Antakeligvis del to av julen.

Som James Bonds nemesis Ernst Stavro von Blofeld, har jeg en katt i fanget. Den maler fornøyd, smiler med sine små huggtenner og er slett ikke persisk. Jeg vet ikke helt hva den er, men tidvis lystrer den navnet Flinke Hr.Giraff. Og slik begynner avhandlingen rundt det som antakeligvis er del to av julen.

Del to av julen preges av opphetet debatt om velferdssamfunnet. Min mormor er skapforelsket i Jens Stoltenberg, mens jeg, bror og særlig pappa på sett og vis ønsker ham kokt suppe på og puttet i en tønne full av syre. Og slik blir det som kjent bråk av. Min mormor hoier over alle de fantastiske tingene Norge har utrettet, at vi har lik utdannelsesmulighet til alle (løgn, vet jeg som sosiologaktig person) lik mulighet for jobb (løgn, vet jeg som personaktig person) og landet i verden med best levestandard for samtlige (kanskje løgn, jeg har ikke orket å kildeforfølge hennes utsagn ispedd en herlig dose nasjonalisme). Det ender i allefall med at den relativt høyrevridde resterende del av familien vinner, da min mormor legger seg tidlig. Technical knockout, som det også heter.

I andre nyheter har jeg gått i pluss med tanke på gavehøsten. Jeg både fikk, ga og distribuerte ut fine, kjekke og norske gaver til min familie (dette skrives utelukkend i frykt for at min mormor skal lese dette og steile / gjøre meg arveløs om jeg vedkjenner meg at de fleste gavene faktisk ikke var norske eller kom fra trønderlag). Av nevneverdig interesse kan det nevnes at bror fikk en genser som ikke passet, mamma fikk et kamera hun ikke klarer å betjene og pappa fikk en selskapsklokke som er helt sort, ganske elegant og burde tilfalt meg og ikke ham. *Notat til selv - gift deg med rik pike*.

Ellers har vi i dag hatt juleselskap slik seg hør og bør i den dannede sosialdemokratiske verden. Vi har spist rester av ribbe, fisk som lukter avfall og i mitt tilfelle vært litt lei jul. Det er hyggelig, men det er ekstremt julete og jeg klarer ikke helt tilpasse meg all jollynessen, i mangel av et annet ord. Ikke at det blir en befrielse å komme seg på jobb i aften, men det blir i allefall noe annet. Kanskje noe spennende har skjedd der. En kan håpe på at gangene er dekorert med ribbe, som en slags ribbevegg, og at taket bærer preg av for mye risengrynsgrøt.

Fremdeles god jul, egentlig. Gratulerer med den, til og med. Bragdemessig at julen har kommet over oss. Nå prater hr.giraff igjen og vil ha oppmerksomhet, og det må han få. Så adjø i snøen.

En god dose jul

Det er svært julete akkurat nå. Det snør (eller regner, om man ser litt dystert på det), pappa har begynt å mikse drinker og mamma prater entusiastisk med både ribbe, katt og bestemor.

Det kanskje aller mest julete var min glade fars kommentarer rundt julen da vi kjørte hjem fra julebesøket vårt. "Nå ringer moder julen inn ... eller far ... eller hvem faen det nå er som ringer inn slikt." "Samtidig flammer lysene i gardinene til folk."

Og med pappas morbide syn på hva folk gjør til jul, det vil si ringe noe eller noen og sette fyr på gardinene ønsker jeg en relativt stabil jul til folket. God jul, og ja, jeg skal bli bedre til å oppdatere bloggen min med samfunnsrelevante informasjoner og betraktninger som til slutt vil gjøre meg både kjent og rik.

Mørk sløvhet er mørk og sløv

Jeg hører på noe kjønnsløs elektronisk musikk og vurderer mine muligheter. Det er rundt fire timer til hvilende nattevakt, dette elskbare fenomenet som ikke på noen som helst måte gir noen som helst mening for noen. Som forsåvidt er en god ting. Ingen vet at de bare kaster penger etter meg, mens jeg drømmer om skip som synker og store farlige hvaler. Ja, det var mesteparten av nattens drømmearbeid.

Men mulighetene. Jeg antar de er der. Jeg kan effektivisere og gjøre noe, som uten tvil hadde vært bra. Akkurat nå føler jeg meg ganske slik som den kjekke herren til venstre, kanskje bare med en mindre markant bart. Og dette er åpenbart et problem. Jeg føler meg både mot- og tiltaksløs på et nivå som hittil bare har vært tiltenkt snegler og gråsten. Et slags herlig apati har truffet meg hardt og effektivt, og gitt meg voldsomme mengder libanesisk (eller hva det nå er) sjarm.

Så jeg undres på hva jeg bør ta meg til før nattevakten. Jeg vurderer filmen Mega Shark vs Giant Octopus. Jeg lurer på om den kan sette livet mitt i perspektiv samt gi meg styrke til å finne styrken til å bruke min indre styrke. Vi snakker altså om styrke. And here is the proverbial kicker ... jeg vet at eneste viable løsning her er trening. Jeg må trene mye, og hele tiden. Løsningen på problemet er altså funnet, etablert om du vil. Jeg må bare bli glad i å trene først. Stay tuned ... or tune out. Jeg ville utvilsomt gjort det siste.

Beklagelighet i rike mengder

Jeg var helt klar for å finne et morsomt bilde av noe og sette inn her. Flere grunner åpenbarer seg som forklaringsmodell, særlig det faktum at jeg ikke har skrevet noe her på en ganske god stund. Det var derfor jeg skulle komme tilbake som et slags overskudd av orkanen som filleristet New Orleans. Ikke politisk korrekt, men med en svært merkbar potens. Men slik ble det åpenbart ikke, ettersom jeg enda ikke har funnet et passende bilde. Men det er ikke så farlig. Min kjære leser er ute etter ord, ikke billig visuell stimuli av typen "fet kvinne faller i gjørme." Eventuelt er min leser ute etter akkurat dette, noe som forklarer hvorfor jeg har så få. Ikke at jeg klager over at jeg faktisk har noen (om de ikke er døde by now...)

Jeg har åpenbart problemer med å holde en blawg gående. Andre klarer det, og jeg er svært imponert og tar av meg en hypotetisk men likesåfremt svært stor sort flosshatt. Det er ikke umulig at jeg også tar av meg min hypotetiske monokkel, tar av meg de små sorte gamasjene mine og for et kort, men salig øyeblikk trer ut av rollen som monopolmannen.

Nuvel, jeg hadde et eller annet poeng med tanke på blogging og kontinuitet. Det lyder noe som at selve bragden man (visstnok) gjør er å holde en blogg gående. Samtidig er det i stor grad et spørsmål om meningen med å holde noe gående som egentlig ikke er særlig interessant. Jeg antar det er her mine mer enn litt dystre tanker om hva jeg har å by på kommer frem. For å dekke dette med en gang, I BRING NOTHING TO THE TABLE. Jeg er oppegående, men ikke veldig. På samme tid er jeg morsom, men ikke hysterisk morsom. Jeg er også halvveis flink i sosiologi, men ikke som de gale mennene med ekstrem skjeggvekst (eller ekstrem mangel på skjeggvekst .. JEG SER PÅ DEG, GOFFMAN) som lirer av seg tunge verker, tjener penger, ler hele veien til banken og sitter super-smugge hjemme og røker snadde.

Jeg er altså ikke en av disse, så jeg må medgi at jeg sliter litt med å forstå hvorfor jeg studerer. Jeg er utvilsomt intelligent nok til å klare en master i sosiologi, men tidvis sliter jeg med å se poenget. Akkurat nå sliter jeg ekstra mye ettersom det er eksamen på ... tirsdag? Jeg er ferdigi med pensum, såvidt ... og har tatt fatt på puggingen. Men jeg og pugging er ikke venner. Jeg er ganske sikker på at jeg for en gangs skyld kommer for kort hva intelligens angår. Jeg forstår ikke at det er bra for meg å pugge, eventuelt ser jeg ikke muligheten.

Og det er der jeg er nå, skrivende blogginlegg i stedenfor å pugge vage ting som har med diskurs å gjøre. Samtidig har jeg notert meg at tidligere eksamensoppgaver stort sett bare inneholder ord jeg ikke har sett eller lest i pensum, så tirsdag kan bli en saftig dag, og jeg vil helt klart føle meg som denne yndige lille kreaturen både før og etter gjennomført heksamen.

Om kreft, mobiltelefoner, små hus og brunkrem

Ved ettertanke slår det meg som helt naturlig at et menneske jeg har relasjoner til og er glad i får kreft. Det er på en måte slik det skal være. Kreft skal oppstå når du minst venter det og utvilsomt minst behøver det. Som om man noen gang behøvde kreft. Jeg orker ikke engang gå inn i en obskur tankerekke om når man eventuelt skulle ha behov for kreft.

Det er uansett et uomtvistelig faktum at kreft er der, på samme måte som trendy menn med trange bukser. Forskjellig styrkegrad av helvete, men ærlig talt ikke så forskjellig. Og jeg har hatt erfaring med dette før. Alle har vel det, men dette er min blogg og da er det ekstra synd p

å meg (snedig nok ikke personen som har fått dette). Ego er altså en suveren forstyrret greie, uten noen særlig form for logisk sans.

At dette påvirker meg merker jeg i form av at jeg plutselig stoppet helt med oppgavene mine. Det har bare stoppet helt opp, og jeg vet ikke helt når jeg finner det for godt å starte opp igjen med dem. Jeg håper det er snart,

ettersom de snart s

kal leveres inn. Vi får virkelig håpe det er snart.

Det jeg åpenbart se

r er at kreft er i vi

nden som aldri før. Alle får kreft. Du

har kreft, jeg har kreft. Selv Kong Harald har ha

tt kreft, og han er en tøffas. "Det var kongen selv som oppdaget blod i urinen", som VG presterte å skrive. Kongen SELV! Det impliseres

at han har en tissemedhjelper, noe som fascinererer meg dypt og inderlig.

Nuvel, kreften er her, og som en jævlig god borger må jeg hjelpe til med å advare mot den. Proaktive advarsler mot ti

ng som forårsaker kreft er det viktigste her, ettersom jeg ikke liker kreft, blir skam-emo av det og alt bare bryter sammen.

Bilde o

venfor viser klart en av tingene du aldri må gjøre, med mindre du higer som en sopp etter kreft. "Don't be a douchbag", rett og slett. Enkelt og greit. Det gir deg kreft!

Bildet nummer to viser at du ikke må ha et lite koselig hus der piler kan komme opp fra bakken og gi deg kreft når som

helst. Dette e

r også svært viktig. Dette må man forholde seg svær

t klar til. Tulling med små hus kan drepe deg raskere enn du aner! NB, dette ser ut til å være et bilde fra bygda. Bygda = kreft! Flytt aldri til bygda. Og ja, bygda med a er mye verre enn bygda med bygden med en. P

ass opp!

Det siste bildet illustrerer faren ved å la speilegget ditt bruke mobiltelefonen din. Hvorfor? DET GIR DEG KREFT! Og ca her merker jeg at jeg er lei av å belære deg som leser om hva du slett ikke skal gjøre. Det illustrerer kanskje et absurd poeng om at du får kreft uansett. Det er bare å bite tennene sammen og bekjempe faenskapen, mye på samme måte som menn med trange trendy bukser. Shank them in the fucking face! Men til slutt ... seriøst .. ikke la speilegget ditt låne mobilen din. SE på illustrasjonen, for helvete. Små røde LYN .. LYN sier jeg dere, kommer ut av telefonen. Den blir så lei seg ... så evig lei seg. Som meg ... på grunn av kreft. Dritt-dag....

Fryd

Det slår meg at jeg ikke helt finner ut av hva det ligger størst glede i. Er det muligheten for at jeg skuffer noen ved ikke å oppdatere bloggen min, eller at jeg eventuelt gleder noen ved faktisk å skrive noe i den. Tenke seg til, slik en kald fisk jeg er. Helst en tunfisk, eventuelt en sverdfisk. Jeg regner ikke hvithaien som en fisk. Den er for ond, for kalkulerende og slem. Det er dyret som har selvtillitt til bare å be kvinnene ta av seg klærne og tilbe den. Og derfor er jeg en tunfisk.

At jeg er en tunfisk forklarer en del. Jeg har ikke lest nok til eksamen, og det er faktisk snart eksamen..er. Mange av de, til og med. Jeg har innleveringer og skoleeksamener i hytt og gevær. Dette er noe en tunfisk ikke egentlig kan forholde seg til. Som tunfisk er jeg skapt for å ... unngå en hermetisk boks. Det er faktisk mitt eneste virke. At jeg i tillegg er sterk, liker god litteratur og fascineres av likheten i skrivemåte mellom Bukowski og Pynchon.

Ellers kan alle se til fanden svindle å få med seg In treatment. Svært god serie. Do it ... do it NOW!

Rastløshet, katt og sosiologi.

Jeg skrev et langt utkast, men tok vekk alt nå. Noe ved flinke hr.giraff som tittet søvnig på meg fikk meg til å innse at det ikke egentlig var relevant. Ikke engang for meg. Og når det feiler i å dytte meg i noen som helst retning kan det umulig ha vært brukbart for andre heller. Det hadde med rastløshet, katter og sosiologi å gjøre. En slags blanding, om ikke annet en teori rundt hvordan katter hadde gjort det på et sosiologistudie. Det hadde åpenbart blitt preget av rastløshet. Relevansen er alikevel liten. Lav korrelasjon mellom hva det skrives om og hvem som bryr seg. Jeg tror ikke engang det stemmer med korrelasjonsteori, og sakte innser jeg at eksamen i metode innen psykologi kan bli strabasiøs faenskap.

"We can plan a murder, or start a religion" mumler Jim Morrison, og jeg antar han jobbet halvseriøst med begge deler. Jeg antar jeg også burde. Tidligere har jeg mumlet om hva som behøves for å bli en dyktig sektleder. Etter timer med spansk såpeopera fant jeg for eksempel ut at det viktigste viste seg å være mangel på hår samt dobbeltnakke. Dobbeltnakke er en lur versjon av dobbelthake, men ettersom den ligger i nakken blir den tolket som et tegn på uendelig visdom pakket inn i hudfolder. Ikke som dobbelthaken, som er tegn på dårlig form og for mange kalorier pakket inn i hudfolder. Det er ikke det at dobbeltnakke har vært et prosjekt. Mer bare en observasjon, kald og objektiv. Sektledelse krever dobbeltnakke. Ironisk nok ser jeg et nytt marked åpne seg. "Psykologi og sektledelse"- ny master på BI. Jeg håper markedet er der, og at det lett kan bli det nye og hippe fremfor psykologi og bare helt vanlig ledelse.

Når jeg leser gjennom dette gir det mer eller mindre like mye mening som det jeg skrev for en stund siden. Jeg tar sjeldent tiden når jeg skriver dette, men vet at jeg stort sett alltid bare skriver uten å bry meg nevneverdig om hva det står. Det er på en måte mitt privilegie, selv om jeg delvis er utlevert med bilde og slikt skrap. Jeg noterer meg egentlig bare at jeg synes litt synd på herskaren av lesere jeg later som om jeg har. Å lese dette, i håp om at det skal komme en eller annen semantisk godbit pakket inn i en enda større godbit, for så å ende opp her nede, på slutten av teksten. Ende opp med en katastrofal slutt uten noen form for logikk, oppsummering eller på annen måte frelse. Jeg har utvilsomt skuffet, og hadde jeg vært av japansk origin hadde jeg utvilsomt ligget sammenkrøllet på gulvet med en smakfull dolk godt plantet et eller annet sted i meg der det gjør vondt og får meg til å skamme meg ekstra mye over mangel på ære, ferdigheter innen sushi og generelt kulturelle problemer jeg aldri fikset.

Men jeg er norsk, så slikt kan vi bare avskrive. Nå er det snart saftig forelesning om metodikk jeg på ingen måte vet noe om, og etterpå er det trening. Og jeg kommer til å angre som en død hund på at jeg publiserer dette uforståelige stykket tekst. Intet hat, intet fornuftig, bare tekst.

Bleeh...