Hva man kan lære av Dolph

I dag har jeg lært mye. Mer enn de fleste, faktisk. Grunnen til dette er at jeg har involvert meg i Dolph Lundgrens siste film, Direct Contact. Og ja, trivelige lesere, dette er en bit med gode i.

Jeg må faktisk sette opp 10 punkter som beskriver hvor mye jeg har lært i dag, både om filmskaping generelt, Dolph, dette og hint. Mye hint, lite dette.

1. Slemme tykke menn er egentlig snille.
2. Slemme tynne menn er kun slemme.
3. Når biler blir skutt på MÅ det zoomes inn på bilens grill. Dette har absolutt ingenting med om bilene stopper / går i stykker eller ikke, det er bare en slags regel.
4. Fast-forward funksjon og frenetisk ratting er svært viktige virkemidler under intens biljakt som på ingen måte er intens. Ettersom dette gikk av moten på 70-tallet, er det et forfriskende comeback. Takk, Dolph-o-matic.
5. Den onde nestsjefen går totalt i vinkel mens han flyr over et relativt pent landskap med høstlige trær og en elv. Han fråder formelig.
6. Samtlige biler har en annen bil-lyd en de burde ha, og lyden beskriver akselrasjon mens bilene faktisk bremser. Fiffig detalje.
7. Plutselig kliner Dolph og kvinnen han redder. Dette i seg selv kunne man forventet, men det var bare eder, galle, hyselukt og hat mellom de 8 sekunder før.
8. Vilkårlig nedslakting av sivile som på ingen måte er i nærheten av dolph er den beste måten å få informasjon på, føler militæret i ikke navngitt østblokkland.
9. En time og 30 minutter med dolph er lenge ... veldig lenge.
10. Noen, og med noen mener jeg utvilsomt meg, trenger en lang Dolph-pause. Og det er ikke som den gangen jeg hevdet at jeg trengte en pause fra Steven Segal eller malingsfjerner. Dette er ekte på så ufattelig og uendelig mange måter.