Sarte sjeler vasker kjøkken

Jeg føler meg også i dag småsyk og elendig. Ikke veldig elendig, men litt. Jeg er alt for varm (selv om jeg vanligvis også er dette) og får ikke ting til å stemme. At jeg ikke får ting til å stemme er heller ikke noe nytt. Det slår meg forsåvidt at det godt kan hende jeg er syk hele tiden.

Med denne teorien friskt i sinn har jeg bestemt meg for at ting må gjøres selv om jeg raver rundt, febrerer og hoster forfriskende. Jeg har vasket og ryddet kjøkken, laget en tamt lett lunsj og sett på man versus food for å opparbeide en slags matforståelse igjen. Hittil har det feilet totalt, og jeg håper en tur ut skal gjøre meg lykkelig og forårsake rulling av stabil grad (ref. dr.alban).

Febrilsk antikjendismandag

Hemmelige kilder innen et hemmelig departement hevder det er mandag, og at jeg bare må finne meg i det. Det går forsåvidt greit. Jeg har litt feber, litt snufsing og virkelig vondt i hver eneste muskel i kroppen.

Jeg er også kvitt min d-kjendisstatus, noe som er behagelig. Og hvordan var det, spør dere dere (ikke...). Kvinner kastet seg over meg, jeg fikk sponsoravtale med NIKE (ingen vet enda hvorfor, selv ikke NIKE) og alt var lett som fløyel og halvfast kittmodnet ost en god dag der.

Nå er det dog alvor igjen. Voldsomme mengder alvor. Både jeg og bror ligger relativt slagne med sykdom i leiligheten, men som eldste bror må jeg nok ta ansvar og handle ubrukelige ting som nok en gang vil gjøre brødrene S til supermenn.

Jeg satser på liten sort gris influensa. Ikke en full-bore svinepest, altså.

Hei mann som klatrer gjennom vinduet mitt...

La meg først og fremst gjøre det klart at dette er "fryktelig forskjellig" fra mye annet jeg har opplevd.

Hendelsesforløp: Jeg lå i badekaret og leste Murakami. Hans siste og svært gode bok, som ikke er fiction. Sputnik Sweetheart er godt skrevet, med god dybde og innlevelse og med et par nye og forfriskende elementer fra Murakami.

Faktisk hendelse: Jeg konverserer litt med flinke hr.giraff rundt hvorfor det er en del ståk og bråk på soverommet mitt, men avfeier det naturligvis som persienner som blåser i vinden (på en svært innbydende og romantisk måte).

Det jeg på ingen måte er klar for, mens jeg ligger og leser (og med jazz på ganske høyt fra rommet) er mannen som plutselig er i gangen min, og som stirrer like forskrekket på meg som jeg stirrer i vanntro på ham. La oss stoppe litt her. Det er en mann i gangen min, ytterdøren min er svært låst og jeg nynner ekstatisk til Benny Goodmans tokning av Stompin' at the Savoy mens jeg ligger i badekaret. Det eneste jeg kan tenke på er at jeg har stilaser utenfor vinduet mitt grunnet oppussing. Situasjonen er obskur! Det hele brytes av at jeg kommer til sans og samling, og jegt utbryter: "HVEM FAEN ER DU"? Dette later til å få fart på den djerve herren. Med ett innser han at jeg er i ferd med å reise meg for å karnøfle ham. På dette tidspunktet fikk han en magisk fart over seg, og forsvant ut ytterdøren min.

Selv hopper jeg ut av badekaret, finner et håndkle og tramper inn på rommet mitt. Ingenting er borte, og persiennene er lukket. Men det høres mer rasling utenfor, og en politimann stikker hodet sitt halvveis inn og lurer på om jeg bor her. Jeg bekrefter hans spørsmål, og to betjenter jogger gjennom rommet mitt etter først å ha spurt om lov til dette. Vel ute i gangen tar den ene en rask vitneforklaring før de legger på spring i oppgangen.

I mitt stille sinn tenker jeg: "dette er VG-materiale". Og dette gjør jeg også. Jeg skriver en obskur tips-mail til VG og blir oppringt like etterpå. Da er jeg imidlertid inne i en rolig samtale med en tredje politibetjent utenfor vinduet mitt. Vi prater høytalere, etter at jeg har gitt en ny og mer konkret beskrivelse av røveren som var innom meg. Politimannen er lystig og lurer på hvordan høytalerne mine høres ut, han har nemlig vurdert de selv. Jeg forfekter at de låter ypperlig, men trenger en del kraft for å låte optimalt. Etter denne også svært obskure samtalen, kommer VG-mannen på besøk: LES MER LIKE UNDER!

VG-mannen er som en liten hundevalp. Mannen var et nydelig eksempel på en VG-reporter. Da han fikk vite at jeg hadde lest bok i badekaret mens gjerningsmannen kom, lurte han umiddelbart på om det var en "kriminalroman" jeg leste. Han ble svært skuffet da det var en vanlig roman, men lot ikke det stoppe seg fra å ta vage bilder der han ville ha meg i tåpelige klassiske vg-posisjoner. Han fikk noen vage bilder der jeg MÅ se ganske retardert ut, men fikk ikke bilde av meg i badekaret. Et sted går selv min absurde grense for hva jeg vil ha på trykk i avisen. Da den nusselige hundevalpmannen hadde gått spaserte jeg og Christian ned til Wendelboes for kaffe. Vi resonerte oss begge frem til at raneren egentlig tilhørte markedet i parken på Birkelunden. Han hadde med antakeligvis gått tom for skrot han kunne selge, og hadde tatt en rolig tur til nabolaget på jakt etter noe brukbart.

Alt i alt vil jeg hevde at det har vært den mest obskure dagen i mitt liv (så langt). En kan bare håpe at VG kaster penger etter meg for en sensasjon av en historie, skjønt jeg er mer redd for at mitt gode rykte brått får seg en nesestyver.

På gjenhør, ja.

Kokkens brød er magens død

Har oppdatert kjøkkenutstyret mitt i det siste, til stor glede for stort sett bare meg. Det er "her" jeg skal ta bilder av ting og sette inn i bloggen min så den blir fargefull, fin og grafisk. Jeg skriver dette mens jeg fremdeles er usikker på om jeg faktisk skal gjøre det. Kameraet ligger på bordet mitt ca to meter borte, men for det første har jeg elendig belysning i leiligheten og for det andre vet jeg ikke om det er så mye vits i. Mulig jeg bare skal finne faenskapen på nett, slik jeg har gjort med bildet av kniven jeg kjøpte.

Og la meg bare bekrefte at dette er dyr faenskap. Jeg v

et ikke enda om det "gjør" meg noe at det er så forbannet dyrt, men det er helt klart et paradoks. Jeg velger vekk mye annet ekstremt mange andre mennesker elsker over alt i verden, for at jeg med stor iver og presisjon skal slice grønnsaker som en annen satan. Så ja, 1700 kr for en stor faen av en kniv og 400ish ekstra for en knivmappe så knivene mine ikke blir triste når de ikke brukes. Merket er Global, for de som undrer. Jeg foretrekker de

t over stort sett alt annet. Selve kvaliteten er suveren, men det er også noe helt spesielt med designet til Global over Vitrinox, for eksempel.

Ellers kjøpte jeg også ny stekepanne og gryte fra Jamie Oliver-serien til Tefal. Føles ekstremt bra så langt. Laget en spaghetti bolognaise i går som boblet i ovnen i et par timer. Kjelen virket helt fornøyd med slik ondsinnet behandling, og resultat

et ble fabelaktig. At begge var på tilbud til halv pris var også et fenomen jeg likte svært godt. I og med at galskapen koster 1200 og 1400 pr stykk tilsier at jeg gikk proverbielt mann av huse da jeg fant ut at det var på tilbud.

Ellers? Hengt ut med slekt fra Usa i dag. Pratet lenge med Aileen (håper virkelig det staves slik) om helsereformen i USA, utenrikspolitikken, Obama (alltid ...) og en del om kulturforskjeller. Hadde det egentlig ganske bra, spiste

helt ok koldtbormat på Hotel Opera og la inn aksjer for USA-turen min neste sommer. Merker allikevel at jeg er ganske "sliten" nå, et ord jeg egentlig hater men stadig noterer meg at jeg bruker. Takket nei til Christians og Mikkes hyggelige tilbud om middag hos Mikke. Er småforkjølet og dette "sliten", men merker meg vel at jeg angrer litt nå, og burde sikkert ringe opp

Christian og sjekke stemning.

Videre kan jeg ikke annet enn å anbefale Jamie Olivers nye serie der han undersøker USA og deres matkultur på godt og vondt (men mye godt). Han er sitt vanlige relativt reflekterte men udødelig interesserte, og jeg liker det svært godt. Snapper opp noen gode oppskrifter her og der også.

Et annet relativt bra program er "Man versus Food" der en litt plump herre med sort hår og vage Elvis-nykker tester "comfort-food" aka godlike fatty foo

ds i forskjellige amerikanske byer. Det er voldsomme mengder "spis 12 kg av dette og få bildet ditt på veggen" blandet med "se, dette er mer ost enn du trodde var mulig men det er fremdeles mulig" på gang. En del av meg elsker det, og en del av meg forstår delvis hvor nifst og farlig det er å like slikt. Bildet nedenfor viser mengden galskap denne herren ynder, and I fucking like the idea...

Håndtverkernemda sier NEI!

Jeg venter på elektrikeren. Han har åpenbart ikke klokkekontroll. Det gjør forsåvidt ikke noe. Jeg vurderer å stikke en tur ut, og ringer han så har ikke jeg klokkekontroll. Da er vi ca even, føler jeg.

Grunnen til at jeg venter denne fromme herren med forståelse på elektriske strømmer og en halvhjertet forståelse av tid beror på en nifs opplevelse jeg, min far, bror og Christian hadde da vi skulle skru opp en stikkontakt. Vi hadde slaktet all strøm i sikringsskapet, men sannelig begynte det å gnistre og være vanskelig allikevel. Jeg hoppet instinktivt bakover, bror løp ut på et annet rom (hvinende), pappa var mildt sagt overraskende og Christian knegget fornøyd og sa noe om jord, etterslep og andre vage ting om strøm jeg ikke har noen forståelse rundt.

Videre går strømmen hver gang vi skal støvsuge. Når vi skal dytte disse kryptiske sikringene opp igjen, går også strømmen. Mange ganger. Og vi har blitt instruert om ikke å røre den delen av sikringsskapet der det henger en halvhjertet remse tape, for da dør vi. Etter en del "det er mørkt, vi har mistet strøm og må famle i sikringsskapet" fant vi ut at vi kanskje skulle hyre en elektriker for å se på dette og minimere mortalitetsraten vår med, tja .. 37%?

Men elektrikeren har sine egne problemer, og da ser det mørkt ut (PUN SO FUCKING INTENDED IT HURTS...)

Metode i bror-bror-krangelen

Hadde en vagt opphetet debatt i går med min kjære lillebror som hardnakket hevdet at et n=1 eksperiment innen metode ikke kunne være kvantitativt, men pr.def måtte bli kvalitativt grunnet utvalget (som åpenbart bare er EN person).

Jeg på min side var advokat for at undersøkelsene / testene ikke umiddelbart ble kvalitative av den grunn. Det er jo ingen synsing, føling eller guttegrining av å utføre et a-b-a-b testsetup med kun EN person. Du får jo alllikevel numeriske verdier du kan trekke ut relevant data fra. Vi gjør det til og med på jobb, med mer eller mindre hell alt ettersom hvordan en ser det. Dette vil i utgangspunktet si at det ser svært bra ut om du lukker øynene...

Uansett, kan noen bekrefte at et n=1 eksperiment er kvantitativt eller ei? Selve eksperimentformen er utvilsomt kvantitativ med tanke på numeriske data, der kvalitativ forskning går på nettopp careface-synsing og annet kosebabbel. Kan jeg ta (les myrde) min bror på dette, eller ei?

Og ja, jeg er hypet på metode og finner det riktig fortreffelig. Vet bare ikke hvordan jeg skal huske alt sammen til eksamenstid. Det er dog en oppgave for fremtids-Erlend, og ikke dagens Erlend. Han er opptatt av litt rolig dub på sine fabelaktige hodetelefoner (burde lett tatt bilde av meg, men lyset er feil og jeg får kjempenese) og metodelære.

Emo1000! Eventuelt remo?

Fikk lykkelig med meg dette bildet fra en eller annen rema1000-katalog jeg plukket opp fra postkassen min. Det er vel til skrekk og advarsel for folk flest. "Kjøp billig kneip, ellers pusser vi psykopaten Frode på deg. Han har en jævla motorsag han får bruke i arbeidstiden".

Tror fint jeg kunne fungert som en bedre medierådgiver for Rema1000 enn de har akkurat nå. Det begynner å bli utadert med "kutting av priser" illustrert med saks, motorsag, øks eller hva det nå enn skulle være. I tidens ånd burde de brukt en Rema1000-emo .. eller en "remo" som jeg nå vil kalle det, som kuttet seg selv. Dette hadde virkelig slått an blandt de unge, og remo ville blitt et nytt ikon. Et blodig, trist men priskuttende symbol på kutting generelt.

Så righto, jeg skulle åpenbart gått markedsføring. Helt enkelt.

Nå skal det gjøres dugnadsting i gården. Jeg er semi-slaktet, har senebetennelse i kne og skulder, men stemningen er god bortsett fra når jeg detter fordi det ene kneet bare gir etter.