USA dag en (en reisefortelling i ganske mange deler).

Ettersom jeg er jetlagged som en leisegkatt blir dagens oppdatering litt ... vag. Det kommer ikke engang bilder (før jeg eventuelt redigerer galskapen en annen dag).

Det blir egentlig bare et referat fra mobilnotatene mine fra dagen. Jeg orker ikke egentlig stille spørsmål ved hvorvidt det er hatefulle observasjoner nedtegnet i rus av lavt blodsukker heller. Det er slett ikke umulig...

"På fly fra Oslo til London".

Sitter ved siden av to svært norske mennesker, mann og dame. Han ytterst mot vinduet. Ikledd cap (inne), solbriller (fremdeles inne) og tykk metall-lenke rundt armen samt stor klokke. Svært opptatt av kompaktkameraet sitt. Han tar utrettelig bilder av seg selv på flyet, og ut mot himmelen i intenst motlys. Han beskuer motlysbildene sine, og virker ganske fornøyd uten å få noe annet igjen enn hvitt blendende lys på bildene sine. Mens vi flyr over London kommer også obligatoriske uttalelser om at: "London er stor", før han tar bilder av vilkårlige bygninger uten nevneverdig verdi for ham. Madamen hans sitter ved siden av ham, i setet mellom vinduet og yttergangen der jeg sitter. Hun er stor, kanskje like stor som London, kanskje større. Ikke riktig tykk, mer massiv. Som en tømmerstokk. Han begynner å ta bilder av de to sammen.

Jeg er ærlig talt sikker på at det er mer, men notatene mine feiler meg, søvnen griper etter meg og jeg føler meg ærlig talt ganske syltet. Og i morgen er det bursdagen min. Da følger bilder fra Miami, oppdatering fra flyturen til Miami (tykke engelskmenn bak meg med nifse lyder) og inntrykk fra en konsentrert aften på Miami beach (neonlys, o-hoi).

Det er i oppoverbakke det går oppover

Jeg våknet 11:00 i ... morges, med en voldsom plan allerede klekket ut. Det skulle sykles til høye topper, tinder og fjell!

Jeg visste at det ikke ville bli noe voldsomt av, men klappet allikevel sykkelen min, strøk den, pratet med den og fortalte den at vi måtte ut.

Turen fra Grünerløkka til Nydalen er ganske behagelig, selv om vi bare snakker 10 min oppoverbakkehelvete. Jeg hadde store planer om så å fortsette til temikkeseum (teknisk museum, slik min bror uttalte det for svært mange år siden) og gjorde også dette. Så ble jeg episk nysjerrig på den hysterisk lange bakken like ved tekmikkeseum, og jeg angrep den med iver og glefs. Det viste seg at den ledet til maridalsveien.

Her utviklet det seg en eiendommelig tanke i meg som gikk ut på at jeg før hadde tenkt at: "her burde jeg sannelig sykle". Jeg hadde ikke egentlig planlagt det i dag, men det ble nå en gang slik. Jeg syklet inn til Skar (en parkeringsplass og to små fiskermenn av noe jeg anslo til å være jødisk herkomst). Vel fremme drakk jeg litt vann, klemte litt på meg selv både for å gratulere og kjenne om jeg var i live, for så å sykle tilbake.

Den episke sykkelutflukten tok drøye to timer. I ettertid ser jeg tilbake på den med rosenrøde minner og massive mengder stolthet, selv om det er litt uten grunn. Det, og ganske sinte lår og stump. Jeg kan dog anbefale dette til alle som våkner en god lørdag klokken 11, og ikke helt vet hva de skal ta seg til, men samtidig vet de ikke er i så god form at det er tilregnelig å gjøre ingenting.

OH MY GOD ITS A CAR!

I går hadde jeg gleden av å nyte et show på MTV som handlet om bursdagsfeiringene til 16-årige barn med rike foreldre i USA.

Som forventet gikk det voldsomt for seg. All form for smak var kastet vekk, og en habitus infisert med en tanke om at økonomisk kapital er det primære i livet var belyst slik at alle skulle se det var slik. Forsåvidt ingen dum tanke i USA, det medgir jeg. Det er landet der det ærlig talt ikke finnes gammel kapital, og der målet og drømmen er å realisere den nye kapitalen. Dette kan særlig eksemplifiseres gjennom hiphopernes hysteriske bruk av statussymboler. I allefall ett fransk champagnemerke har boikottet markedet i frykt for å miste status hos sine kunder med et snev av raffinement. Et snev av fransk rasisme bør vel også inkorporeres, men det tar jeg kun fra eget hode, og vet egentlig ikke noe om.

Nuvel, basis i dette programmet (My supersweet sixteen) er en slags oppskrift de skal følge. Denne består i at et barn presenteres (og har rike foreldre). Dette barnet blir 16, og da må det feires med andre hvinende barn instruert til å utbryte ord som "sick" eller "wild". Det viser seg nøyaktig åtte sekunder inn i hver eneste episode at bursdagsbarnet er hurpete som få (kun overgått av andre bursdagsbarn i andre episoder, mer eller mindre). Penger står i fokus, bursdagsbarnet skal vise seg frem, gjerne med en retardert dans eller noe annet uttrykksmessig, og så er det tid for å få en bil.

Og det er mer eller mindre det, men min vanntro og fascinasjon for akkurat hvordan dette forløper kan ikke beskrives med ord. Det må nytes. Så til alle mine (tre..?) lesere. Dagens oppgave er utvetydig. Lid dere gjennom en episode av "My supersweet sixteen". Det vil åpne deres horisont, innse at dere er gode mennesker og forstå gleden av å kunne lese en god bok istedenfor å kjøpe en Range Rover med diamanter i grillen som uttrykker navnet deres.

Og bildet er en del av dagens oppgave. Personen heter "teyana", og jeg krever en voldsom gjettekonkurranse over hvilket kjønn denne personen innehar. At personen er KUL er hevet over enhver tvil, selvfølgelig. Bling blong ding dong ... og slike ting ungdommen hevder i dag. Så .. ikke nøl .. skriv inn .. hvilket kjønn? Hvor mange bøker av Kafka har vedkommende lest? Verdsettes Woody Allens tidlige filmer? Inn i tenketanken med oss!

palm-to-face-book

Så .. uh ..

Tilbake på facebook.

Jeg føler meg umiddelbart utilpass. Hostet opp passord og reaktiverte faenskapen dels på grunn av brors tese rundt at det faktisk er viktig å være en del av sosiale medier når man ønsker å jobbe med sosiale medier, men også fordi jeg hadde lyst til å sette at jeg var / er i et forhold.

Jeg merker dog jeg er ganske vag på det med å trives på facebook. Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg har å gjøre der, tilføre eller bidra med. Jeg kan nok en gang oppdatere status med ubrukelige sitater fra Woody Allens verden, eller påpeke ting som vil få noen til å le men andre til å hyle et eller annet. Men jeg antar det har gode sider som senere vil åpenbare seg. Om ikke annet kan jeg oppdatere statusen min med woody-sitater eller suspekt pseudo-meta-humor ingen andre enn jeg forstår og ler av.

Det er ikke ensomt å le alene når alle stemmene ler sammen med en, TENK!

Singlet og frekk fremtoning

I dag var jeg faktisk på trening. Tsaren klaget over ymse vondter, så jeg måtte håndtere begivenheten alene. I og for seg ikke noen dårlig "event" heller, og som Tvete ofte har hevdet har jeg en event-manager-spire i meg (særlig når de hvite buksene er på).

I dag var det singlettens ettermiddag, etterfulgt av dristige tattoos jeg bare har sett 208 ganger før på andre prototypemenn. Det florerte av keltiske bånd, egennavn og dristige firfisler (muligens drager...) som slikker andre firfirsler (igjen muligens drager) samt tribale bånd slik bare en bulgarsk hobby-tatovør kan skape med publikum ute på fuktig bytur i badebyen Brsnasnas en deilig mai-aften.

Det var helt enkelt en deilig treningsøkt med meget å se på. "Det er mange rare dyr i Arken", hevder en jovial herre på jobb, og jeg kan bare stille meg bak dette utsagnet.

Men så, til sakens kjerne. Det har minimalt med amfibier som nusser, manifestert gjennom blekk, men til gjengjeld meget mer å gjøre med fotball-vm.

JEG ER LEI!

Jeg er ubeskrivelig lei all juksingen. Det er virkelig ingen brukbare argumenter lengre for ikke å bruke videodømming. Jeg innser at mye av grunnen til at jeg ikke egentlig orker å se mer fotball er all den absurde juksingen. Og er det ikke juksingen er det feildømmingen som straffer de som ikke burde blitt straffet. Er dette virkelig sport? Skal det virkelig avgjøres på absurde avgjørelser fra små dåsemikler som vimser rundt om kring og med all sansynlighet er lettbestikkelige som et tykt barn som higer etter kake.

Nei, jeg er skam-lei all juksingen. Alle nesene som føler at dette er det ypperste av sport (voksne menn som kaster seg i bakken, holder seg til ansiktet og ruller dramatisk rundt som en Kia-bil under elgtest) etter å ha blitt tittet hardt på av en spiller som veier rundt 70 kg mindre enn den fornærmede gjør meg svært lei, bitter og lysten på vafler.

Det siste sliter jeg med å forklare. M ... jeg vil ha vafler. Freddan, sa Æ!

Bomb mer trail!

"Bomber du mye trail"? Spørsmålet kom ikke egentlig overraskende på meg. Det mest overraskende var svaret mitt. "Jeg er kjent for å bombe litt i ny og ne", hørte jeg meg selv si. Jeg mener, mannen virket instendig interessert i mine bombetokt. Kunne jeg svikte ham? Kunne jeg vedkjenne meg at jeg faktisk ikke bombet trail, eller i det hele tatt visste hva i helvete det handlet om? Jeg hadde resonnert meg frem til at det handlet om sykkel. Å bombe betydde antakeligvis at man kjørte svært fort, kræsjet og strakte seg over marken i en slags stønnende, grusom positur.

Så jeg løy. Jeg sa jeg bombet, men ikke veldig aktivt. At det var noe jeg hadde vurdert å gjøre mer av. Jeg sa det til og med flere ganger. Brukte ordet "bombe", smakte på det og lurte på om det var meg. Kunne jeg være E, bomberen av trails? Kunne jeg, i psykotisk hastighet, tumle ned en bakke, bombe den og brøle: "BOMBE" mens jeg hamret nedover og stirret døden i øynene, døden, manifestert i dyr bombesykkel.

Det regnet utenfor butikken. Jeg hadde blitt klokere. Det koster å bombe trails. Det koster faktisk over 20.000 å bombe trails. Man kommer ikke unna med mindre. Da er stab, tråkk, gaffel og knagg for dårlig for kvalitetsbombing. l

Som den observante leser forstår handler dette selvfølgelig om sykkel. Hvem kunne tenkt noe annet etter å ha hørt ord som "bombe" og "trail". Men det koster å være bomberkar. Jeg har ikke så mange penger, så jeg nøyer meg med å kartlegge mitt behov for sykkel, lyve blatant når jeg føler det for godt (mest for å glede selger) og ellers ikke få avgjort hva faen jeg skal kjøpe.

Og husk, barn. BOMB TRAIL!

MONSTERPAINS OOHOHOH!

Eksamen i organisasjons- og arbeidsssosiologi om to dager, visstnok. Merker enda ikke noe til den store angsten, men forklaringen går utvilsomt ut på at det stagneres av mitt inntak av MONSTER energidrikk.

Det hele var i grunnen en triviell tabbe utført av undertegnede på Rema. De hadde satt MONSTER sammen med annen energidrikk som BURN eller URGE INTENSE EXTREME. Capslock er forresten virkemiddelet ENERGIDRIKK liker å bruke mer enn noe annet. Det, og en litt "crazy" font som gjør at du må vende boksen litt på siden for å forstå hva det står. Men avsporinger til side, jeg valgte feil. Vanligvis velger jeg REDBULL LIGHT (skulle tro jeg ble sponset av disse merkene, nå får de forstyrrende mye REKLAME). REDBULL LIGHT har nemlig et helt greit kick, men uten sukker, og som en slags bonus smaker det minmalt av batterisyre smakstilsatt med sukker og destillert HELVETE.

Jeg feilet i allefall, valgte helt feil og sitter her nå med Chris Greys analyse av hvorfor "management-education" og stort sett alle teorier på hvordan man skal effektivisere organisasjonen er totalt bullshit, samt en boks MONSTER ENERGIDRIKK. Morsom bok, forsåvidt. Jeg har desverre for vage notater til å tilrøve meg en virkelig frekk karakter i faget, men mye synsing innehar jeg, som en motvekt til brors studier der management er "the shizzle up in this biznizzle ... eller "bra".

Men så åpner jeg i en aura av trøtthet hr.MONSTER, tar en slurk, og får et intenst behov for å blogge om hvor helvete det smaker. Ja, jeg kom HIT, ikke mer enn syv sekunder etter å ha tatt min første slurk MONSTER. Fordi MONSTER smaker virkelig verre enn noe annet jeg har smakt tidligere, og jeg spiste sigarstumper da jeg var to år gammel, og selv med sin naturlige aroma av lær og honning var det ikke optimalt føde.

"MONSTER packs a vicious punch but has a smooth flavour you can really pound down". UNLEASH THE BEAST! Smaken beskrives altså som "smooth", uten at "smooth" defineres nærmere. Jeg ser for meg "smooth" på samme måte som Goebbels utbrøt det da Hitler bygget sin første konsentrasjonsleir, eller da Stalin "smooth" glattet på barten etter å ha skutt 12.000 offiserer. Det er et eller annet nifst og forfeilet med å misbruke uttrykket "smooth" på denne måten, og særlig fordi jeg kjenner alt annet enn "smoothness" i meg akkurat nå. Det er en ubeskrivelig følelse av å brenne, samtidig som øynene mine svir, nesen renner litt og hodet mitt dunker som om jeg skulle ha sniffet eter. Kort sagt føler jeg meg som den unge fyrrige herren på bildet.

MONSTER - TASTES PRETTY MUCH LIKE EATING CIGAR-BUTTS. MMMMMMMMM!