Om feminine kvinnedrikker og annet.

Jeg er usikker på hvor i lende kaffe ligger på machoskalaen for tiden.
I gamle dager drakk barske ubarberte menn sort kaffe, tygget skrå og skjøt kvinner som hvinte for høyt da det sto på som verst (hva som sto på vet ingen).

Her om dagen nøt jeg min Pynchon-bok (Rainbows gravity) og en kaffe på en kaffebar i Nydalen. Utvalget av tynne og litt puslete menn i dress var rikt, og jeg bestemte meg for at dagen var kommet til å observere tynne og litt puslete menn i dress sitt drikkemønster.
Ikke lite overrasket ble jeg da disse menneskene kunne demonstrere sin nyeste fascinasjon. Jeg følte meg i stor grad som en sosialantropolog, gjemt i en busk, skuende utover de merkelige jungelmenneskene som utførte absurde ritualer.
Disse puslete dressmennene demonstrerte hva jeg lenge har fryktet- at metroseksualiteten har gått dem så til de grader til hodet at de har glemt hva smak faktisk er.

La meg konkretisere. De drakk "chai latte med soyamelk". Smak på dette (ordets betydning, ikke drikken). Chai latte ... med soyamelk. Som den sosiologspiren jeg er måtte jeg selvsagt smake. Dette er en av bakdelene med å bry meg for mye om samfunn, modernitet og forståelse av trend og levestil. Det smakte som når du tar en drøy mengde grus, presser det i et glass vann, tilsetter jif skuremiddel og inntar med skje. Det smaker rett og slett helt jævlig. Soyamelken inntar en konsistens og smak som ikke likner noe annet. Kaffe kan delvis skjule smaken av soyabønner, men slett ikke te.

Jeg var, åpenbart fascinert. Dypt fascinert. Dagens puslete dresskledde metroseksuelle mann forkaster smak til fordel for sunnhet og omdømme. Det viktige er ikke lengre hva noe smaker, men hva noe signaliserer. Signaleffekten er intens. Det viste seg samtidig at to av tre chailatte-med-soyamelk-tøser spiste rosinbolle de rev opp i små fine biter som passet bedre i munnen enn bare å jafse den, slik menn som drikker kaffe og skyter kvinner gjør (og alltid har gjort).

Så, hva vil jeg med teksten? Antakeligvis si noe om at jeg delvis bekymres for dagens menn. Vi er en gjeng puslete, jentete og ganske ubrukelige skygger av oldtidens mann der bekymringer tynget i form av matsanking, jakt og drap. I dag er vi mest opptatt av om vi får for mye eller for lite soyamelk i chai latten vår. Har jeg en sarkastisk undertone? Ja. Jeg identifiserer meg ikke med denne trenden, eller i det hele tatt generasjonen. Jeg pumper jern, er bred over skuldrene og gir totalt faen i soyamelk. Om det er meg eller resten av menn det er noe galt med har jeg enda ikke kommet frem til. Det som i allefall vises av det dette innlegget er at jeg er deilig forskjellig fra mange andre. Og det er utelukkende en god ting.