om Facebook, skepsis og organisasjoner (kanskje)

Jeg tar meg selv i å sitte med en slags skjev grimase mens jeg sakte titter meg nedover oppdateringene på Facebook.
Jeg rynker øyenbrynene mine, snøfter som en forkjølet 87-åring og kniper øynene sammen.
Det er vanntro i mitt blikk, og jeg vet beklageligvis hvorfor. Jeg er sosialt defekt.

Jeg klarer fremdeles ikke bry meg om mesteparten av hva som skjer på Facebook. Det er en form for sosialpornografi og voyeurisme jeg bare ikke lar meg fascinere av, like lite som se&hør. Problemet er bare at mine grimaser stempler meg som relativt avvikende. Jeg vegrer meg for å legge til "venner", jeg sliter med å se mine nyfunnede venner poste noe som helst konstruktivt eller interessant, gud forby morsomt.

Selv har jeg et noe forvirrende Poirot-tema gående. Jeg har byttet bilde til Hercule Poirot, oppdaterer stort sett bare siden min med obskure sitater fra tv-serien og gir ellers ganske faen i hele facebook. Men et eller annet sted i meg lurer en snikende mistanke om at facebook alllikevel er viktig, på en eller annen jævla måte. At jeg ikke får jobb uten, eller barn, eller kjæreste ... eller lunsj på torsdag.

Det er heller ikke akseptabelt å slette seg. Jeg har slettet meg for mange ganger før, mener I. Hun blir direkte furten om jeg sletter meg på nytt, og hvor mye jeg enn ønsker å unngå en furten I, føler jeg samtidig at jeg verken nyter face eller tilfører stedet noe. Hva er vitsen med å være der, sånn egentlig? Litt kontakt med slektninger jeg kan ringe eller sende en mail om det skulle være noe. Jeg kan til og med hore meg på face gjennom bror om det skulle være noe viktig (men det er aldri noe viktig). Og her kommer et halvhjertet poeng. Det er ALDRI noe viktig på facebook, og om det er noe viktig der er det feil medie å bruke. Dette leder meg igjen til å se på facebook som retardert underholdning for idioter. Ja, hele resten av verden (meg inkludert) er så solgt på det å titte på fyllabildene til folk vi ikke kjenner at vi gladelig kaster bort en time av arbeidstiden vår (i gjennomsnitt hver dag) på dette fenomenet. Jeg gjør det ikke, mye fordi facebook er så forbannet kjedelig at jeg heller sender smser til kontofonen min enn å sjekke face.

Facebook kan brenne, og det kan også organisasjonssosiologi på meso- og makronivå. Jeg skal lese noen sider til av det, for så å gi faen resten av dagen og heller se på en serie eller en film med Mymy.