Oppdateringer

Jeg later til å ha et helvetes problem med å oppdatere denne faenskapen. Jeg glemmer det bare rett og slett, og jeg antar det er fordi det ikke er en del av meg. Ikke som det å irritere meg over at vann ikke smaker spesielt godt, at jeg mangler isbiter til vannet som ikke smaker spesielt godt eller trene. Alt dette er ting jeg ikke er spesielt flink på. De er ikke rutiner. Og dette med rutiner bringer meg inn på japanere, rettere sagt Haruki Murakami.

Murakami er for det første en ypperlig forfatter. Begynn gjerne med hans bok "A wild sheeps chase". Den er fabelaktig. Enda bedre kan det være å begynne med "The elephant vanishes". Det er en serie noveller han har skrevet, som man nå og da kommer borti om man leser hans romaner. Jeg tar forbehold om visse feil i navnene på disse bøkene, men om du er sånn passelig smart finner du ut av det selv.

I allefall. Murakami beskriver stort sett Japan og japanere, og jeg lar meg til de grader fascinere. Det som særlig fascinerer meg er hans spartanske men intense beskrivelser av dagligde gjøremål for sine karakterer. De gjør alt med en slags nifs automatikk. Det å rydde tenkes ikke over, det bare utføres, som en robot. Og det er her disse rutinene kommer inn. Har japanerne en eller annen magisk oppdragelse som lærer barn å gjøre ting uten å tenke seg om. Selv prokrastinerer jeg som den mislykkede piraten som må gå planken ut i et eller annet hav med store haier som ligger klare med kniv og gaffel. Jeg er dårlig på rutiner, utsetter, ignorerer og tenker generelt sett alt for mye på hva jeg burde ha gjort men ikke har lyst til å gjøre. Akkurat nå kjører jeg et slags ryddeprosjekt på kjøkkenet, og det går relativt godt, men jeg vet det vil forfalle om ikke alt for lenge.

Så .. alt i alt ler det japanske barnet på bildet bedre enn meg til å rydde kjøkken, studere, trene og drikke vann (både med og uten isbiter).