Hvordan skrive blogg (eller ikke)

Først og fremst, et bilde av Dolph for å bringe nytelse inn i leserens trange, tarvelige og mørke (eller lyse, antakeligvis lyse) hjerte. 

Om ikke Dolph er en leken og rampete svensk kjernekar så vet ikke jeg. Det handler mye om at jeg ikke vet, tror jeg. 

Så til mye viktigere ting. 

Jeg har fremdeles en snikende følelse av at jeg gjør dette blogskrapet helt feil. Jeg lirer ikke av meg vittige kommentarer og bruker maks to setninger på det, og dette plager meg. Derfor dro jeg på en magisk oppdagelsesferd på internettet, leste blogger, noterte meg hva de handlet om, hvor lange de var og hva jeg kunne bruke selv. 

Og alt dette hadde vært fint, om jeg faktisk var uærlig og latet som om jeg gadd lese blogger i hytt og gevær. Bottom line, det gidder jeg bare ikke. Det slår meg at den mest populære bloggen tilknyttet en eller annen avis var en svenske som var middels furten fordi han måtte spise brød til lunsj. Kanskje fikk han smuler på de spisse skoene sine, eller rekesalatflekker på den overbøssete skjorten han kun kan gå med fordi han er syltynn og trendysvensk. Aner vi en viss sarkasme? På ingen måte, kun ekte hard, kald og ond realisme. 

Så ... blogginnleggene mine er for for lange, ikke morsomme, ikke brukbare og har stort sett bilder som ikke gir noen som helst jævla mening. Og jeg liker det. Det kommer til å fortsette slik. Jeg kunne også liret av meg noe om at det var frivillig å lese bloggen min, men det er det ikke. Jeg er med all sannsynlighet både mye større og mye sterkere enn deg, og det vanker både buksevann og juling om du ikke fortsetter leseintensiteten. 

Takk, alle fans...

Hva man kan lære av Dolph

I dag har jeg lært mye. Mer enn de fleste, faktisk. Grunnen til dette er at jeg har involvert meg i Dolph Lundgrens siste film, Direct Contact. Og ja, trivelige lesere, dette er en bit med gode i.

Jeg må faktisk sette opp 10 punkter som beskriver hvor mye jeg har lært i dag, både om filmskaping generelt, Dolph, dette og hint. Mye hint, lite dette.

1. Slemme tykke menn er egentlig snille.
2. Slemme tynne menn er kun slemme.
3. Når biler blir skutt på MÅ det zoomes inn på bilens grill. Dette har absolutt ingenting med om bilene stopper / går i stykker eller ikke, det er bare en slags regel.
4. Fast-forward funksjon og frenetisk ratting er svært viktige virkemidler under intens biljakt som på ingen måte er intens. Ettersom dette gikk av moten på 70-tallet, er det et forfriskende comeback. Takk, Dolph-o-matic.
5. Den onde nestsjefen går totalt i vinkel mens han flyr over et relativt pent landskap med høstlige trær og en elv. Han fråder formelig.
6. Samtlige biler har en annen bil-lyd en de burde ha, og lyden beskriver akselrasjon mens bilene faktisk bremser. Fiffig detalje.
7. Plutselig kliner Dolph og kvinnen han redder. Dette i seg selv kunne man forventet, men det var bare eder, galle, hyselukt og hat mellom de 8 sekunder før.
8. Vilkårlig nedslakting av sivile som på ingen måte er i nærheten av dolph er den beste måten å få informasjon på, føler militæret i ikke navngitt østblokkland.
9. En time og 30 minutter med dolph er lenge ... veldig lenge.
10. Noen, og med noen mener jeg utvilsomt meg, trenger en lang Dolph-pause. Og det er ikke som den gangen jeg hevdet at jeg trengte en pause fra Steven Segal eller malingsfjerner. Dette er ekte på så ufattelig og uendelig mange måter.

Hva kaffe kan føre til

C ringte meg, semirusten i stemmen og befalte kaffe på Wendelboes. Jeg var i grunnen ikke sen om å be. Dagen hadde så langt bestått av Murakami i badekaret (ytterst kinky om du ikke vet hvem han er), og C sitt forslag ble nikket anerkjennende til.

Vel ferdig med kaffekjøp (dobbel latte, gay som faen) satte vi oss på en benk ved basketballbanen og diskuterte kvinner, kaffe og tannløse menn som spilte basketball like ved.

På en eller annen måte klarte C å utbryte noe som fikk meg til å tenke på sangen "No diggety" av den nå noe forsvunnede gruppen Blackstreet. Jeg sang noen rolige strofer for C, men han husket enda ikke denne perlen produsert av Dr.Dre før han ble homo (ikke at det er noe galt med det). Da han til slutt husket sangen, var jeg allerede i gang med å tolke den i lys av nyere litterære verk. Noe brautende konkluderte jeg med at "diggity" egentlig betydde "dignity" og at denne sangen stort sett handlet om at kvinner som vil kose med blackstreetmedlemmer mangler sagte "dignity".

Hva "play on, playah" angår kan jeg ikke annet enn å anta at vi snakker ren Dostoyevsky-referanse pekende mot verket "Spilleren". C foreslo her at Blackstreet burde dratt på utflukt til Roulettenburg. Jeg var enig.

Så der har dere det. Litterær og semiotisk analyse av Blackstreets - No diggity. Om noen skulle ha ønsker for andre musikkstykker som behøver tolkning bør det ikke nøles med å ta kontakt.

Den store lykken?

Se, en lykkelig jævla bie!

Og hvorfor, kjære leser som følger bloggen min fordi den er fucking awesome, er den lykkelig?

Jo, den har en jobb. Og den jobber med noe den liker. Og derfor hevder den sin suverenitet når det kommer til å være det den er. Og det er et poeng her, men jeg har glemt det. Så la oss heller se litt på de siste begivenhetene i undertegnedes liv, helst i listeform.

1. Jeg leser fremdeles "The Elephant Vanishes" av Murakami fordi jeg har fått lest lite i det siste. Dette kommer av forbannet mye jobb. Jeg nappet til meg 175 lugne timer på jobb i juli, og når jeg får lønnen min i slutten av august skal jeg kjøpe 12 baltiske havneludder og stable de i hysteriske posisjoner, ta bilder og klappe i hendene, bare fordi jeg har penger nok.

2. Fikk stillingen som hvilende nattevakt på jobb. Jeg er psyket, som det neppe kan oversettes fra engelsk til norsk som. Nuvel, jeg er i allefall svært fornøyd. Nå kan jeg jobbe mer, studere mer og cashe inn mer.

3. Jeg har sett "The International" med Clive Ownes pysete men hardbarkede vesen. Filmen er hypet så hardt at Anne Frank en kort stund i 43 listet seg til cinematografen for å sjekke om filmen hadde kommet. Den går i korte trekk ut på at det er jævlig spennende om det ikke kommer et eneste overraskende kast i plottet. Legg også til en fantastisk actionscene i Guggenheimmuseet der 18.000 skudd blir avfyrt og en relativt plump person drept. Samtidig puster Clive Owen tungt og er litt frustrert over noe, antakeligvis kunstutstillingen som ikke tilfredsstilte hans voldsomme og svulmende intellekt. Hadde jeg jobbet i GOD KVELD NORGE hadde jeg nå gikk filmen terningkast 5, men den får noe slikt som 3. Kanskje 2, om jeg ikke snart spiser noe. Lavt blodsukker er en farlig bil.

4. Jeg skal ha en hel uke fri, dvs frem til lørdag. Det later forøvrig til at jeg skal jobbe hver eneste forbannede helg i august. Må si jeg holder det gående bra.

5. Jeg har kjøpt lilla sko. Ja ... de er lille, ja jeg burde hatt bilde av de her og ja, jeg kan lyve og si at det kommer et bilde snarlig. Epic shoes anyone?

9. Ja, det er min blogg og jeg kan gå direkte til NI. Fuck off and die om det gjør deg ubekvem. Min blogg .. min .. MIN!

En dag boblende med udefinert hat (og laks)

Listeblogg, jeg hilser deg! 

1. Påvirke alderen til mennesker som hevder de har "bein i nesa". Om du er så motløs at du lirer av deg en metafor så utdatert, kraftløs og generelt primitiv bør nifse ting skje deg. 

2. Det er ikke bare grusomt å ha kink i nakken. Jeg mister evnen til å se kanskje 30% av de 95% mennesker jeg ikke liker. Vond kink i nakken er altså noe positivt. Less flink, more kink! 

3. En svært flink blogger ble plutselig borte. Det var svært synd, egentlig. Personen ga meg inspirasjon til å lage min egen middelmådige trashblogg uten mål eller mening. Faen...

4. Laks er et ok dyr. 

Og ... jeg lette etter et bilde som skulle illustrere min lettere dystre sinnsstemning, men det finnes ikke nok emogotherpopallymcbealhelvete til forankring mellom tekst og bilde .. så .. meh. 

Den altomspinnende negativiteten som definerer min blogg

Beklager til de som måtte føle at denne bloggen er vel negativ, trist, mørk eller på andre måter begrensende for deres bevissthet. Grunnen er enkel, jeg prøver å herde menneskeheten mot falsk emo (se vedlegg 1 ... bildet .. din dumme faen) ved å spre ekte tristhet og faenskap gjennom denne bloggen. DIG IT !

Men la oss ikke spore helt av med triste tanker. Hvordan går kampen mot facebook, lurer du på. Vel .. jeg tapte, helt enkelt. Jeg kom på alle de tingene som var vagt viktig, særlig i forhold til kontakt med studiebekjente. Særlig det vippet meg faktisk tilbake på det intense facebookkjøret jeg er kjent for. Skal dog nevnes at avhengigheten er på et svært labert nivå, og jeg har ikke egentlig savnet noe som helst på facebook. Løsningen blir nok ignorering av omtrent alle der inne, så facebooken min blir deilig og stille. Mmmmm stillhet.

Ellers har man hjulpet sin flinke venn C med å flytte. Alt vel der, gratis trening og hva mer. Han spanderte til og med en middag, og alt er svært vel. Også blitt bedre kjent med noen av hans venner som er ustabile men suverene folk (akkurat som meg, med andre ord). Det blir en fabelaktig innflyttingsfest med mange svært merkelige mennesker snart. Jeg tror nesten jeg gleder meg, og jeg gleder meg stort sett ikke til noe annet enn svineinfluensa som vraker mesteparten av landet.

For øvrig stiger interessen for politikk, og jeg har faktisk begynt å lese meg på opp på faenskapen og prate om det. A poengterte viktigheten av å komme med tall, og har allerede belært meg om 47.6%. Dette tallet kan alltid brukes, og du vil alltid vinne. Jeg liker 47.6%, selv om det kan hende jeg modifiserer det litt. Det er allikevel et ytterst heldig tall til bruk innen politikk. 47.6% av leserne av denne bloggen blogger selv. Troverdig? Svært.

Enda en dag helt uten facebook

Dag 2. Det begynner å bli hardt nå ... det kribler i kroppen. Hva har fjerne venner jeg gir totalt faen i gjort nå? Spør de seg selv hvor fyllesyke det går an å være, eller hvor kult det er å skulke jobb?

Jeg formoder min lett sarkastiske tone gir et innblikk i hvor mye jeg gir faen i at jeg ikke bruker facebook for tiden. Det eneste som slår meg er vel strengt tatt at jeg ikke vet at jeg går glipp av noe fordi jeg ikke egentlig kan sjekke om det faktisk "skjer noe". Det skal allikevel nevnes at jeg ikke bryr meg nevneverdig. Jeg gjør andre mer heldige ting, og det bærer store gule frukter som faller ned på bakken og smiler til deg og hyler "lag noe magisk av meg". Dette er positivt, selv om jeg ikke er voldsomt begeistret for frukt engang.

Så, jeg tok en sykkeltur i morges. Til Vålrenga, faktisk. Jeg var nysjerrig på hva som var der, og om Olsenbanden fremdeles holdt hus der. Jeg fant små slitne hus, en distinkt olsenbandemangel og mange mennesker med tattoveringer. Akkurat det kom ikke som noe sjokk ... senest i går funderte jeg på korrelasjonen mellom tatoveringer og .. vel .. alt annet. Jeg kom vel frem til at det er et interessant fenomen. I samme pønsk som i grunnen fant sted hjemme hos mammaen og pappaen kom jeg frem til at jeg var mye mindre vestkantforankret enn min bror, som er voldsomt vestkantforankret. Bror siterte sitt kjære "jobb er æsj, pappa har cash" og det er vel noe jeg egentlig ikke finner meg helt til rette med, selv om jeg kanskje burde. Jeg har jo vokst opp på Vindern, men samtidig vokst opp der multer vokste på myrene inne på barnehageområdet. Men hvilken forbannet digresjon. Etter sykkelturen fikk jeg også ryddet og støvsuget rommet mitt, organisert ting og lagt ut annonse på dilldall som kunne selges. Mottok også hyggelig telefon fra herre som ville prate ut om diverse, ikke bare kjøpet av eventuelt dilldall.

Alt i alt har dag 2 også gått svært bra, selv uten facebook. Til alle som savner meg der kan jeg bare si: ring meg, idioter! Jeg er mer glad i telefon. Send eventuelt en mail .. eller et brev ... eller en badeball dere skriver noe magisk på og gir til meg.