Lur lemur

Nå har jeg enten vært jævlig lur, eller sånn passe naiv og dum. Det siste kalles norsk, og sjansene for at jeg er nettopp dette er ganske store.

Det dreier seg i allefall om et slags røverkjøp. Jeg kan ikke gå i detaljer, men det er båder rampete og røvete på måter ingen helt kan se for seg. I vage detaljer kan jeg hevde at jeg betaler lite for mye, eller i allefall noe som kostet mye. Spørsmålet er om jeg får en eske med knapper, perler, glansbilder og pianotråd i 13 forskjellige farger.

Jeg vil holde den ikke veldig interesserte leser oppdatert de neste dagene. Om alt skulle gå galt har jeg med sinte menn avtalt at vi tar en roadtrip og ... oppfordrer salgsindividet til å være flinkere neste gang noe skal selges. Dette om det skulle være noe merkelig og galt med produktet jeg har høstet.

Og for morsomme bilder som passer med teksten? Det finnes neppe. Vel, det finnes, men jeg gidder bare ikke.

Fremgang, boktavelig talt kappgang.

Like mye mening som dette bildet gir sporten "kappgang" for meg. 

Akkurat nå er det VM i BERLIN, og der er KAPPGANG i fokus i dag. Jeg innser at jeg faktisk kan korrespondere dette live til alle tåper som ikke akkurat nå sitter benket foran skjermen og nyter menn med syke hoftebevegelser. 

Akkurat nå ga faktisk en av de seg. Mye tyder på at han plutselig tok igjen den kvalmende følelsen av at han har kastet vekk brorparten av livet sitt på å gå fort. Det må være ufattelig bittert, litt som da jeg selv fant ut at visse ting jeg drev med ikke hadde noen som helst brukbar mening. Men over til han som ga seg. Kommentatorne er ivrige nå. "Han hadde ikkje nok salter i kroppen, og hadde mageproblemer" kommenterer en dame jeg bare kan gjette er Kjersti (Kirsti?) Tysse Plätzner, eller hva hun nå heter. Ikke tro at det er noe jeg faktisk slår opp på verdensvevet ... jeg er alt for opptatt av å finne bilder av en middelmådig spiderman. 

Men ja, Plätzer er svært opptatt av magene til disse gå-maskinene. Hun vet når noe er galt, på samme måte som Julenissen svært godt vet det når du har gjort noe galt. Det er også grav alvorlig når en kappganger skal bæsje på et lite avlukke der alle tilskuerne rundt ler seg fillete. En kan selvfølgelig spørre seg om dette gjelder dobesøket eller det faktum at mennesker som "går fort" faktisk har kranglet det inn som idrett. 

For om en angriper dette litt rasjonelt viser det seg at idrett stort sett er forankret i krig. Du løp ikke marathon fordi det var så forbannet morsomt i gamle dager, du gjorde det fordi du skulle levere et brev med viktig mening (og imponere damer/menn). Å løpe gir mening. Å løpe er raskt. Men å gå ? Hvorfor VIL du gå langt? Hvem sperrer opp øynene som 8-åring og erklærer (antakeligvis på dialekt) at: "Æ VIL GÅ FORT MEN ITT SÅ FORT AT NÅN ITT KAN TA MÆ IJÆNN NÅR SOM HÆLST". Er det virkelig et marked for dette? Jeg kan forstå curling, med sin avslappede stil som stort sett bare krever sikteferdighet. Trulsen har mage som en sel og røyker som thomastoget, men sette stener i boet det kan han. Kappgjengere blir dominert av 87-åringer på sykkel med sparkstøtte og handlenett på styret. 

Bergenseren med alt skulderhåret har nå (etter min vage tirade) gjort noe fantastisk. Han har gått så lenge at alle andre har gitt opp. Ingen gidder mer. Det er bare ham igjen, og han tar en sølvmedalje, visstnok. Dette kan bety at noen andre faktisk gadd mer enn ham, men allikevel. Det første han blir spurt om er også: "fortell om løpet". Som en slags sarkasme stilles spørsmålet, og den hårete mannen kjemper febrilsk med en vannflaske med vanskelig kork. Det er en vanskelig stund, dette. Men en glad stund. Sølvmedalje i kanskje den mest ubrukelige jævla sporten noen sinne har blitt vunnet, og nå skal han hjem og feire. Og medaljen? Den setter han på en hylle der han også har ringenes herre-effekter, ninjasverd, ninjashotglass og gamle joggesko. 

Og om du som leser tar dette ille opp, så vil jeg personlig le av deg og invitere til slosskamp. Det blir et par gode minutter før du aldri kan gå kappgang aktivt noen sinne igjen.  

Dagens hetsetips

I min leseprokrastinasjon fant jeg plutselig frem til en video på dagbladets nettsider der en puslete nyutdannet (eventuelt ferievikarierende) journalist spør personer av eksotisk bakgrunn om hva de tenker rundt at noen i Norge faktisk åpenbart kan vise homofile tendenser. Vi snakker holding av hender, nussing og ros av fargerike klær, antakeligvis. Hele debatten har jo oppstått etter at en lite trivelig herre fikk det for seg at han skulle komme med obskøniteter samt sparke en homofil mann i stumpen som et internasjonalt tegn på hat mot denne bastardgruppen. 

For det første savner jeg kasting av sko. Kasting av sko er regnet som et svært sterkt virkemiddel i kampen mot alt som er moderne, intelligent eller bare relativt akseptert i den vestlige verden. Å sparke noen bak er bakstrevers, mer eller mindre. Så mitt råd til deg, spennende men ikke veldig nytenkende homohater, er fleksible sko som lar seg kaste. Tenk bare på hatten til Goldfingers onde assistent i flimen som også heter "Goldfinger". Han har en hatt med stålkant, så han raskt og effektivt kan hattekastedrepe de han finner uegnet til å leve. Her skulle det egentlig vært et bilde av ham, men lo and behold, blogspot kan ta seg en bolle og brenne i et lite telt. 

Videre stiller jeg meg nysjerrig til forklaringene opptil flere med den såkalte fremmedkulturelle bakgrunnen gir for at homofile må respektere det fremmedkulturelle og ikke gå hånd i hånd på Grønnland eller Tøyen. Dette er erklært som multikulturell sone, og det kan derfor ikke foregå noe som kan provosere de fremmedkulturelle. Hvilken godbit. Hvilken fabelaktige nydelige godbit som serverer oss. Dette kommer på ingen måte fra journalisten, men fra en albinoaktig pakistansk butikkeier, blandt annet. Nevnt skal også være at denne personen snakker engelsk, og ikke norsk. Vi får på en måte tatt tak i norsk intergreringspolitikk samtidig, og fnist av den som små skolepiker. 

Oppsummeringsvis ser vi i allefall at grønnland nå ikke tilhører Norge eller hvite lengre, som det så fascinerende uttrykkes. Det er "multikulturelt" og vi må respektere at det stort sett vimser asiatere der. Dette kommer fremdeles ikke fra meg, men fra den snedige butikkeieren. Dette i seg selv er hysterisk morsomt og semirasistisk uttrykket, ettersom man sjeldent deler Oslo inn i ghettoer. 

Det beste og mest ironiske med dette er at det med stor sannsynlighet gir økt FRP-støtte. Jeg står egentlig igjen med en litt fortvilet følelse av at jeg ikke vet hvem som er mest retarderte. De som plutselig hevder de har sin egen bydel der de føler de har retten til å angripe andre som har et annet verdisyn eller de som faktisk er så forbannet dumme at de går rett til FRP så fort "noe har noe med dissa utlendingene å gjørra". 

Og nå må jeg lese fag...og beklage for billedmangel. 

VALG

Dagens bilde ser ut til å være både satirisk og dypt forvirrende på samme tid. Dette er selvfølgelig noe jeg som satirisk og dypt forvirret blogger liker. 

Forsåvidt illustrerer bildet et viktig poeng med internettet generelt, nemlig: HVA FAEN? Dverger henger opp ned i pornofilmer (true story), du kan kjøpe russiske jagerfly for en slikk og ingenting (pretty much true story) og du kan på INGEN JÆVLA MÅTE finne kjærligheten på nett (more true than true romance story). 

Og hva har dette med Ronald å gjøre, bortsett fra at han er en creepy motherfucker og illustrerer at internettet er det samme? Lite ... fint lite. Men et bilde sier mer enn tusen ord, og jeg tror ikke jeg har skrevet mer enn ca 150 ord, så Ronald på bildet er han som forankrer teksten i bildet og redder hele dette blogginnlegget fra å bli en lett gjennomskuelig farse (mye som vilkårlig politisk parti du ikke liker, men jeg orket ikke sette inn SV fordi det ble for billig). 

Valg

Det er straks valg, og med valg mener jeg ganske snart. 

Den ikke veldig skitne valgkampen er i gang med litt veike debatter mellom debatanter som stort sett mener akkurat det samme om det meste. Allikevel er usikkerheten stor. Mediene fråder fornøyd i stoff om at Erna Solbergs partner in crime er død, at Siv Jensen er elak med krem på toppen og at Jens Stoltenberg er like vag (men kjekk) som alltid. Kristin Halvorsen er fremdeles ute etter å "ta" alle de rike. Hun er som en stor bøtte sovjetisk rødmaling med små fyrrige armer som spreller manisk så fort noen er over middels intelligent og makter et eget firma. Da skal de "tas". 

Og jeg? Hvor står jeg? Det vet jeg utmerket godt, uten at jeg har tenkt å si noe om den saken. Det jeg derimot vil ytre min bekymring over er valgkalkulatortestene som florerer. Det slår meg som en tanke nifst at mange personer faktisk tar denne for å se hvilket parti de vil stemme på. Og her oppstår det viktige. De visste altså ikke på forhånd hva de skulle stemme. En test på vg.no forteller dem faktisk hva de skal stemme. Klinger det godt? Jeg resonerer meg frem til at vi enten har et alt for avansert politisk system i Norge, eller at folk flest er like dumme som jeg antar. Jeg heller bekymringsverdig mot løsningsmodell nummer to. Må du virkelig inn på vg.no for å finne ut av hvordan du føler landet bør styres, hvilke verdier som er de riktige og hvilken økonomisk modell du har størst tiltro til, da har du tapt. Grundig. Da burde du faktisk ikke fått lov til å stemme i stemme i det hele tatt. Problemet er igjen at det eliminerer store deler av Norge. 

Jeg antar det er et spørsmål om å trene mer, lese mer og bry seg mindre. Det er ensomt å være blant eliten. Ensomt, men akk så befriende. 

Hvordan skrive blogg (eller ikke)

Først og fremst, et bilde av Dolph for å bringe nytelse inn i leserens trange, tarvelige og mørke (eller lyse, antakeligvis lyse) hjerte. 

Om ikke Dolph er en leken og rampete svensk kjernekar så vet ikke jeg. Det handler mye om at jeg ikke vet, tror jeg. 

Så til mye viktigere ting. 

Jeg har fremdeles en snikende følelse av at jeg gjør dette blogskrapet helt feil. Jeg lirer ikke av meg vittige kommentarer og bruker maks to setninger på det, og dette plager meg. Derfor dro jeg på en magisk oppdagelsesferd på internettet, leste blogger, noterte meg hva de handlet om, hvor lange de var og hva jeg kunne bruke selv. 

Og alt dette hadde vært fint, om jeg faktisk var uærlig og latet som om jeg gadd lese blogger i hytt og gevær. Bottom line, det gidder jeg bare ikke. Det slår meg at den mest populære bloggen tilknyttet en eller annen avis var en svenske som var middels furten fordi han måtte spise brød til lunsj. Kanskje fikk han smuler på de spisse skoene sine, eller rekesalatflekker på den overbøssete skjorten han kun kan gå med fordi han er syltynn og trendysvensk. Aner vi en viss sarkasme? På ingen måte, kun ekte hard, kald og ond realisme. 

Så ... blogginnleggene mine er for for lange, ikke morsomme, ikke brukbare og har stort sett bilder som ikke gir noen som helst jævla mening. Og jeg liker det. Det kommer til å fortsette slik. Jeg kunne også liret av meg noe om at det var frivillig å lese bloggen min, men det er det ikke. Jeg er med all sannsynlighet både mye større og mye sterkere enn deg, og det vanker både buksevann og juling om du ikke fortsetter leseintensiteten. 

Takk, alle fans...

Hva man kan lære av Dolph

I dag har jeg lært mye. Mer enn de fleste, faktisk. Grunnen til dette er at jeg har involvert meg i Dolph Lundgrens siste film, Direct Contact. Og ja, trivelige lesere, dette er en bit med gode i.

Jeg må faktisk sette opp 10 punkter som beskriver hvor mye jeg har lært i dag, både om filmskaping generelt, Dolph, dette og hint. Mye hint, lite dette.

1. Slemme tykke menn er egentlig snille.
2. Slemme tynne menn er kun slemme.
3. Når biler blir skutt på MÅ det zoomes inn på bilens grill. Dette har absolutt ingenting med om bilene stopper / går i stykker eller ikke, det er bare en slags regel.
4. Fast-forward funksjon og frenetisk ratting er svært viktige virkemidler under intens biljakt som på ingen måte er intens. Ettersom dette gikk av moten på 70-tallet, er det et forfriskende comeback. Takk, Dolph-o-matic.
5. Den onde nestsjefen går totalt i vinkel mens han flyr over et relativt pent landskap med høstlige trær og en elv. Han fråder formelig.
6. Samtlige biler har en annen bil-lyd en de burde ha, og lyden beskriver akselrasjon mens bilene faktisk bremser. Fiffig detalje.
7. Plutselig kliner Dolph og kvinnen han redder. Dette i seg selv kunne man forventet, men det var bare eder, galle, hyselukt og hat mellom de 8 sekunder før.
8. Vilkårlig nedslakting av sivile som på ingen måte er i nærheten av dolph er den beste måten å få informasjon på, føler militæret i ikke navngitt østblokkland.
9. En time og 30 minutter med dolph er lenge ... veldig lenge.
10. Noen, og med noen mener jeg utvilsomt meg, trenger en lang Dolph-pause. Og det er ikke som den gangen jeg hevdet at jeg trengte en pause fra Steven Segal eller malingsfjerner. Dette er ekte på så ufattelig og uendelig mange måter.