Hurr di durr...

Jeg er syk på fjerde dagen, og hoster som marlboromannen.
Dette er dog ikke hovedinnholdet i dagens tekst.
Dagens tekst handler utelukkende om at jeg skal vise et bilde jeg virkelig elsker. Det beveger seg i grenseland mellom virkelighet og galskap, og jeg er svært glad i alt rundt det.

Jeg har ikke så mye mer å si om det, og jeg vet ikke om noen andre liker det, men det spiller ingen trille. Dette er min blogg, jeg hoster og jeg kan linke omtrent hva jeg vil, så lenge det ikke er alt for galt. Og det er ærlig talt ikke alt for galt, så here goes.

Life and whatnot.

Så jeg prater med C om livet, og ikke minst verden. Og vi forvirres, i bøtter og tresko.
Det har grunnleggende å gjøre med vår undring til materialisme, og hva som fascinerer oss og har skapt denne avhengigheten.
Hele grunnlaget for undringen ligger i C og hans ønske om ny klokke. La det være helt klart at mannen har klokker fra før. Dyre klokker. Klokker som tåler dykking på dyp der ubåter gråter og ringer mor for støtte. Klokker som snakker til deg, trakter kaffe, leser avisen din og koser med deg i dusjen om du virkelig vil. Nifse klokker, med andre ord.
Allikevel vil mannen ha en klokke til 50.000. Kronerfemtitusennorske. For den observante leser er det halvparten av 100.000, som kan kjøpe deg, kanskje åtte små hester, hva vet jeg?

Vi snakker i allefall om dette, og undrer oss på om dette er biologisk eller sosialt institusjonalisert. Og uansett hva som har betinget dette, hvorfor klokker? Man titter på tid, og dette er stort sett alt klokken tilbyr. C fremholder at det er litt som forskjellen på en fryktelig liten og tragisk bil, og en stor deilig bil. De gjør effektivt akkurat det samme, men det er åpenbare mekaniske forskjeller mellom billige og svært dyre klokker.

Forklaringen på hvorfor klokke kan være noe interessant og staselig er i og for seg grei. Det er lykke involvert i å eie noe som er snasent, mekanisk "perfekt" og som bare fungerer og samtidig er laget av små sveitsere med store briller. Spørsmålet er fremdeles hva faen som gjør at en person ønsker å legge 50.000 i en klokke. Status? Eget psykotisk velbehag? Et intenst ønske etter at noe faktisk skal "fungere", altså en psykologisk metafor for en desperasjon etter at livet skal fungere?

Jeg sier på ingen måte at jeg er bedre enn ham. Jeg har mine absurde ting, deriblant et begjær for at ting alltid skal være bedre enn hva andre har. Jeg har brukt mer på hodetelefoner og tilbehør til de enn en liten hest med tre ben koster (tror jeg, i allefall).

Jeg sier ikke at det er feil (moralsk og etisk er det selvfølgelig så feil at jeg ikke ønsker å skrive om det engang), men det er uansett noe fantastisk med den moderne verden. Vårt behov for å tenke på "andre" ting enn oss selv er skremmende. Vi begjærer alt nytt, alt spennende og alt som ikke minner oss på (tror jeg) at vi lever i en verden vi har skapt selv, og som er fryktelig forvirrende. Dette er en verden som ikke står i stil med hva vi egentlig ble "laget" for. Det er en påfallende desperasjon i moderne mennesker etter å hoppe i fallskjerm, spise Läckerol med smak av peanøtt / oljefat og liten hest samt gjøre andre retarderte ting. Noen av de kan forklares med menneskets stadige tørst etter å gjøre jævlig dumme ting, som å bestige høye fjell alene, uten sokker, med gule oppvaskhansker på hodet. Samtidig er det noe utforskerisk ved mennesket som jeg sliter med å forklare. Noe som bare er ren, retardert egoisme.

"It's all a fucking hoax", som det så pent heter. Kunstige behov skapes som mennesker ærlig talt aldri hadde tenkt på om de ikke hadde alt for mye tid til å tenke. Mye av det vi gjør er ikke lengre overlevelsesbetinget, og da får vi plutselig all denne grusomme tenketiden.

Så til deg som douchy gründer-type fra BI. Du trenger ikke engang lykke til. Mennesker er for naive til å se noen som helst betenkelighet i å kjøpe Läckerol med retardert smak eller hoppe i fallskjerm uten fallskjerm med hest i bånd. It's all part of the game...

Sneversynte saker

Fordi gjengs bloggleser skulker jobb, bruker facebook mye og generelt unnasluntrer alle basale forpliktelser som burde gå før lesing av tåpelige blogger uten mening, skal jeg i dag holde det kort og søtt (som det heter på engelsk).

Dagens tekst er kort, konkret og går på anbefalelser innen det verdslige livets nytelser.

Du skal ikke gjøre annet enn å på vilkårlig vis tilegne deg albummet "The lioness" av Songs:Ohia. Jeg oppfordrer på ingen måte til piratkopiering, men jeg gir samtidig faen om det er det du benytter deg av for å oppnå resultater knyttet til dette korte, konkrete og ganske kjedelige blogginnlegget.

Så, som en elendig hippie anbefaler jeg i dag en kopp te og dette albummet. Kanskje også vondt i halsen, men det er mer min versjon av det hele. Og om du ikke skulle lystre vil du hjemsøkes av yipyip-monstrene (som visstnok tilhører barne-tv), og de vil spise sjelen din med skje.

Takk, og happy cold-useless-day.

Lemon?

Whats is the up?

Jeg har jobbhelg, noe som ubetinget ødelegger meg som deltaker i et sosialt samspill med andre mennesker. Mine intensjonerte budskap senkes av støy, og kommer ikke frem til noen andre enn facebook, der jeg siterer galskap og ubrukelige ting på løpende bånd.

I stedet for å være sosialbamse.no har jeg sett på siste sesong av 30Rock. Det er en behagelig serie, og flere av karakterene er riktig fine og minner meg om ... andre virkelige personer, i det virkelige livet.

Dette, og hovedpersonens intense elsk for usunn mat. Usunn mat er fantastisk, og jeg kan ikke annet enn være enig med henne i at usunn mat er elsk.
Best er det nok at helvetesbloggen min gir meg kryptisk tekst mens jeg dytter inn bilder av klovner som spiser store baguetter, for å illustrere noe rundt usunn mat.

Derfor gidder jeg ikke skrive mer. Jeg er alt for nysjerrig på om jeg får et bilde her, eller om det bare blir kryptisk og tåpelig tekst med enda mer tekst om mine syterier når det kommer til usunn mat å gjøre.

Eh .. så ja. Mat mat mat ... du kan dø uten!

Fredag og snedighet.

Jeg har vært uforskammet skoleflink i det siste. For bedre å vise dette vil jeg bruke dagens innlegg på å gi et innblikk i den fascinerende studiehverdagen min.

Dette er dagens tekst, tanke og begivenheter samlet i lyrisk form. Etter hvert begynte jeg å tidsdatere teksten, mye fordi jeg var litt sliten og lei undervisningen.
Jeg vil hevde dagens tekst er en god blanding av visdom og total galskap, etter å ha lest gjennom den og ristet på hodet.

E er en kvinnelig medstudinne. Good person. Visdom! NB: Pæren er ikke en illustrasjon av henne!

En-fucking-joy!

"Forelesning kvantitativ metode, 3/9-10".

DYKK MER! Husk luft! Pass opp for hai…

Spis mer fisk.

Pass opp for båt (under vann).

E dykker mye .. jeg bør ikke dykke så mye. Jeg vil dø (frykten, ikke konkret selvmord). Propeller og bildekk over ALT! Dykk på Island. Ignorer farene. Perfekt? Ja!

Vær klokere enn du egentlig er. Helst hele tiden.

Vær taktfull når du spør mennesker om ting. Sjokkerende nok er det lurt å være en listig jævel.

Selvutfyllingsskjema er EGENTLIG ganske kult (Poppe:2010)

Besøks- og selvutfyllingsintervju gir omtrent samme resultat. Ikke besøk folk, sitt på kontoret ditt som den triste statistikeren du er.

Ha alltid fem svarkategorier, så en har muligheten til å svare ”nøytralt” på likert-format-skjemaer. Får ellers gale data.

Noen grunner til å ha fire-skala: ”Alt i alt, hvor fornøyd / misfornøyd med gjeldsordning”. Veldig fornøyd, fornøyd, litt misfornøyd eller veldig misfornøyd.

E påpeker: Kaffe er ikke bra. Slutt å drikke. Hvorfor? Godt for hjertet. Slutt med alt annet også. Gir kreft. Ja. Spesielt brente ting. Brent barn lukter kreft (mumler jeg). Ikke pent... Lukter vunt. Vundt? Nytt ord! Godt jobbet. Lukte vondt er bedre, visstnok. Vi liker monologene mine. It’s going in my blog. E anerkjenner, og ja, jeg har en blogg. Katastrofal.blogspot.com MYE VISDOM! Litt visdom…

Linket på face. SE PÅ FACE! Besøk Poirot på FACE!

Det finnes kjøreregler og teknikker innen metode, overraskende nok.

”E tegner en blomst som henger litt ned”. Liker jeg den? Et spørsmål ladet med seksuelt inuendo her, E…Jo. Uforskammet! Men ja…

Henger litt med nebbet, stakkars. Gi den vann. Eller omsorg? Går kanskje mye på det samme.

Utmerket redning her. Klapp på skulder utført. E virker fornøyd (tilsynelatende ... E er kvinne, og ingen vet hva som rører seg i det mentale dypet).

Reliabilitet – pålitelighet. Måle igjen, finne samme resultat. Vi kan teste for reliabilitet. Testing er gøy.

Forutsetning for VALID mål = HØY reliabilitet. At det er nøyaktighet og korrekthet i dataene. EDB?

Validitet handler ikke bare om reliabilitet, men det ringdal kaller begrepsvaliditet. Måler vi faktisk det vi ØNSKER å måle? Forholdet teoretisk begrep og de indikatorene vi bruker. Kritisere under eksamen – drep validiteten. ”Er dette et valid mål på det vi ønsker å måle”?

Det har gått 10 minutter av forelesningstime to. Jeg er i gang med å fargelegge ting i E’s notater. Det kan bli en lang time, og ikke minst en tvilsom time.

Hvorfor legges vannflasken, og stilles ikke stående på pulten? Svar utbedes…

Nevrotikeren i meg skriker…

Flasken stilles på bordet, likevekt tiltrer atter. Lykke. To minutter brukt på dette.

11:42 – Fremskritt. Utvalg av enheter er sånn passe spennende, og relativt relevant med mindre jeg skal jobbe med noe svært meningsløst.

11:47 - Representative utvalg på rundt 1000 ”skal” være nok for å utføre en meningsmåling på ”hva man stemmer ved neste valg”.

”Jeg gikk da opp til Brønnøysund” Klassisk Poppe...

11:51. Poppe er i siget nå. Han klukker og gurgler mens han prater om seleksjon av populasjon innen enkel tilfeldig trekking. Statistikk og metode gjør mannen lykkelig, og jeg skulle i grunnen ønske jeg var der selv. Å bli litt opphisset over representative utvalg er strengt tatt drømmen, nemlig.

11:55 – Systematisk trekking er en form for ETT. Har du en populasjon på 10.000 vil du på en måte bare ha … en hatt, med felles trekning. Noe med en tilfeldig enhet, du tar hver tredje, femte eller tiende. Du trekker ikke tilfeldig, men du trekker etter en bestemt plan. Arkivskapeksemplene jeg ikke skrev ned har mye med dette å gjøre. Alt er klarere nå…

Om sykkeljustering, badekar og kanskje opiater.

Syklet meg en rolig sykkeltur som vanlig på morgenen i dag. Hadde store planer om en ørliten justering av gir, bare fordi girskiftet bak krangler litt og later til å være svært uenig i mine disposisjoner hva giring måtte angå.
Som svar på dette gikk jeg til angrep med min trofaste umbraco-ting lastet med pinner, plutter (om noe heter det) og andre egnede ... redskaper ... for å trimme sykkelen min til pur ekselens.

Instruksjonen jeg fikk med da jeg kjøpte sykkelen hevdet at en runde "mot klokken" skulle gjøre underverker på en underfundig skrue svært perifert festet langt bak. Som sagt, så gjort. Jeg skrudde, hvorpå waieren hoppet av og blottet sin løstøshet mot meg.
"Snedig", tenkte jeg før jeg testet sykkelen. "Helvete" tenkte jeg, ca tre sekunder senere, da jeg innså at giret var låst på det tyngste (minste, obskurt nok) tannhjulet bak, der jeg kavet meg opp en bakke.

Korskrypende som en bakfull Jesus gikk jeg sporenstreks til sykkelbutikken i nærheten. De hadde ikke tid til å se på sykkelen før en gang neste år. De virker generelt ganske opptatte med å knise til youtubevideoer av mennesker som sykler nedover alt for bratte bakker på youtube eller røke opiater til å bry seg. De er forbannet hyggelige, det skal de dog ha.
Som en slags obskur trøst kjøpte jeg vaskeprodukter til sykkelen min og plasserte den fornøyd i badekaret for en skikkelig vask. Andre kjøper seg hund. Jeg kjøper sykkel som substitutt for barn, tydeligvis.

Sånn halvveis ute i geskjeften tittet bror forvirret inn på badet og lurte på hva i milde svingende helvete jeg bedrev. Jeg tittet på hans diffust hvitkledde vesen og proklamerte fornøyd at jeg vasket sykkel, at her var det svært kort til ferskt varmt vann og utfordret ham samtidig til å gi meg en eneste jævla grunn til å gå ned i bakgården for å gjøre det. Bror ristet stille på hodet og gikk ut. Jeg fortsatte å pusse kjedet på sykkelen min med tannbørste (hans).

Og jeg vil ta mot til meg å hevde at det strengt tatt er alt. Sykkelen skal på flink gratis-service neste uke en gang for ekstra sexy girjustering. Jeg gleder meg, og blir litt varm av tanken på gir som kjennes ut som om de er helt nye.

Og vidsommen? Ikke rør de jævla girene dine, for du vet faen ikke hva du kaver med. Og instruksjonene sier faen ikke noe om waiere som flagrer hit og dit som om de skulle være korkballer. Bare gi det til de proffe menneskene som har som jobb å skru på en mutter eller en skrue. Det er hva de har mastergrad for!

om Facebook, skepsis og organisasjoner (kanskje)

Jeg tar meg selv i å sitte med en slags skjev grimase mens jeg sakte titter meg nedover oppdateringene på Facebook.
Jeg rynker øyenbrynene mine, snøfter som en forkjølet 87-åring og kniper øynene sammen.
Det er vanntro i mitt blikk, og jeg vet beklageligvis hvorfor. Jeg er sosialt defekt.

Jeg klarer fremdeles ikke bry meg om mesteparten av hva som skjer på Facebook. Det er en form for sosialpornografi og voyeurisme jeg bare ikke lar meg fascinere av, like lite som se&hør. Problemet er bare at mine grimaser stempler meg som relativt avvikende. Jeg vegrer meg for å legge til "venner", jeg sliter med å se mine nyfunnede venner poste noe som helst konstruktivt eller interessant, gud forby morsomt.

Selv har jeg et noe forvirrende Poirot-tema gående. Jeg har byttet bilde til Hercule Poirot, oppdaterer stort sett bare siden min med obskure sitater fra tv-serien og gir ellers ganske faen i hele facebook. Men et eller annet sted i meg lurer en snikende mistanke om at facebook alllikevel er viktig, på en eller annen jævla måte. At jeg ikke får jobb uten, eller barn, eller kjæreste ... eller lunsj på torsdag.

Det er heller ikke akseptabelt å slette seg. Jeg har slettet meg for mange ganger før, mener I. Hun blir direkte furten om jeg sletter meg på nytt, og hvor mye jeg enn ønsker å unngå en furten I, føler jeg samtidig at jeg verken nyter face eller tilfører stedet noe. Hva er vitsen med å være der, sånn egentlig? Litt kontakt med slektninger jeg kan ringe eller sende en mail om det skulle være noe. Jeg kan til og med hore meg på face gjennom bror om det skulle være noe viktig (men det er aldri noe viktig). Og her kommer et halvhjertet poeng. Det er ALDRI noe viktig på facebook, og om det er noe viktig der er det feil medie å bruke. Dette leder meg igjen til å se på facebook som retardert underholdning for idioter. Ja, hele resten av verden (meg inkludert) er så solgt på det å titte på fyllabildene til folk vi ikke kjenner at vi gladelig kaster bort en time av arbeidstiden vår (i gjennomsnitt hver dag) på dette fenomenet. Jeg gjør det ikke, mye fordi facebook er så forbannet kjedelig at jeg heller sender smser til kontofonen min enn å sjekke face.

Facebook kan brenne, og det kan også organisasjonssosiologi på meso- og makronivå. Jeg skal lese noen sider til av det, for så å gi faen resten av dagen og heller se på en serie eller en film med Mymy.