tirsdag 31. august 2010

om Facebook, skepsis og organisasjoner (kanskje)


Jeg tar meg selv i å sitte med en slags skjev grimase mens jeg sakte titter meg nedover oppdateringene på Facebook.
Jeg rynker øyenbrynene mine, snøfter som en forkjølet 87-åring og kniper øynene sammen.
Det er vanntro i mitt blikk, og jeg vet beklageligvis hvorfor. Jeg er sosialt defekt.

Jeg klarer fremdeles ikke bry meg om mesteparten av hva som skjer på Facebook. Det er en form for sosialpornografi og voyeurisme jeg bare ikke lar meg fascinere av, like lite som se&hør. Problemet er bare at mine grimaser stempler meg som relativt avvikende. Jeg vegrer meg for å legge til "venner", jeg sliter med å se mine nyfunnede venner poste noe som helst konstruktivt eller interessant, gud forby morsomt.

Selv har jeg et noe forvirrende Poirot-tema gående. Jeg har byttet bilde til Hercule Poirot, oppdaterer stort sett bare siden min med obskure sitater fra tv-serien og gir ellers ganske faen i hele facebook. Men et eller annet sted i meg lurer en snikende mistanke om at facebook alllikevel er viktig, på en eller annen jævla måte. At jeg ikke får jobb uten, eller barn, eller kjæreste ... eller lunsj på torsdag.

Det er heller ikke akseptabelt å slette seg. Jeg har slettet meg for mange ganger før, mener I. Hun blir direkte furten om jeg sletter meg på nytt, og hvor mye jeg enn ønsker å unngå en furten I, føler jeg samtidig at jeg verken nyter face eller tilfører stedet noe. Hva er vitsen med å være der, sånn egentlig? Litt kontakt med slektninger jeg kan ringe eller sende en mail om det skulle være noe. Jeg kan til og med hore meg på face gjennom bror om det skulle være noe viktig (men det er aldri noe viktig). Og her kommer et halvhjertet poeng. Det er ALDRI noe viktig på facebook, og om det er noe viktig der er det feil medie å bruke. Dette leder meg igjen til å se på facebook som retardert underholdning for idioter. Ja, hele resten av verden (meg inkludert) er så solgt på det å titte på fyllabildene til folk vi ikke kjenner at vi gladelig kaster bort en time av arbeidstiden vår (i gjennomsnitt hver dag) på dette fenomenet. Jeg gjør det ikke, mye fordi facebook er så forbannet kjedelig at jeg heller sender smser til kontofonen min enn å sjekke face.

Facebook kan brenne, og det kan også organisasjonssosiologi på meso- og makronivå. Jeg skal lese noen sider til av det, for så å gi faen resten av dagen og heller se på en serie eller en film med Mymy.

mandag 30. august 2010

Om feminine kvinnedrikker og annet.


Jeg er usikker på hvor i lende kaffe ligger på machoskalaen for tiden.
I gamle dager drakk barske ubarberte menn sort kaffe, tygget skrå og skjøt kvinner som hvinte for høyt da det sto på som verst (hva som sto på vet ingen).

Her om dagen nøt jeg min Pynchon-bok (Rainbows gravity) og en kaffe på en kaffebar i Nydalen. Utvalget av tynne og litt puslete menn i dress var rikt, og jeg bestemte meg for at dagen var kommet til å observere tynne og litt puslete menn i dress sitt drikkemønster.
Ikke lite overrasket ble jeg da disse menneskene kunne demonstrere sin nyeste fascinasjon. Jeg følte meg i stor grad som en sosialantropolog, gjemt i en busk, skuende utover de merkelige jungelmenneskene som utførte absurde ritualer.
Disse puslete dressmennene demonstrerte hva jeg lenge har fryktet- at metroseksualiteten har gått dem så til de grader til hodet at de har glemt hva smak faktisk er.

La meg konkretisere. De drakk "chai latte med soyamelk". Smak på dette (ordets betydning, ikke drikken). Chai latte ... med soyamelk. Som den sosiologspiren jeg er måtte jeg selvsagt smake. Dette er en av bakdelene med å bry meg for mye om samfunn, modernitet og forståelse av trend og levestil. Det smakte som når du tar en drøy mengde grus, presser det i et glass vann, tilsetter jif skuremiddel og inntar med skje. Det smaker rett og slett helt jævlig. Soyamelken inntar en konsistens og smak som ikke likner noe annet. Kaffe kan delvis skjule smaken av soyabønner, men slett ikke te.

Jeg var, åpenbart fascinert. Dypt fascinert. Dagens puslete dresskledde metroseksuelle mann forkaster smak til fordel for sunnhet og omdømme. Det viktige er ikke lengre hva noe smaker, men hva noe signaliserer. Signaleffekten er intens. Det viste seg samtidig at to av tre chailatte-med-soyamelk-tøser spiste rosinbolle de rev opp i små fine biter som passet bedre i munnen enn bare å jafse den, slik menn som drikker kaffe og skyter kvinner gjør (og alltid har gjort).

Så, hva vil jeg med teksten? Antakeligvis si noe om at jeg delvis bekymres for dagens menn. Vi er en gjeng puslete, jentete og ganske ubrukelige skygger av oldtidens mann der bekymringer tynget i form av matsanking, jakt og drap. I dag er vi mest opptatt av om vi får for mye eller for lite soyamelk i chai latten vår. Har jeg en sarkastisk undertone? Ja. Jeg identifiserer meg ikke med denne trenden, eller i det hele tatt generasjonen. Jeg pumper jern, er bred over skuldrene og gir totalt faen i soyamelk. Om det er meg eller resten av menn det er noe galt med har jeg enda ikke kommet frem til. Det som i allefall vises av det dette innlegget er at jeg er deilig forskjellig fra mange andre. Og det er utelukkende en god ting.

onsdag 11. august 2010

Melk!

Jeg vil benytte dagens innlegg til å lovprise melk.

Melk er fantastisk.
Jeg skal faktisk gjenta det, for ekstra dramatikk.
MELK ER FANTASTISK.

Jeg har ingen forståelse for de som ikke liker melk. Denne hvite, melkeaktige drikken. Både tørsteslukkende og fødekomplimenterende. Dens ekselens kald, og dens fortreffelighet lunken kan ikke undervurdes på noe som helst nivå av bevissthetens kvalmende eksistens. Selv ikke det underbevisste, Freuds joviale følgebørn, kan peke en krokete finger mot melkens magi.

Det eneste bedre er en del forskjellige merker brus, men jeg merker at jo mer jeg skriver om ting jeg liker, jo mer lyst får jeg på disse, og jo verre vil det gå med verden.

Så derfor - dagens skuldernytt. Litt vondt i venstre skulder i dag, litt nedover. Usikker på hva det er ... sikkert det at jeg løftet tunge edelmetaller på trening i går.

tirsdag 10. august 2010

Life after death.


Jeg vedkjenner meg en ørliten eksistensielkrise. Jeg er svært lite håpefull til det å være død, nemlig. Jeg ser for meg en hel haug med morsomme ting en slett ikke får gjort.
Jeg stiller meg også kritiske spørsmål når det kommer til mine gjøremål. Bruker jeg tiden min riktig? Hva burde jeg ha brukt den på? Burde jeg ha stjålet andres tid og brukt den tiden til å gjøre de tingene jeg gjør nå men ikke burde ha gjort? Er det i det hele tatt mulig, og hva er sjansene for at det amerikanske forsvaret allerede jobber med saken?

Det er mange spørsmål, og jeg har få svar. Jeg nøyer meg med å skrive beskjeder på en stor glassplate til min kjære, ta mms-bilder og sende. Jeg vet ikke om det hjelper henne noe særlig. Hun har allikevel vanskelige spørsmål å ta stilling til for tiden, og det føles vagt frustrerende å ikke helt vite hvordan hun skal hjelpes. Forhåpentligvis finner jeg på noe.

Bildet ... eh .. ja .. bildet er hva som dukker opp når man googler "life after death" og går etter noe litt forvirrende. Så vet dere det...

Til slutt, dagens skulderrapport: Later til å være relativt fornøyde, selv om jeg aktivt brukte de i trening i dag.

mandag 9. august 2010

Nothing new here...

Jeg er (overraskende nok) i live enda. Dette til tross for at jeg har gjort absurde ting i det siste, som for eksempel å sykle opp til ekebergsletta.
Jeg lette etter bilder på nett etter oppoverbakker, men det FINNES faktisk ingen bilder som kan illustrere hvor mye oppover det faktisk er opp til Ekeberg. Om du tar, si åtte liter oppover og heller det i en 12 liters skål, vil det fremdeles flomme over med oppover. SÅ MYE OPPOVER SNAKKER VI.

Jeg gikk også forbi den bittelille butikken like ved inngangsdøren min som har gått fra å være hippieklær til spaceyklær til frisør til frisør (samme personer prøvde på nytt) til frisør (samme personer virker å være ubetinget retarderte) og nå til hipsterlokale uten mål og mening. Jeg er ganske sikker på at det er en slags kunst-montasje. Det sitter ofte en mann der med tre-dagers-skjegg og hår som står rett opp av seg selv (muligens med cgi-effekter til hjelp). Det slår meg faktisk at eneste mulighet for å illustrere hvor mye oppover det er til Ekeberg ville være å ta bilde av mannen med oppoverhår.

Mm .. ja .. og med skulderen? Det går sånn passe. Jeg tror faktisk jeg skal driste meg til å ha det med i hvert eneste blogginnlegg fra nå av. Jeg mener, hvem kan la være å undre seg over hvordan skuldrene mine har det?

fredag 30. juli 2010

Oppdateringer


Jeg later til å ha et helvetes problem med å oppdatere denne faenskapen. Jeg glemmer det bare rett og slett, og jeg antar det er fordi det ikke er en del av meg. Ikke som det å irritere meg over at vann ikke smaker spesielt godt, at jeg mangler isbiter til vannet som ikke smaker spesielt godt eller trene. Alt dette er ting jeg ikke er spesielt flink på. De er ikke rutiner. Og dette med rutiner bringer meg inn på japanere, rettere sagt Haruki Murakami.

Murakami er for det første en ypperlig forfatter. Begynn gjerne med hans bok "A wild sheeps chase". Den er fabelaktig. Enda bedre kan det være å begynne med "The elephant vanishes". Det er en serie noveller han har skrevet, som man nå og da kommer borti om man leser hans romaner. Jeg tar forbehold om visse feil i navnene på disse bøkene, men om du er sånn passelig smart finner du ut av det selv.

I allefall. Murakami beskriver stort sett Japan og japanere, og jeg lar meg til de grader fascinere. Det som særlig fascinerer meg er hans spartanske men intense beskrivelser av dagligde gjøremål for sine karakterer. De gjør alt med en slags nifs automatikk. Det å rydde tenkes ikke over, det bare utføres, som en robot. Og det er her disse rutinene kommer inn. Har japanerne en eller annen magisk oppdragelse som lærer barn å gjøre ting uten å tenke seg om. Selv prokrastinerer jeg som den mislykkede piraten som må gå planken ut i et eller annet hav med store haier som ligger klare med kniv og gaffel. Jeg er dårlig på rutiner, utsetter, ignorerer og tenker generelt sett alt for mye på hva jeg burde ha gjort men ikke har lyst til å gjøre. Akkurat nå kjører jeg et slags ryddeprosjekt på kjøkkenet, og det går relativt godt, men jeg vet det vil forfalle om ikke alt for lenge.

Så .. alt i alt ler det japanske barnet på bildet bedre enn meg til å rydde kjøkken, studere, trene og drikke vann (både med og uten isbiter).

torsdag 22. juli 2010

Stuff and whatnot.

Sitting in a pretty damn nice hotel in New York, so I can`t really be bothered with trying to write norwegian. Either you read it in english, or you die from ... something. Who knows.

The roadtrip up from Key West to Boston went great. We more or less wasted a day seeing tiny towns that apparently was supposed to be great, but we didn`t really get all into it. I guess that was ... lalaborough and whateverville.

Both Savannah and Georgetown were nice cities, though, and I`d kinda like to go back to Savannah. It was a cool mix of creepy slavery-reminding and great architecture.

Up near Boston we visited family, I got to play Axis and Allies (a board-game I played 20 years ago) again and just had fun. We also visited great family in New Jersey.

Now it`s my brothers birthday, and I guess I should get him a present. I`m thinking some sort of device for being even more capitalistic. The capitaliststick2000, probably.
Oh, and I had the best Chinese food ever yesterday. Their soup-dumblings .. aaaah awesome!

So .. err .. pictures later, since I`m on the hotels kinda shabby pc, and their wlan is 15 dollars pr day and sucks copious amounts of sharknose. So .. back to Norway tomorrow evening. Kinda looking forward to it.

And to M. I`m so sorry for your loss, and wish I was there with you instead of here. Looking forward to getting back to you.