkeseum (teknisk museum, slik min bror uttalte det for svært mange år siden) og gjorde også dette. Så ble jeg episk nysjerrig på den hysterisk lange bakken like ved tekmikkeseum, og jeg angrep den med iver og glefs. Det viste seg at den ledet til maridalsveien.
Her utviklet det seg en eiendommelig tanke i meg som gikk ut på at jeg før hadde tenkt at: "her burde jeg sannelig sykle". Jeg hadde ikke egentlig planlagt det i dag, men det ble nå en gang slik. Jeg syklet inn til Skar (en parkeringsplass og to små fiskermenn av noe jeg anslo til å være jødisk herkomst). Vel fremme drakk jeg litt vann, klemte litt på meg selv både for å gratulere og kjenne om jeg var i live, for så å sykle tilbake.

Den episke sykkelutflukten tok drøye to timer. I ettertid ser jeg tilbake på den med rosenrøde minner og massive mengder stolthet, selv om det er litt uten grunn. Det, og ganske sinte lår og stump. Jeg kan dog anbefale dette til alle som våkner en god lørdag klokken 11, og ikke helt vet hva de skal ta seg til, men samtidig vet de ikke er i så god form at det er tilregnelig å gjøre ingenting.

fredag 25. juni 2010

OH MY GOD ITS A CAR!


I går hadde jeg gleden av å nyte et show på MTV som handlet om bursdagsfeiringene til 16-årige barn med rike foreldre i USA.
Som forventet gikk det voldsomt for seg. All form for smak var kastet vekk, og en habitus infisert med en tanke om at økonomisk kapital er det primære i livet var belyst slik at alle skulle se det var slik. Forsåvidt ingen dum tanke i USA, det medgir jeg. Det er landet der det ærlig talt ikke finnes gammel kapital, og der målet og drømmen er å realisere den nye kapitalen. Dette kan særlig eksemplifiseres gjennom hiphopernes hysteriske bruk av statussymboler. I allefall ett fransk champagnemerke har boikottet markedet i frykt for å miste status hos sine kunder med et snev av raffinement. Et snev av fransk rasisme bør vel også inkorporeres, men det tar jeg kun fra eget hode, og vet egentlig ikke noe om.

Nuvel, basis i dette programmet (My supersweet sixteen) er en slags oppskrift de skal følge. Denne består i at et barn presenteres (og har rike foreldre). Dette barnet blir 16, og da må det feires med andre hvinende barn instruert til å utbryte ord som "sick" eller "wild". Det viser seg nøyaktig åtte sekunder inn i hver eneste episode at bursdagsbarnet er hurpete som få (kun overgått av andre bursdagsbarn i andre episoder, mer eller mindre). Penger står i fokus, bursdagsbarnet skal vise seg frem, gjerne med en retardert dans eller noe annet uttrykksmessig, og så er det tid for å få en bil.

Og det er mer eller mindre det, men min vanntro og fascinasjon for akkurat hvordan dette forløper kan ikke beskrives med ord. Det må nytes. Så til alle mine (tre..?) lesere. Dagens oppgave er utvetydig. Lid dere gjennom en episode av "My supersweet sixteen". Det vil åpne deres horisont, innse at dere er gode mennesker og forstå gleden av å kunne lese en god bok istedenfor å kjøpe en Range Rover med diamanter i grillen som uttrykker navnet deres.

Og bildet er en del av dagens oppgave. Personen heter "teyana", og jeg krever en voldsom gjettekonkurranse over hvilket kjønn denne personen innehar. At personen er KUL er hevet over enhver tvil, selvfølgelig. Bling blong ding dong ... og slike ting ungdommen hevder i dag. Så .. ikke nøl .. skriv inn .. hvilket kjønn? Hvor mange bøker av Kafka har vedkommende lest? Verdsettes Woody Allens tidlige filmer? Inn i tenketanken med oss!

onsdag 23. juni 2010

palm-to-face-book


Så .. uh ..

Tilbake på facebook.
Jeg føler meg umiddelbart utilpass. Hostet opp passord og reaktiverte faenskapen dels på grunn av brors tese rundt at det faktisk er viktig å være en del av sosiale medier når man ønsker å jobbe med sosiale medier, men også fordi jeg hadde lyst til å sette at jeg var / er i et forhold.

Jeg merker dog jeg er ganske vag på det med å trives på facebook. Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg har å gjøre der, tilføre eller bidra med. Jeg kan nok en gang oppdatere status med ubrukelige sitater fra Woody Allens verden, eller påpeke ting som vil få noen til å le men andre til å hyle et eller annet. Men jeg antar det har gode sider som senere vil åpenbare seg. Om ikke annet kan jeg oppdatere statusen min med woody-sitater eller suspekt pseudo-meta-humor ingen andre enn jeg forstår og ler av.

Det er ikke ensomt å le alene når alle stemmene ler sammen med en, TENK!

tirsdag 22. juni 2010

Singlet og frekk fremtoning

I dag var jeg faktisk på trening. Tsaren klaget over ymse vondter, så jeg måtte håndtere begivenheten alene. I og for seg ikke noen dårlig "event" heller, og som Tvete ofte har hevdet har jeg en event-manager-spire i meg (særlig når de hvite buksene er på).

I dag var det singlettens ettermiddag, etterfulgt av dristige tattoos jeg bare har sett 208 ganger før på andre prototypemenn. Det florerte av keltiske bånd, egennavn og dristige firfisler (muligens drager...) som slikker andre firfirsler (igjen muligens drager) samt tribale bånd slik bare en bulgarsk hobby-tatovør kan skape med publikum ute på fuktig bytur i badebyen Brsnasnas en deilig mai-aften.
Det var helt enkelt en deilig treningsøkt med meget å se på. "Det er mange rare dyr i Arken", hevder en jovial herre på jobb, og jeg kan bare stille meg bak dette utsagnet.

Men så, til sakens kjerne. Det har minimalt med amfibier som nusser, manifestert gjennom blekk, men til gjengjeld meget mer å gjøre med fotball-vm.

JEG ER LEI!
Jeg er ubeskrivelig lei all juksingen. Det er virkelig ingen brukbare argumenter lengre for ikke å bruke videodømming. Jeg innser at mye av grunnen til at jeg ikke egentlig orker å se mer fotball er all den absurde juksingen. Og er det ikke juksingen er det feildømmingen som straffer de som ikke burde blitt straffet. Er dette virkelig sport? Skal det virkelig avgjøres på absurde avgjørelser fra små dåsemikler som vimser rundt om kring og med all sansynlighet er lettbestikkelige som et tykt barn som higer etter kake.

Nei, jeg er skam-lei all juksingen. Alle nesene som føler at dette er det ypperste av sport (voksne menn som kaster seg i bakken, holder seg til ansiktet og ruller dramatisk rundt som en Kia-bil under elgtest) etter å ha blitt tittet hardt på av en spiller som veier rundt 70 kg mindre enn den fornærmede gjør meg svært lei, bitter og lysten på vafler.

Det siste sliter jeg med å forklare. M ... jeg vil ha vafler. Freddan, sa Æ!