Fjernsynsprogrammer

Som de fleste vet er jeg svært glad i amerikanske tv-show produsert for å skape inntekt for et eller annet halvkristent selskap som kjemper med Gud ved sin side og en magisk pengepose i den andre (ja, med dollartegn på).

Det som gjør meg mest lykkelig for tiden er kvalitetsserier, og i dag føler jeg for å presentere kanskje den beste, According to Jim.

Spørsmålet jeg stiller meg er om det i det hele tatt er verd å gi en medievitenskapelig analyse av serien. Den står på akkurat nå, mens jeg skriver, faktisk. Og jeg kjenner formelig lovprisende ord presse seg frem grunnet denne seriens kløkt, humoristiske snert og karakterpresentasjon.

La oss ta Jim. Jim er morsom. Nei nei, ikke morsom. Jim er HYSTERISK. Når Jim for eksempel er uenig med konen sin, blir venn med en homofil mann fordi den homofile mannen gjør høykulturelle ting med konen hans eller begraver datterens hamster opp ned, blir det rett og slett bare morsomt. Jim er altså den hysterisk morsomme, og spiller videre på sine hysterisk morsomme roller fra andre filmer jeg har fortrengt med mange timer terapi.

Jims kone. Hun har et navn, antar jeg ... men jeg har ikke fått det med meg. Jmis kone er morsom. Nei nei, ikke bare morsom. Jims kone som med all sannsynlighet har et navn er HYSTERISK. Når Jims kone er uenig med Jim, blir venn med en homofil mann fordi den homofile mannen gjør høykulturelle ting med Jims kone eller rister på hodet når Jim begraver datterens hamster opp ned, blir det rett og slett bare fantastisk. Jims kone har altså et navn, og spiller på sin relativt tafatte og trasige rolle fra Ally Mc-jeg-ser-bebiser-danse-men-ingen-andre-ser-de-vi-kaller-det-psykose.

Videre har vi flere karakterer i According to Jim, men jeg verken husker navnene deres, hvilke roller de spiller eller hva faen de gjør der. De driver åpenbart ikke historien videre. Den senker seg selv, på et Titanisk vis som setter Titanic-ulykken i et mildt og fromt lys, antakeligvis en slags lysfontene.

Dagens budskap: Tv kan brenne i den mørkeste avkroken av HELVETE. HYSTERISK! Og det samme gjelder naturligvis for alle som er glad i According to Jim, Alle elsker Raymond (ingen...INGEN) og annet tant og fjas. OG til slutt, et svært kontroversielt bilde.e. ..

TRENING, FORDI DET ER INTERESSANT Å HØRE OM TIPPER JEG...

Dette er slik jeg føler meg når jeg trener. Like dum som Stoltenberg som hacker.

La meg oppklare. Som den observante leser kan se har stoltenberg et relativt PIMP oppsett, men han er for evneveik til å benytte mer enn en skjerm.
Dette kan også generaliseres til min trening. Fire av skjermene er sorte på grunn av sviktende venner. Mens alle albanerne, pakistanerne, indierne, en ghettosmurf, Castro og gud vet hvor mange tynne blonde piker trener sammen med vennene sine, trener jeg mutters alene. Jeg skal vokte min tunge fordi noen leser denne bloggen (DU JA, LALA) men jeg må få komme med en liten men velrettet tirade mot venner som bare pyser ut, skylder på dårlig tid, dårlig rygg, dårlig tannstell eller andre ting som ikke er tip-top. Jeg mangler altså noen å trene med, og det er en liten katastrofe på støttehjul.

Det er også et faktum at jeg ikke henter ut potensialet mitt når jeg trener alene, mye fordi jeg trener alene men også mye fordi jeg er for lat. I dag tok jeg i. Det gjorde vondt, og nå føles hendene mine som jødekaker ( som forøvrig ser slik ut ... se vedlagt bilde 2 ). Min vrede er altså åpenbar. Jeg konkluderte derfor i morges med at treningen trengte en slags revolusjon, men helst ikke i form av steroider. De gjør deg ikke kul, bare dust. Første forsøk på revolusjon ble proteinshake + wienerbrød før trening. Det var JÆVLIG feil. Jeg fikk både føling og infarkt etter 5 minutters hissig løping, og dømte raskt denne komboen (wienderbrød / shake ) til døden.

Følg med i morgen. Jeg er ganske sikker på at heller ikke det vil gi den lekende leser et nyansert eller i det hele tatt brukbart treningstips. Kun vrede.

Den store oppdagelsesferden.

Igjen besluttet jeg og Christian oss for at det var på tide å erobre et eller annet i Oslo. Denne gangen fant vi ut at Nydalen måtte erobres, på godt gammelt spansk vis. Planen var å finne noen som kunne slave på sukker / tobakksplantasjene, og gjøre oss svært rike på kort tid.

So much for planning.

Først ble vi angrepet av gressklippermafiaen. To sløve herrer kom fresende på hver sin store gressklipperbil, skulte stygt på oss og akselrerte aggressivt forbi. Så kom en sløv dame fresende, skulte igjen stygt på oss (fordi vi var spanske conquistadorer?) og hylte videre, klart på jakt etter de to sløve herrene hun holdt så meget av.

Etter å ha vandret opp til nydalen, pratet om at damer kan gi relativt lite mening og delt tanker om hvorfor Espa bensinstasjon (på Espa) selger så forbannet mange boller (hint: mennesker som kjører der blir deprimerte og trenger noe trøstende) kom vi til Nydalen. Denne dalen falt raskt inn under spansk herredømme, og her høstet vi også "Imsdal Sportsvann med smak av helvete". Litt senere, på forvirrende tur opp til Maridalen oppdaget vi at sportsvannet smakte svette og kaktus. Mange minutter ble brukt på å drøfte hvordan dette vannet ble produsert, men det egner seg på ingen måte på trykk for den sarte leser.

Tilbake på Grünerløkka etter monsteriøs tur feiret vi med hamburger på Daqota. Alt i alt en seier for Spania som nasjon, selv om sigarproduksjonen uteblir.

Og anden? Den har jeg ingen god forklaring på ... men Gud VET det er den nifseste anden i universet...

dedikert som en brennende låve en mørk høstkveld

Det er virkelig i overkant å være så dedikert at man jobber 14 timer en søndag. Allikevel var det akkruat det jeg gjorde i dag. Eller gjennomførte, alt ettersom. 14 timer ... som igjen er mange minutter. Jeg har ikke tenkt å konvertere til minutter bare for å gjøre et poeng ut av det hele, men det er en hel del minutter. Kanskje over 200. Kanskje til og med over 2000, men da begynner det å bli drøyt. Jeg tror allikevel jeg skal skrive 14 timer igjen, bare for igjen å gispe over hvor mange timer jeg har jobbet i dag. FJORTEN. TIMER.

Men nå har jeg kommet hjem, det regner og jeg lengter etter høst. For alle andre er høst tydeligvis noe trist, og noe depressivt. For meg er det fantastiske farger på bladene, mye regn og generell lykke over å være i live. Noterer meg cheesynessen av det jeg skriver mens jeg skriver, noe som igjen viser hvor ekstremt planlagt bloggingen min er, men det makter jeg ikke bry meg om nå ETTER FJORTEN TIMER PÅ JOBB. Jeg er svært glad i høsten, og slik er det bare.

Ah ja .. og bilder. Jeg burde ha bilder her. Det er viktig med bilder i bloggen, hvis ikke vil alle leserne mine forsvinne tilbake til VG. Og det vil jeg ikke. Jeg hentet de fra VG med både list og lempe, og slik skal det fortsette. Kanskje burde jeg dytte inn bilde hver gang jeg skaper en oppdatering ... og tvangen i meg forfekter stadig at jeg må oppdatere denne kakafonien av hysteriske tanker, snakk om FJORTEN TIMER og vage drømmer HVER dag. Virkelig .. blir jeg den mest aktive bloggeren sør for Fauske? Ingen vet, men her kommer et bilde av flinke hr.giraff i klesskapet mitt.

Konversasjoner med flinke hr.giraff

I dag pratet vi sammen for første gang på lenge, Hr.Giraff og jeg.
Jeg laget pizza, og han pratet. Jeg vet enda ikke hva han prøvde å si til meg. Det var lange, små og klagende mjau. Vanligvis kommer han bare med disse når han har noe å klage over, men i dag var alt i sin skjønneste orden. Selv etter å ha fått indrefillet av okse, pratet Hr.Giraff høylydt om dette og hint. Han ga seg rett og slett ikke. Han fortsatte til og med samtalen da bror kom hjem. Jeg skulle lett ønske jeg kunne tyde hans mytiske mjau.

Ellers fant jeg og Cecilie ut at et ekteskap ville være fortreffelig. Ekteskapet skulle bygges på min rikdom, vin og barn med snedige navn. Vi var til og med svært enige i at "Alle elsker Raymond" er en forbannet horribel serie. Jeg øyner håp, så Rosa, step up your game.

Ellers ... magisk trøtt, ganske sliten men ikke uten små seiere her og der. Og mann utenfor med rutete bukser. Shrug.

Skøy og slikkerier.

Nei.

Det handler ikke om oralsex.

Det kan, selvfølgelig handle om oralsex. Men ikke i dag. I dag handler det om lakris. Rettere sagt den kvalmende og notoriske virksomheten til lakrisprodusenter rundt om i verden (eventuelt bare Norge).

La meg oppklare. I dag kjøpte jeg både "Kick" og "Nox", noe som ikke er fotballmagasiner for 13-åringer, men alvorlig lakris. Etter å ha nafset begge disse produktene gikk det opp for meg, at dette er samme produkt. SAMME PRODUKT. Og dine argumenter med at Nox er hardere og litt mer melkeaktig møtes med hånlig latter fra min side. Det handler om temperatur, luftfuktighet og butikksjefens teft for plassering av gitte produkt.

Så, kjære ikke-eksisterende leser. Vi sitter igjen med en suspekt og kalkulerende bransje som på høyt plan lurer sine lavpannede tilhengere til å støtte lakrisens sak, uansett merke. De vinner uansett. Vinner alt ... og det de vinner spytter de inn i produksjonen av for eksempel forræderiske FOX, eller gud forby BIX. Helvete ta slike forbannede uromomenter i slikkeriavdelingen.

Og for å oppklare dette, "skøy og slikkerier" er hva min bestemor kaller "godteri". Hun er 380 år gammel...