Life and whatnot.

Så jeg prater med C om livet, og ikke minst verden. Og vi forvirres, i bøtter og tresko.
Det har grunnleggende å gjøre med vår undring til materialisme, og hva som fascinerer oss og har skapt denne avhengigheten.
Hele grunnlaget for undringen ligger i C og hans ønske om ny klokke. La det være helt klart at mannen har klokker fra før. Dyre klokker. Klokker som tåler dykking på dyp der ubåter gråter og ringer mor for støtte. Klokker som snakker til deg, trakter kaffe, leser avisen din og koser med deg i dusjen om du virkelig vil. Nifse klokker, med andre ord.
Allikevel vil mannen ha en klokke til 50.000. Kronerfemtitusennorske. For den observante leser er det halvparten av 100.000, som kan kjøpe deg, kanskje åtte små hester, hva vet jeg?

Vi snakker i allefall om dette, og undrer oss på om dette er biologisk eller sosialt institusjonalisert. Og uansett hva som har betinget dette, hvorfor klokker? Man titter på tid, og dette er stort sett alt klokken tilbyr. C fremholder at det er litt som forskjellen på en fryktelig liten og tragisk bil, og en stor deilig bil. De gjør effektivt akkurat det samme, men det er åpenbare mekaniske forskjeller mellom billige og svært dyre klokker.

Forklaringen på hvorfor klokke kan være noe interessant og staselig er i og for seg grei. Det er lykke involvert i å eie noe som er snasent, mekanisk "perfekt" og som bare fungerer og samtidig er laget av små sveitsere med store briller. Spørsmålet er fremdeles hva faen som gjør at en person ønsker å legge 50.000 i en klokke. Status? Eget psykotisk velbehag? Et intenst ønske etter at noe faktisk skal "fungere", altså en psykologisk metafor for en desperasjon etter at livet skal fungere?

Jeg sier på ingen måte at jeg er bedre enn ham. Jeg har mine absurde ting, deriblant et begjær for at ting alltid skal være bedre enn hva andre har. Jeg har brukt mer på hodetelefoner og tilbehør til de enn en liten hest med tre ben koster (tror jeg, i allefall).

Jeg sier ikke at det er feil (moralsk og etisk er det selvfølgelig så feil at jeg ikke ønsker å skrive om det engang), men det er uansett noe fantastisk med den moderne verden. Vårt behov for å tenke på "andre" ting enn oss selv er skremmende. Vi begjærer alt nytt, alt spennende og alt som ikke minner oss på (tror jeg) at vi lever i en verden vi har skapt selv, og som er fryktelig forvirrende. Dette er en verden som ikke står i stil med hva vi egentlig ble "laget" for. Det er en påfallende desperasjon i moderne mennesker etter å hoppe i fallskjerm, spise Läckerol med smak av peanøtt / oljefat og liten hest samt gjøre andre retarderte ting. Noen av de kan forklares med menneskets stadige tørst etter å gjøre jævlig dumme ting, som å bestige høye fjell alene, uten sokker, med gule oppvaskhansker på hodet. Samtidig er det noe utforskerisk ved mennesket som jeg sliter med å forklare. Noe som bare er ren, retardert egoisme.

"It's all a fucking hoax", som det så pent heter. Kunstige behov skapes som mennesker ærlig talt aldri hadde tenkt på om de ikke hadde alt for mye tid til å tenke. Mye av det vi gjør er ikke lengre overlevelsesbetinget, og da får vi plutselig all denne grusomme tenketiden.

Så til deg som douchy gründer-type fra BI. Du trenger ikke engang lykke til. Mennesker er for naive til å se noen som helst betenkelighet i å kjøpe Läckerol med retardert smak eller hoppe i fallskjerm uten fallskjerm med hest i bånd. It's all part of the game...