"Bomber du mye trail"? Spørsmålet kom ikke egentlig overraskende på meg. Det mest overraskende var svaret mitt. "Jeg er kjent for å bombe litt i ny og ne", hørte jeg meg selv si. Jeg mener, mannen virket instendig interessert i mine bombetokt. Kunne jeg svikte ham? Kunne jeg vedkjenne meg at jeg faktisk ikke bombet trail, eller i det hele tatt visste hva i helvete det handlet om? Jeg hadde resonnert meg frem til at det handlet om sykkel. Å bombe betydde antakeligvis at man kjørte svært fort, kræsjet og strakte seg over marken i en slags stønnende, grusom positur.
Så jeg løy. Jeg sa jeg bombet, men ikke veldig aktivt. At det var noe jeg hadde vurdert å gjøre mer av. Jeg sa det til og med flere ganger. Brukte ordet "bombe", smakte på det og lurte på om det var meg. Kunne jeg være E, bomberen av trails? Kunne jeg, i psykotisk hastighet, tumle ned en bakke, bombe den og brøle: "BOMBE" mens jeg hamret nedover og stirret døden i øynene, døden, manifestert i dyr bombesykkel.
Det regnet utenfor butikken. Jeg hadde blitt klokere. Det koster å bombe trails. Det koster faktisk over 20.000 å bombe trails. Man kommer ikke unna med mindre. Da er stab, tråkk, gaffel og knagg for dårlig for kvalitetsbombing. l
Som den observante leser forstår handler dette selvfølgelig om sykkel. Hvem kunne tenkt noe annet etter å ha hørt ord som "bombe" og "trail". Men det koster å være bomberkar. Jeg har ikke så mange penger, så jeg nøyer meg med å kartlegge mitt behov for sykkel, lyve blatant når jeg føler det for godt (mest for å glede selger) og ellers ikke få avgjort hva faen jeg skal kjøpe.
Og husk, barn. BOMB TRAIL!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar