I dag var det singlettens ettermiddag, etterfulgt av dristige tattoos jeg bare har sett 208 ganger før på andre prototypemenn. Det florerte av keltiske bånd, egennavn og dristige firfisler (muligens drager...) som slikker andre firfirsler (igjen muligens drager) samt tribale bånd slik bare en bulgarsk hobby-tatovør kan skape med publikum ute på fuktig bytur i badebyen Brsnasnas en deilig mai-aften.
Det var helt enkelt en deilig treningsøkt med meget å se på. "Det er mange rare dyr i Arken", hevder en jovial herre på jobb, og jeg kan bare stille meg bak dette utsagnet.
Men så, til sakens kjerne. Det har minimalt med amfibier som nusser, manifestert gjennom blekk, men til gjengjeld meget mer å gjøre med fotball-vm.
JEG ER LEI!
Jeg er ubeskrivelig lei all juksingen. Det er virkelig ingen brukbare argumenter lengre for ikke å bruke videodømming. Jeg innser at mye av grunnen til at jeg ikke egentlig orker å se mer fotball er all den absurde juksingen. Og er det ikke juksingen er det feildømmingen som straffer de som ikke burde blitt straffet. Er dette virkelig sport? Skal det virkelig avgjøres på absurde avgjørelser fra små dåsemikler som vimser rundt om kring og med all sansynlighet er lettbestikkelige som et tykt barn som higer etter kake.
Nei, jeg er skam-lei all juksingen. Alle nesene som føler at dette er det ypperste av sport (voksne menn som kaster seg i bakken, holder seg til ansiktet og ruller dramatisk rundt som en Kia-bil under elgtest) etter å ha blitt tittet hardt på av en spiller som veier rundt 70 kg mindre enn den fornærmede gjør meg svært lei, bitter og lysten på vafler.
Det siste sliter jeg med å forklare. M ... jeg vil ha vafler. Freddan, sa Æ!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar