Fremgang, boktavelig talt kappgang.

Like mye mening som dette bildet gir sporten "kappgang" for meg. 

Akkurat nå er det VM i BERLIN, og der er KAPPGANG i fokus i dag. Jeg innser at jeg faktisk kan korrespondere dette live til alle tåper som ikke akkurat nå sitter benket foran skjermen og nyter menn med syke hoftebevegelser. 

Akkurat nå ga faktisk en av de seg. Mye tyder på at han plutselig tok igjen den kvalmende følelsen av at han har kastet vekk brorparten av livet sitt på å gå fort. Det må være ufattelig bittert, litt som da jeg selv fant ut at visse ting jeg drev med ikke hadde noen som helst brukbar mening. Men over til han som ga seg. Kommentatorne er ivrige nå. "Han hadde ikkje nok salter i kroppen, og hadde mageproblemer" kommenterer en dame jeg bare kan gjette er Kjersti (Kirsti?) Tysse Plätzner, eller hva hun nå heter. Ikke tro at det er noe jeg faktisk slår opp på verdensvevet ... jeg er alt for opptatt av å finne bilder av en middelmådig spiderman. 

Men ja, Plätzer er svært opptatt av magene til disse gå-maskinene. Hun vet når noe er galt, på samme måte som Julenissen svært godt vet det når du har gjort noe galt. Det er også grav alvorlig når en kappganger skal bæsje på et lite avlukke der alle tilskuerne rundt ler seg fillete. En kan selvfølgelig spørre seg om dette gjelder dobesøket eller det faktum at mennesker som "går fort" faktisk har kranglet det inn som idrett. 

For om en angriper dette litt rasjonelt viser det seg at idrett stort sett er forankret i krig. Du løp ikke marathon fordi det var så forbannet morsomt i gamle dager, du gjorde det fordi du skulle levere et brev med viktig mening (og imponere damer/menn). Å løpe gir mening. Å løpe er raskt. Men å gå ? Hvorfor VIL du gå langt? Hvem sperrer opp øynene som 8-åring og erklærer (antakeligvis på dialekt) at: "Æ VIL GÅ FORT MEN ITT SÅ FORT AT NÅN ITT KAN TA MÆ IJÆNN NÅR SOM HÆLST". Er det virkelig et marked for dette? Jeg kan forstå curling, med sin avslappede stil som stort sett bare krever sikteferdighet. Trulsen har mage som en sel og røyker som thomastoget, men sette stener i boet det kan han. Kappgjengere blir dominert av 87-åringer på sykkel med sparkstøtte og handlenett på styret. 

Bergenseren med alt skulderhåret har nå (etter min vage tirade) gjort noe fantastisk. Han har gått så lenge at alle andre har gitt opp. Ingen gidder mer. Det er bare ham igjen, og han tar en sølvmedalje, visstnok. Dette kan bety at noen andre faktisk gadd mer enn ham, men allikevel. Det første han blir spurt om er også: "fortell om løpet". Som en slags sarkasme stilles spørsmålet, og den hårete mannen kjemper febrilsk med en vannflaske med vanskelig kork. Det er en vanskelig stund, dette. Men en glad stund. Sølvmedalje i kanskje den mest ubrukelige jævla sporten noen sinne har blitt vunnet, og nå skal han hjem og feire. Og medaljen? Den setter han på en hylle der han også har ringenes herre-effekter, ninjasverd, ninjashotglass og gamle joggesko. 

Og om du som leser tar dette ille opp, så vil jeg personlig le av deg og invitere til slosskamp. Det blir et par gode minutter før du aldri kan gå kappgang aktivt noen sinne igjen.