Et relativt ubrukelig blogginnlegg, værsågod ...

Den milde, men innstendige kritikken jeg mottar over at denne bloggen ikke egentlig går noen veier tar jeg med både ro og skrekk på samme tid.

For hva er det egentlig jeg vil her?

Jeg antar jeg kunne klaget mer over facebook. Jeg er nemlig en av de som virkelig ikke liker facebook. Jeg liker kjæresten min, og det er stort sett kun derfor jeg er der. Jeg er ellers lite interessert i å se dårlige bilder av byer, babyer, festivaler med babyer eller folk som trykker "like" fordi de ikke har noe bedre å gjøre enn å sitte på facebook hele tiden.

Jeg gjør det selv, dette helvetes "like"-kjøret, der jeg ser noe og tanketomt stirrer på det, for så å trykke "like". Jeg har ikke helt etablert hvorfor jeg gjør det enda, men jeg antar jeg vil "høres" i denne store, multimodale verdenen definert av hvem som får tid i rampelyset, ikke hvem som faktisk har noe nyttig å komme med.

Jeg testet ut google + i rundt fem minutter i dag, før jeg formelig skrek til personen som ga meg en invite (etter at jeg tryglet) om at han var et fjols og at jeg hatet sosiale medier. Det later slik sett kanskje til at google + ikke var en total suksess.

Så hva vil jeg med denne bloggen, bortsett fra å hate sosiale medier med intens bravur?
1. Jeg vil helst at noen skal oppdage at jeg virkelig kan skrive nesten hva det skal være, og gir meg en jobb på bakgrunn av det. Eneste aber er at jeg kom inn på masterstudier i sosiologi, og skal svirre to år til på universitetet. Hvorfor? Hvorfor ikke, antar jeg. Med master stiller man sterkt som en dopet syklist i det tøffe jobbmarkedet. Jeg har forvirrende nok skrevet for en tidligere ganske stor norsk blog, og det er jeg nok ganske stolt over. Jeg har ikke fått for meg om jeg skal avsløre hvilken, men hvem vet. Stay tuned, det er jo bare tre måneder til neste oppdatering.

2. Jeg håper noen finner det morsomt å lese bloggen, selv om jeg stort sett aldri oppdaterer den.
Jeg kan gjerne skrive- og eller late som jeg skal oppdatere den oftere, men jeg tviler virkelig. Ikke at jeg ikke har tid. Det er mer det at jeg ikke føler jeg har noe som helst å tilføre denne verden hva gjelder bloggmateriale. Det er forresten derfor jeg heller ikke skjønner "fest".
Hva har nå jeg å tilføre verden? Fint lite, er min tanke, og slik blir det. Fuck fest (stort sett ... )

3. Er det noe som helst selvrensende i dette, kanskje? Svaret er "meh".

4. Legge ut morsomme bilder som har lite med innholdet i bloggen å gjøre. Det er jeg svært glad i, faktisk. Kanskje også gi et og annet musikk- eller litteraturtips, men jeg tviler. Jeg hører på gamle ting. Ting andre har glemt og ikke vil høre. Surpomp-musikk ... mmmm. Musikk disse herrene utvilsomt lytter til - HELE DAGEN og mens de kler på seg sine herlige klær.

Hurra etc.

Først og fremst vil jeg bekjenne min kjærlighet til I.
I har, siden jeg møtte henne i oktober-ish vært et fantastisk lyspunkt i livet mitt, og det er ikke uten grunn at jeg lagret henne som "magiske i" så fort jeg fikk telefonnummeret hennes.

Jeg elsker deg svært høyt, I. Kanskje høyere enn den fantastisk gode følelsen som akkurat nå danser i meg etter å ha levert bacheloroppgave med tittel lydende: Myten om det perfekte utroskap – en tekst- og samfunnsanalyse av nettsiden Victora Milan.

Det er ikke umulig jeg legger den ut, så alle kan nyte godt av min alt for store viten om nettsider rettet mot de som ønsker å være utro på nett satt i en sosiologisk, psykologisk og medievitenskapelig kontekst. Drygt viktig kunnskap, må vite.

Ellers hamres badet mitt i stykker for tiden. Det er svært spennende, samtidig som jeg får rundt 800 telefoner fra pappa (arkitekten), rørlegger x, rørlegger y eller byggformann hver dag. Med all denne intense kommunikasjonen forventer jeg i alle fall at badet blir knirkefritt når de en gang blir ferdig.

Ellers hadde jeg en lang samtale med mine glade foreldre om materiell lykke. Mamma vedkjente faktisk at hun hadde kjørt en bil hun følte var direkte morsom, men kjøpe den skulle de ikke. Den var alt for briskende, mente de, selv om jeg argumenterte for at penger som arbitrær verdi godt kan gå til noe som gir en lykke, ettersom det faktisk ikke er så normalt. Om vedvarende lykke kan kjøpes bør man faktisk investere, særlig når man har den økonomiske kapitalen til det.

Jeg tviler på at den kjøper den lille bilen, selv om det gjør de glade. De er, som de selv hevder, der de er i dag fordi de ikke har kjøpt små morsomme biler hele tiden. Implisitt betyr det at de er der de er i dag fordi de ikke har gjort det de har lyst til, men det er en annen sak.

Det er åpenbare normative føringer som dikterer mine foreldres valg på bil, men også her er det selvmotsigelser som jeg ikke egentlig tenker det er meningsfult å komme inn på. Det er en slags fantastisk retorikk blandet med meningsløshet som dyrkes, og som jeg ikke kan argumentere logisk imot. Ikke at man kan argumentere spesielt logisk for et pengesluk som bare er "morsomt", men slik er livet, tenker jeg. Mennesker har det tidvis forbannet gøy når regler brytes eller rasjonalitet ignorerers til fordel for absurditet og impulser.

Mer skal jeg neppe skrive i dag. Jeg har skrevet nok, og skal bruke resten av dagen på å fjase, tulle og filure, virker det som. Riktignok skal jeg arbeide litt og publisere snedige saker for TV2, men resten av dagen skal uten tvil gå med til tøv og spillopperier, bortsett fra betaling av forskuddsskatt. Mmmm for mye skatt er gøy!

Salgskunst

Først og fremst vil jeg beklage at jeg ikke oppdaterer bloggen min i særlig grad. Jeg ser til min store forstyrrelse at noen faktisk "følger" den, som vil si at dere har trykket på en knapp. At andre mennesker trykker på en knapp mer eller mindre for min skyld er minst like smigrende som at folk skriver "gatrulerer med dagen" på facebook til meg like før eller etter at jeg har hatt bursdag.

Så til dagens kuriositet.

For tiden gjør jeg vage forsøk på å selge mine alt for dyre og alt for eksklusive hodetelefoner. Jeg har en virkelig intens annonse ute på finn.no (http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=28051558) som jeg slett ikke skrev selv, men C skrev for meg uten at jeg helt har fått for meg hvorfor. Retorikk, tekstproduksjon og ord skal jo egentlig være min greie ( i henhold til studier ), men jeg lot ham ta fatt.


I alle fall, det finnes svært oppfinnsomme mennesker der ute. Disse menneskene vil ha hodetelefonene mine, men slett ikke betale hva jeg faktisk ønsker for de. Det er i og for seg greit, men noen ganger virker det som om argumentene deres for HVORFOR de ikke skal betale hva jeg ønsker for hodetelefonene ikke er så alt for gjennomtenkte.

"Hei. Utrolig headset. Vavittig dyrt . Kunne kjøpt en Gibson les paul til samme pris. Er 6000 kr aktuelt for deg? Hilsen XXX" (ikke hardporno, jeg satte bare inn x-er for å anonymisere kilden min).

La oss stoppe her et lite øyeblikk.
1. Jeg blir fortalt at dette er et utrolig headset (noe jeg vet - takk).
2. Vanvittig dyrt (1500 kr under nypris, men vent, jeg har superduper-retard-garanti som gjør at man kan dra headsettet etter en båt og allikevel få nytt).
3. Han kan kjøpe noe HELT ANNET til samme pris (dette "helt annet" er da en gitar - jeg konsulterte internettet).
4. Det prutes som en israelsk kremmer - godt ... eller noe, jeg har da ikke tenkt å gi det bort til den prisen, uansett hva en gitar vil koste.

Så ... føler vi dette var den beste formen for psykologisk prutekrigføring? Hva føler leseren som har trykket "følg" på bloggen min?

Selv fant jeg det for godt å svare på så obskurt vis at den potensielle kjøperen enten ble hoppende sint eller episk glad.

"Hei.

Forstår det kan høres dyrt ut, men hodetelefonene er både i "nesten-som-ny"
stand, samt har igjen tre års fullgaranti som også kostet en del å
etablere.

Hva du ellers kan få for 8500 er ganske mye, i grunnen. En kan få en
fabelaktig minigris for 8500, fant jeg ut. Det finnes også svært gode sofaer
for den prisen. Ingen av de kan derimot hamle opp med disse hodetelefonene.
De er rett og slett magiske.

Alt under 8000 er uaktuelt, og jeg er generelt i tenkeboksen på om jeg i det
hele tatt skal selge de. En ny forsterker ga de nytt liv, så jeg er altså
svært usikker generelt på salg."

Hilsen meg.

DLD - et akkurat passe resonnement ...

Det slår meg som noe forstyrrende at Høyre, et av partiene med høyest aktelse for individets uinskrenkede frihet har fått det for seg at datalagringsdirektivet bør bankes igjenom. Se forøvrig illustrasjonsbilde for utfyllende fremvisning av norsk edb-utstyr anno 2011 (det føltes i alle fall slik da man skulle prøve å finne ut av selvangivelsen sin her om dagen).

Og selv om det ikke er alle i høyre som er like enig, er det et ufravikelig faktum at høyre faktisk stemmer for dette i dag, i morgen eller når det nå enn er det makter å sette sine engelske settere på hold lenge nok til å stemme over saken mens de hoster lett vestkantlig og snufser grunnet tapt setter-tid.

Skal man i det hele tatt kunne lagre en masse informasjon, for senere å kunne bruke det mot kriminelle? Tanken er vel i utgangspunktet ganske logisk, uten at jeg har satt meg inn i hvem som er pådriverne av dette direktivet. Den amerikanske ambassaden klapper nok høyt i hendene, og bruker det for alt det er verd.

For her kommer poenget. Skal en anta at dette ikke kommer til å bli misbrukt? Hvem vil ha tilgang, og hvordan kan en hindre at de som ikke skal ha tilgang får det allikevel? Det er også et paradoks at vi tror de kriminelle som vi i utgangspunktet ønsker å "ta" ved å sette i gang en slags sløv og litt retardert overvåkning, faktisk stort sett er intelligente nok til å holde seg av informasjonsmotorveien med sine kriminelle, slue tanker.

Hva vi da effektivt står igjen med er sivil overvåkning som i beste fall kan fange så dumme mennesker at vi med all sannsynlighet kunne fulgt sporene deres med forstørrelsesglass som kom sammen med siste Donald Duck (eventuelt fantome-ringen). Ref bildet, Hamburglar var retardert ... det kan man klart se.

Samtidig ser jeg for meg at nav-ansatte på et eller annet obskurt vis kan sjekke alt innen DLD, akkurat som de allerede kan lese alt om deg, litt sånn grunnløst.

Så, har høyre skutt seg sånn halvveis i foten? Ja ... de får ikke min stemme neste gang. Ikke bare på grunn av dette, men sannelig en del på grunn av dette.
Så nå kan den store partijakten begynne. Hva skal jeg stemme? Jeg burde sikkert satt opp en spørreundersøkelse og brisket meg med vissheten om at jeg visstnok er kompetent nok til å kunne sette opp en slik undersøkelse grunnet opptil flere års studier.

Jeg nøyer meg dog med å notere meg at venstre virker som et ganske behagelig parti. De innehar lite av radikalismen til mange av de andre partiene. Venstre er så deilig på midten at det fort kan bli de. Da slipper jeg alt stress. Ikke kommer de over sperregrensen heller, så alt blir god stemning og mer av akkurat det samme.
Mon tro om hva staten synes om denne bloggen. Snart blir det drama, mistenker jeg.

Gay wiggers from outer space

Jeg forstår ikke wiggers.

Jeg antar gjengs leser på dette tidspunkt trenger en wigger-definisjon. Dette gjøres svært gjennom nettsøk.
" ...slang term for a white person who allophilically emulates mannerisms, slang, and fashions stereotypically associated with urban African Americans and urban Black British and Caribbean culture".



Slik.

Og de finnes, folkens. De finnes i Norge, og noen ganger ser jeg dem. Hva som skjer da er en slags prolaps i hjernen min, mer eller mindre. Noe i meg bryter sammen i ren vanntro. Skal det overhode være mulig å kle seg som en tungt investert hiphopper i det hele tatt? En analyse av hiphopbekledning definerer det jo som noe barn med downs syndrom ofte går med. Store, vide og praktiske samt slitesterke klær. Legg merke til at jeg ikke henger ut barn med downs her, snarer hiphoppere.

Så jeg så en av disse. Han skjenet av sted under vekten av kjeder, smykker, klokker og andre pyntegjenstander. Han hadde dunbart og ungdommens hatteplagg - cappen - på seg, og så i overkant kul ut. Strengt tatt så han så kul ut at jeg hadde en spirende interesse for å puffe ham ut i veien, bare sånn fordi.

Hva jeg lærte om denne fyren i ettertid gjorde meg bare mer forstyrret. Han var visstnok en ekte hiphop-person i det norske hiphopmiljøet (som vi jo vet bugner). Ikke at det er noe spesialt galt med det. Noen lager riktig så fredfulle ting jeg tidvis kan lytte på uten at blod fosser ut av stort sett alle mine kroppsåpninger, så så galt kan det ikke være.

Men det er noe med hele utseendet. Hvordan en annen kultur, ikke engang en "god" kultur etterstrebes, som slår meg som forvirrende og rart. De ønsker heller ikke å assimilere all form for kulturelle trekk, bare det som er tøft og kult. Det er som å handle smågodt, bortsett fra at du med smågodtskjeen din skufler inn retarderte elementer fra en kultur preget av kriminalitet, narkotikamisbruk og det å slå horen din for så å skryte av det. Det, og svært store felger.



Mon tro om disse wiggerne ønsker å vise seg frem med store felger. Alt handler nemlig om store felger, så jeg tviler egentlig ikke. Store felger > alt.

Så uh, hadde jeg egentlig noe å si? Meeeh ... en gang så jeg oppsummeringsmessig en litt feit norsk fyr som kledde seg som et barn med downssyndrom. Mye tyder på at han hadde store felger på den stygge bilen sin. Det er omtrent alt, egentlig. Takk ...

Le procrastinateur ...

Jeg sitter atter på Blindern, og der later jeg som om jeg skriver oppgave, leser fag eller gjør noe annet fornuftig.

Sannheten er selvfølgelig noe helt annet.

Jeg later bare som. Jeg vet ikke om det er et slags eksperiment, eller hva jeg holder på med, men faglig skjerpet og særlig intelligent verken er eller blir jeg på Blindern.

Eneste trøst er at I sitter ved siden av meg. Nå titter hun til og med på hva jeg skriver, og hennes mine er smilende. Hun nusser hodetelefonene mine i et forsøk på å nusse kinnet mitt, og hvem kan klandre henne? Det er et nydelig, mykt og i ganske bollete kinn. Og så smiler hun, og hvisker at jeg er rar mens hun fortvilet prøver å holde latteren inne.

For latter må aldri forekomme på lesesalen! I rister på hodet, nikker på hodet og er enig. Mannen med bart på andre siden stirrer på meg. Han leser nok religionshistorie eller økonomi, og ser frustrert og krøllete ut, og han hater min virilitet og livsvilje som manifesteres i ikke total stillhet på lesesalen en litt grå tirsdag.

Og det er nå den virkelige prokrastineringen kan begynne. Bare ordet "prokrastinere" tar i overkant lang tid å skrive, og jeg trenger også bilder som kan illustrere det hele. Forhåpentligvis kommer de senere ... eventuelt aldri.

I tillegg vurderer jeg en overinformativ dag, der facebook skal få gjennomgå. Hvor forstyrrende er det ikke å dokumentere alt, ABSOLUTT ALT. Jeg har litt lyst, bare for å gi verden grusom overdose informasjon.

Kan tenkes jeg gjør det. På samme tid kan det tenkes jeg lar være, og skåner en hel verden for min vrede over sosiale medier.

Men prokrastinere mer må jeg. MÅ JEG! Og egentlig skulle det prokrastineres stort med mange merkelige bilder. Det eneste jeg ikke faktoriserte inn var Blinderns totalt elendige internett som setter en spøkefull stopper for det hele.

Så dagens blogg blir bare kjedelig, uspiselig og ganske meningsløs tekst. Og har du lest så langt som dette føler jeg vagt synd på deg. Men men ... du fikk da prokrastinert litt ...

Sammenhengen kreativ markedsføring og brun SAAB

"Det skal være en brun SAAB, helst gammel", sa bror og nikket mens han duppet i vannet (se bilde under om usikkerheten skulle gripe gjengs leser).


Vi var ute på svømmetur en rolig fredagskveld, og kom i prat rundt dette med hvordan en skulle være innen de respektive mulige yrkesretningene vi vurderte.

Bror var fastsatt på at det var brun Saab (80-tallet) eller brun mercedes som var tingen for den litt kreative og markedsrettede, og jeg likte tankegangen. Jeg likte den så godt at jeg tenkte jeg burde skrive det ned, men så glemte jeg det hele fordi ski-vm kom og ødela svømmetoktene våre.

Men nå er vi tilbake, og det hele ble jeg minnet på ved en tilfeldighet.

Det hele begynte med at telefonen min tenkte den burde ringe A. Hvorfor jeg ikke har ringt A tidligere selv vet jeg ikke, men det var klokt at den ringte ham. Samtalen førte ikke frem, mye fordi jeg ikke visste at jeg ringte, men A ringte tilbake senere og vi pratet om dette og hint, deriblant hva jeg skulle bli om jeg noen gang blir stor (mentalt).

A undret på om jeg ikke skulle inn under noe markedsføringsaktig (slik jeg husker / forsto det), hvorpå jeg skrek: "Brun SAAB!" A ble noe forbauset (som en skulle forvente), men forsto raskt føringen. Jeg tror til og med han begynte å snakke om firkantede briller, som ble en slags katalysator for særlig brors men også min oppfatning av at hipsterjævlene (som jo driver med markedsføring og reklame) skulle kjøre brun SAAB. Se forøvrig bilde under for hipsterjævel som med all sannsynlighet driver med reklame og kreativ markedsføring ...


A undret på om en ikke kunne lakke bilen senere, og jeg måtte noe overraskende forklare ham at de hippe markedsførerne tok på hverandres biler, dro sine kreative hender over bilene for å sjekke at de ikke var nylakkerte. En kan ikke bare komme med ny brun lakk og tro man er noe, forklarte jeg A.

Etter dette hylte jeg at jeg måtte ha en kaffe, og A måtte utsette prokrastinasjonen sin og utføre litt arbeid. Det er viktig å jobbe litt i blant.

Og det er vel stort sett der vi er nå, med en visshet om at jeg og min kjære må besøke A og hans kjære i utlandet, diskutere brun SAAB (som jeg utelukkende skriver med store bokstaver), drikke vin og enes om livet.

A: jeg ler og hygger meg hver gang vi prater, og er bare litt for sløv til å ta kontakt oftere. Det gjelder strengt tatt veldig mange av mine venner og bekjente.