Jeg sitter atter på Blindern, og der later jeg som om jeg skriver oppgave, leser fag eller gjør noe annet fornuftig.
Sannheten er selvfølgelig noe helt annet.
Jeg later bare som. Jeg vet ikke om det er et slags eksperiment, eller hva jeg holder på med, men faglig skjerpet og særlig intelligent verken er eller blir jeg på Blindern.
Eneste trøst er at I sitter ved siden av meg. Nå titter hun til og med på hva jeg skriver, og hennes mine er smilende. Hun nusser hodetelefonene mine i et forsøk på å nusse kinnet mitt, og hvem kan klandre henne? Det er et nydelig, mykt og i ganske bollete kinn. Og så smiler hun, og hvisker at jeg er rar mens hun fortvilet prøver å holde latteren inne.
For latter må aldri forekomme på lesesalen! I rister på hodet, nikker på hodet og er enig. Mannen med bart på andre siden stirrer på meg. Han leser nok religionshistorie eller økonomi, og ser frustrert og krøllete ut, og han hater min virilitet og livsvilje som manifesteres i ikke total stillhet på lesesalen en litt grå tirsdag.
Og det er nå den virkelige prokrastineringen kan begynne. Bare ordet "prokrastinere" tar i overkant lang tid å skrive, og jeg trenger også bilder som kan illustrere det hele. Forhåpentligvis kommer de senere ... eventuelt aldri.
I tillegg vurderer jeg en overinformativ dag, der facebook skal få gjennomgå. Hvor forstyrrende er det ikke å dokumentere alt, ABSOLUTT ALT. Jeg har litt lyst, bare for å gi verden grusom overdose informasjon.
Kan tenkes jeg gjør det. På samme tid kan det tenkes jeg lar være, og skåner en hel verden for min vrede over sosiale medier.
Men prokrastinere mer må jeg. MÅ JEG! Og egentlig skulle det prokrastineres stort med mange merkelige bilder. Det eneste jeg ikke faktoriserte inn var Blinderns totalt elendige internett som setter en spøkefull stopper for det hele.
Så dagens blogg blir bare kjedelig, uspiselig og ganske meningsløs tekst. Og har du lest så langt som dette føler jeg vagt synd på deg. Men men ... du fikk da prokrastinert litt ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar