Melk!

Jeg vil benytte dagens innlegg til å lovprise melk.

Melk er fantastisk.
Jeg skal faktisk gjenta det, for ekstra dramatikk.
MELK ER FANTASTISK.

Jeg har ingen forståelse for de som ikke liker melk. Denne hvite, melkeaktige drikken. Både tørsteslukkende og fødekomplimenterende. Dens ekselens kald, og dens fortreffelighet lunken kan ikke undervurdes på noe som helst nivå av bevissthetens kvalmende eksistens. Selv ikke det underbevisste, Freuds joviale følgebørn, kan peke en krokete finger mot melkens magi.

Det eneste bedre er en del forskjellige merker brus, men jeg merker at jo mer jeg skriver om ting jeg liker, jo mer lyst får jeg på disse, og jo verre vil det gå med verden.

Så derfor - dagens skuldernytt. Litt vondt i venstre skulder i dag, litt nedover. Usikker på hva det er ... sikkert det at jeg løftet tunge edelmetaller på trening i går.

Life after death.

Jeg vedkjenner meg en ørliten eksistensielkrise. Jeg er svært lite håpefull til det å være død, nemlig. Jeg ser for meg en hel haug med morsomme ting en slett ikke får gjort.

Jeg stiller meg også kritiske spørsmål når det kommer til mine gjøremål. Bruker jeg tiden min riktig? Hva burde jeg ha brukt den på? Burde jeg ha stjålet andres tid og brukt den tiden til å gjøre de tingene jeg gjør nå men ikke burde ha gjort? Er det i det hele tatt mulig, og hva er sjansene for at det amerikanske forsvaret allerede jobber med saken?

Det er mange spørsmål, og jeg har få svar. Jeg nøyer meg med å skrive beskjeder på en stor glassplate til min kjære, ta mms-bilder og sende. Jeg vet ikke om det hjelper henne noe særlig. Hun har allikevel vanskelige spørsmål å ta stilling til for tiden, og det føles vagt frustrerende å ikke helt vite hvordan hun skal hjelpes. Forhåpentligvis finner jeg på noe.

Bildet ... eh .. ja .. bildet er hva som dukker opp når man googler "life after death" og går etter noe litt forvirrende. Så vet dere det...

Til slutt, dagens skulderrapport: Later til å være relativt fornøyde, selv om jeg aktivt brukte de i trening i dag.

Nothing new here...

Jeg er (overraskende nok) i live enda. Dette til tross for at jeg har gjort absurde ting i det siste, som for eksempel å sykle opp til ekebergsletta.

Jeg lette etter bilder på nett etter oppoverbakker, men det FINNES faktisk ingen bilder som kan illustrere hvor mye oppover det faktisk er opp til Ekeberg. Om du tar, si åtte liter oppover og heller det i en 12 liters skål, vil det fremdeles flomme over med oppover. SÅ MYE OPPOVER SNAKKER VI.

Jeg gikk også forbi den bittelille butikken like ved inngangsdøren min som har gått fra å være hippieklær til spaceyklær til frisør til frisør (samme personer prøvde på nytt) til frisør (samme personer virker å være ubetinget retarderte) og nå til hipsterlokale uten mål og mening. Jeg er ganske sikker på at det er en slags kunst-montasje. Det sitter ofte en mann der med tre-dagers-skjegg og hår som står rett opp av seg selv (muligens med cgi-effekter til hjelp). Det slår meg faktisk at eneste mulighet for å illustrere hvor mye oppover det er til Ekeberg ville være å ta bilde av mannen med oppoverhår.

Mm .. ja .. og med skulderen? Det går sånn passe. Jeg tror faktisk jeg skal driste meg til å ha det med i hvert eneste blogginnlegg fra nå av. Jeg mener, hvem kan la være å undre seg over hvordan skuldrene mine har det?

Oppdateringer

Jeg later til å ha et helvetes problem med å oppdatere denne faenskapen. Jeg glemmer det bare rett og slett, og jeg antar det er fordi det ikke er en del av meg. Ikke som det å irritere meg over at vann ikke smaker spesielt godt, at jeg mangler isbiter til vannet som ikke smaker spesielt godt eller trene. Alt dette er ting jeg ikke er spesielt flink på. De er ikke rutiner. Og dette med rutiner bringer meg inn på japanere, rettere sagt Haruki Murakami.

Murakami er for det første en ypperlig forfatter. Begynn gjerne med hans bok "A wild sheeps chase". Den er fabelaktig. Enda bedre kan det være å begynne med "The elephant vanishes". Det er en serie noveller han har skrevet, som man nå og da kommer borti om man leser hans romaner. Jeg tar forbehold om visse feil i navnene på disse bøkene, men om du er sånn passelig smart finner du ut av det selv.

I allefall. Murakami beskriver stort sett Japan og japanere, og jeg lar meg til de grader fascinere. Det som særlig fascinerer meg er hans spartanske men intense beskrivelser av dagligde gjøremål for sine karakterer. De gjør alt med en slags nifs automatikk. Det å rydde tenkes ikke over, det bare utføres, som en robot. Og det er her disse rutinene kommer inn. Har japanerne en eller annen magisk oppdragelse som lærer barn å gjøre ting uten å tenke seg om. Selv prokrastinerer jeg som den mislykkede piraten som må gå planken ut i et eller annet hav med store haier som ligger klare med kniv og gaffel. Jeg er dårlig på rutiner, utsetter, ignorerer og tenker generelt sett alt for mye på hva jeg burde ha gjort men ikke har lyst til å gjøre. Akkurat nå kjører jeg et slags ryddeprosjekt på kjøkkenet, og det går relativt godt, men jeg vet det vil forfalle om ikke alt for lenge.

Så .. alt i alt ler det japanske barnet på bildet bedre enn meg til å rydde kjøkken, studere, trene og drikke vann (både med og uten isbiter).

Stuff and whatnot.

Sitting in a pretty damn nice hotel in New York, so I can`t really be bothered with trying to write norwegian. Either you read it in english, or you die from ... something. Who knows.

The roadtrip up from Key West to Boston went great. We more or less wasted a day seeing tiny towns that apparently was supposed to be great, but we didn`t really get all into it. I guess that was ... lalaborough and whateverville.

Both Savannah and Georgetown were nice cities, though, and I`d kinda like to go back to Savannah. It was a cool mix of creepy slavery-reminding and great architecture.

Up near Boston we visited family, I got to play Axis and Allies (a board-game I played 20 years ago) again and just had fun. We also visited great family in New Jersey.

Now it`s my brothers birthday, and I guess I should get him a present. I`m thinking some sort of device for being even more capitalistic. The capitaliststick2000, probably.
Oh, and I had the best Chinese food ever yesterday. Their soup-dumblings .. aaaah awesome!

So .. err .. pictures later, since I`m on the hotels kinda shabby pc, and their wlan is 15 dollars pr day and sucks copious amounts of sharknose. So .. back to Norway tomorrow evening. Kinda looking forward to it.

And to M. I`m so sorry for your loss, and wish I was there with you instead of here. Looking forward to getting back to you.

Key West

Fint her, lixom...

Vil påberope stedet en voldsomt idyllisk fremtoning jeg kanskje skal ta bilder av senere i dag. Akkurat nå skal jeg ut og spise lunsj, før jeg blir datazint og alt for sulten.

The drives to wherever, now with even more wherever...

Gårsdagen og dagen har i stor grad blitt brukt til å kjøre på måfå hit og dit i Florida. I går tok jeg og bror turen til Daytona Beach, da det faktisk begynte å bli brukbart vær uten konstante tunge regnbyger.

Som man kan se av bildet var det forbannet flott der, med en sandmykhet jeg aldri har kjent maken til. Vi satte oss også obligatorisk fast med bilen i sanden, selv om vi ble forsikret av to 87 år gamle menn som solgte billetter at det var helt trygt å parkere. Etter litt puffing samt hoi og skrik fra 12 herrer som med stor sannsynlighet rappet om grapesoda, bling og melon til vanlig om at vi måtte gi mer gass, kom vi oss løs og planla bading. Det slo oss sånn ca da vi åpnet bagasjerommet og innså at vi ikke hadde med badetøy, at det kunne bli en litt fattig strandtur. Vi furtet en svært liten stund, hoppet i bilen og kjørte tilbake til basen utenfor Orlando. Senere

på dagen shoppet vi til hodene snurret, nikket anerkjennende da mamma hadde kjøpt dyr veske og ristet på hodet da pappa ville kjøpe ubeskrivelig dyr jakke.

Sent på kvelden spiste vi kinesisk takeaway, og vi har firkantede små nusselige esker med takeaway i kjøleskapet enda. "Where there is chinese foods, there are leftovers".

I dag fant bror og jeg det atter for godt å utføre solingen mobilt, dette vil si kjøring av cabrioleten vi leier, nå bare kalt "sølvpilen". Sølvpilen er en elskverdig Ford Mustang. Den besitter en fireliters V6 på rundt 200 hester og 350nm, altså mer eller mindre verdens minst stressede motor. Vi ligger nydelig i 130 med taket og vinduene nede, hyler til musikken vi har med oss eller har den av og lar hendene gli utenfor bildøren som en vinge i luften. Det er kort sagt fantastisk, og alle burde prøve dette. Særlig i USA, der det omtrent ikke finnes svinger, og der det er rundt 30 grader i luften konstant.

Dagens tur gikk til Tampa, mye fordi Interstate 4 slutter der, men også mye fordi fantasien vår har falt bort i all sukkerdrikken og solingen. Vi dro til Tampa, konstaterte at det var et drittsted og kjørte så retning syd for å finne en strand navigasjonsklossen vår anbefalte oss. Det slo oss da vi kjørte forbi kraftverk nummer fem, at navigasjonen vår kanskje ikke hadde det helt bra, og burde unnskyldes. Vi kom nemlig til en strand som ikke var en strand. Det var en rekke hus på en plen, med amerikanere i singlett som mekket bil like ved. Vi freste raskt tilbake dit vi kom fra, men tok en annen rute hjem og oppdaget et ganske flott og frodig amerika. Et par svinger fant vi også, men vi tok ikke bilde av dem. Det burde vi nok, for ingen kommer til å tro på meg når jeg hevder at det visse steder i USA også finnes svinger.

Så, i stedenfor å bringe bilde av en sving, bringer jeg bilde fra Miami, og et av de fantastiske Art Decco-hotellene. De er snadderibask så det hyler etter, og Miami er en ganske tøff by, i allefall Art-Decco-delen.