Søndagsfreden senker seg ... ogsåvidere.

Festelig helg, i grunnen.

I kom hjem fra tur til det fjerne østen (Riga) og hadde opparbeidet seg mer vondt i kjeven der visdomstannen hennes var trukket ut (ikke i Riga, men før). Hun vippet innom tannlegen samme dag og der var intet galt, heldig nok.
Det eneste problemet var at hun ble gradvis dårligere, og lørdag angstet jeg ganske bra da hun hadde feber. Jeg og mamma lurte henne (med fint lite list og lempe) til kanskje verdens beste tannlege, en venn av familien som behandler samtlige her i Oslo, og han kunne jo fascinerende nok konstatere at jaha - her skulle det vel ikke vært trukket noen tann, og selve trekkingen var risky business han i allefall ikke ville gjort. Det var også beinrester som lå og døde i kjeven hennes, og en liten rest av tannen lå igjen i kjeven. NB: Bildet er forresten ikke av min kjære I. Det hadde i tilfellet vært en enorm dedikasjon til at det er innsiden som teller ... just sayin', I er smokin' :)

Samtidig har jeg skrevet hjemmeeksamen om prinsipal/agent-teori, transaksjonskostnader, garbage can-prosesser og ny-institusjonalisme. Vet ikke helt hva jeg kan minst om av tanntrekking eller obskur økonomisk sosiologi-teori, men er ganske sikker på at jeg kunne trukket I sin tann mer effektivt enn det som ble gjort.

Nå er i allefall I bedre enn på en god stund, har ny tannlegedate med verdens beste tannlege i morgen og jeg leverer eksamen. Har stor tro på mandag som god dag, rett og slett.

Hils Jesus, søndag ut i andre adventssøndags ... noe

Nostalgitrip for den gale

For riktig mange år siden var jeg på besøk hos min onkel og tante på Steinkjer. De eide et stort hus ute ved sjøen. Det var der jeg lærte å svømme, og det var der jeg lærte å skyte med gevær større enn meg selv.

Det var også der jeg lærte å elske lyden av skrivemaskiner - og kanskje da jeg begynte å bli glad i lyd. Kall det gjerne en obskur fetisj, men lyd er noe jeg virkelig er glad i, derav forbannet dyre hodetelefoner, forsterker og dac.

Men lyd er mer enn bare musikk. Nå sitter jeg for eksempel og skriver dette makkverket på et mekanisk tastatur, altså et tastatur som i stor grad er likt det som sitter i skrivemaskiner (på ingen måte sant, men ideen er ganske lik og lyden er ikke så helt ulik). Og det er deilig, det å høre knatringen mens man skriver. Det blir et markant hopp fra å skrive på et kjedelig, flatt tastatur med små tarvelige klikkelyder. Dette tastaturet (som riktignok driver I fra vettet når jeg skriver raskt på det) er "the real deal". Det er fysisk, taktilt, deilig og ganske voldsomt "oldschool". Det har ingen usb-kontakter - det lyser ikke i mørket og det trøster meg ikke når jeg ikke har noe fornuftig å skrive. Det gir lugnt faen, og jeg må skape alt selv - bortsett fra den fantastiske lyden.

Jeg formelig gleder meg til å tre inn i en stilling etter at jeg er ferdig med master i dette magiske organisasjons- og ledelsesfaget mitt. Mitt jobbkrav blir formelt kun at jeg skal kunne bringe eget tastatur, og jeg skal faenmeg bringe dette - skrive som en gud og gjøre alle ukomfortable med min tilsynelatende voldsomt høye arbeidseffektivtet, selv om jeg med all sannsynlighet bare vil sitte der og perverst trykke på knapper for å fetisjere over lyden som lages.

Så ja - reklame for produkt når produktet faktisk er virkelig deilig å skrive på. Link her - om du vil plage samtlige du sitter i kontorlandskap med, og det vil du vel?

Hjemmeeksamen, ny musikk og konkret savn

Jeg savner I. Jeg savner VIRKELIG I. Akk, som jeg savner henne. Hun er på tur til det fjerne østen (aka et eller annet slaverland jeg i farten ikke husker navnet på ... Latvia, kanskje?)

Som trøst har jeg hjemmeeksamen, og om det ikke skulle fortone seg som særlig logisk så stay with me. Det å ha hjemmeeksamen betyr at jeg må jobbe - og jeg må jobbe MYE. Det er ikke gjort i en fei (beklageligvis), så jeg merker at jeg stort sett bruker all min våkentid til dette. Oppgaveteksten lyder: "Beskriv hovedtrekkene i fire teorier om grunntrekk i organisasjoner: Prinsipal/agent-relasjoner, transaksjonskostnader, garbage can-prosesser og ny-institusjonalisme. Drøft hvordan disse skiller seg fra hverandre med hensyn til underliggende forutsetninger og områder for anvendelse."

Foreløpig har jeg gjort rede for Prinsipal/agent-relasjoner og transaksjonskostnader, mye fordi de er ganske greie og simple. Garbage-can-prosesser minner meg om Garbage-gang-kortene jeg kjøpte mange av da jeg var svært liten, så det får meg til å le, og ny-institusjonalisme "antar" jeg handler om rasjonelt og historisk syn på institusjonsdannelse, og skal nappe til meg en bok om det litt senere i dag.

Og mens du tenker på hvordan du best kan hjelpe meg med denne oppgaven, skal du høre på denne sangen fordi den er magisk (beklager mangel på snappy embed - primitive drittblogg aka primitive meg ...) Sangen er neppe for alle - ganske skitten, ganske rampete og en sinnsyk fusjon mellom rah digga og takeoff-elektronika uten sidestykke.

I rest my fucking case (og fortsetter pønskingen på pensumlitteratur om ny-institusjonalisme).

low carb to ALL fatties!

Nå er folk lei lavkarbo. Det er ikke det at de ikke vil HA mer av det - de vil bare ikke høre mer om det, noe som slår meg som besynderlig. Det beste er jo at mange fremdeles sverger til krig mot det hele - fordi det er media som har skapt det og kun små dansende alver og annet pakk som prøver. Samtidig er det mange som stopper opp etter en uke fordi: "det ikke føles riktig ut for meg". Vel - først og fremst er dere idioter og vet veldig lite om både kosthold og maktbegrepet brukt innenfor en delvis hegemonisk setting, men hakket mer Foucaultiansk.

For det første - så er det magisk at mange fremdeles kun tror det handler om kalorier inn og ut. Om så var vandrer det en hel bråte mennesker rundt om kring som er regelrette mirakler, der de dytter i seg flesk og duppe (i farten usikker på om duppe er low-carb eller ei) og samtidig går ned i vekt, uten at tjukkasene trener noe særlig. Den termodynamiske loven gjelder altså ikke utelukkende for dette med kropp og fettforbrenning, men det er allikevel de som er så forbannet hardt satt på at den gjør det, at de erklærer low-carb som falskt, feil og dumt. Samtidig er det veldig mange som ikke helt forstår - eller tar inn over seg den makten leger alltid har hatt til å definere hva som er sunt, usunt eller sinnsykt. Jeg sier ikke at hoppende gale mennesker ikke er nettopp det, hoppende gale, men jeg liker etter en viss tid på universitetet å kunne vise til at generell vitenskapstro beveger seg i epistemer som - med nok motbevis til slutt (motvillig) forandrer seg - noe en kanskje snart kan spore i helsediskursen om low-carb. Her har en også å gjøre med mennesker og firmaer som på ingen måte ØNSKER at denne diskursen skal skifte retning, og en ny filosofi rundt kosthold skal skyte fart. Sukkerindustrien og fast-food er i særlig grad representerte her, der de smiler skjevt i sine glatte dresser og vinker til tykksakene som gnafser deres produkter. Og jeg - jeg står litt på sidelinjen, til tross for at jeg har dratt av 10ish kilo på tre måneder. Jeg spiser ikke veldig mye fett - kanskje ikke nok (og kanskje det er derfor det later til at jeg har sluttet å gå ned noe særlig). Selv har jeg store planer om å trene litt, for å se om det hjelper. Samtidig baker jeg eget low-carb-brød som smaker litt slik det smaker å tygge på et grantre, jeg spiser magisk mange egg og jeg har litt fløte i kaffen min fordi jeg føler jeg er rundt 83 år gammel.

Så i all sin logikk tenker jeg at folk som er for runde rundt stumpen kanskje burde prøve. Det er for mange (inkludert meg) faen så mye enklere enn å trene tre-fire ganger per uke, og jeg er ærlig talt aldri sulten. Og for guds skyld ikke vær spesielt stolt om du er alt for rund. Gjør noe med det - det er jo ikke på noen måte sunt (og i min bok heller ikke sjarmerende - jeg HATER meg selv og det bør du også om du er rund!) Sett inn et støt nå når det straks er jul. Spis ribbe som en annen predator og le manisk mens du går ned i vekt og samtidig slipper satan-poteten som stort sett aldri er tilberedt riktig bortsett fra når du får den fritert, og det skal ikke mye intelligens til for å skjønne at å fritere faenskap ikke er sunt ...

Religionsmannen!

Jeg har bare døpt ham religionsmannen.

Vi snakker UIO-creeper - altså en universitetsmann. Det er ikke egentlig det at jeg vet så jævlig mye om han - men jeg ser ham hver gang jeg er på universitetet (noe som ærlig talt ikke skjer særlig ofte da jeg virkelig ikke kan fordra stedet). I allefall - religionsmannen er der. Han har alltid trange bukser, korrekte sorte sko og trange gensere. Allerede her kan en selvfølgelig spørre seg om jeg har bommet en tanke, om ikke dette kan være samfunnsøkonomimannen, for eksempel. Og til dere sier jeg: "NEY!" Det er nemlig religionsmannen ...

Et eneste problem med religionsmannen, som forresten er svært høy og korthåret - er at han i dag strøk en stund på en annen gutt/mann. Jeg kunne se de da jeg skimtet bort fra eksamenen jeg holdt på å vinne (holocaust, baby - I know it all!). Gikk forresten tidlig fra den, flere timer før den var helt ferdig, men bare slowpokes sitter til timen er slagen, tenker nå jeg. Det handler om å vinne eksamen, og det gjør man ved klart å vise engasjement for oppgaven som kommer og som man faktisk kan godt, samt gå FØR alle andre. Dette er noe jeg og en venn har drevet med i flere år.

Så ... eh ... religionsmannen er kanskje økonom-homomannen. Whatchathink about that, eh? Tok meg på sengen, i allefall.

Eksamen og sensur, ikke nødvendigvis sammen.

Først av alt - eksamen i morgen. Neppe noen underdrivelse å si at jeg er lei, men akkurat nå er det litt problematisk fordi jeg har mye jeg burde ha kunnet bedre, men ikke kan særlig godt. Dette vil igjen si at jeg må bruke en god del av dagen på å lese, ikke ligge i sengen og snakke med I om åmen Fredrik (et produkt av vår felles gode og litt forskrudde fantasi).

Jeg har også helt i det siste stilt spørsmål ved hvorfor i alle dager jeg studerer organisasjon, ledelse og arbeid. Det er som om jeg studerer noe der jeg har veldig lyst til å gli rett inn i HR, men jeg må medgi at jeg ikke egentlig vet om det er det jeg vil. Derfor forvirrer jeg meg selv på en helt ny og innovativ måte, ved å fortsette studiet. Kanskje er det pliktfølelsen - viten om at jeg både bør og må fortsette. Kanskje er det vissheten om at jeg neppe blir en like god forfatter som jeg skulle ønske, altså en som faktisk kunne livnære seg på å skrive. Kanskje er det bare oppgitthet og generell slitasje eksamen påfører meg som får meg til å tvile på mine motiver og viten. Hvem vet - og ikke minst, hvem bryr seg?

Ellers registrerer jeg at Pakistan forbyr 1700 ord du før kunne skrive fritt på mobilen din og sende som sms LINKOMG. Blant disse ordene er "Glazed Donut" og "Jesus Christ". Dette forbudet bekrefter min mistanke om at primærinstitusjonene i Pakistan - som norske - ikke egentlig har så forbannet mye å ta seg til. For å dekke over dette og fremdeles heve lønn, kommer de opp med ganske forskrudde men ikke uoppfinnsomme tanker om hva en kan - og ikke kan gjøre. Glir godt inn i institusjonpilaren om normer, for ikke å snakke om den regulative pilaren her - der jeg antar det blir pisk på "the glazed donut" om noen forsøker å skrive "Jesus Christ". Selv tenker jeg en diskusjon rundt prioriteringsområder i Pakistan er på sin plass. Ressurser på å blokkere ord på mobiltelefon versus det å fikse noe slikt som en jernbanevogn eller to ekstra. Tough choice!

God sensurtirsdag!

Jeg er utvilsomt lei av eksamenslesing, det merker jeg virkelig nå.

Startet lesefaenskap klokken 10, avsluttet i 19-tiden og nå merker jeg det virkelig. En slags nifs kvalme har begynt å bre seg i meg, og den gjøres ikke bedre av at naboen holder på med noe singstar-aktig.

Ellers slår det meg at det blir virkelig magisk å bli ferdig med eksamensperioden. En til etter dette, så blir det god stemning, og jeg tror til og med jeg skal sette igang med trening igjen. Jeg gleder meg til å bli normal igjen - komme meg litt ut, IKKE sitte hele dagen med litteratur som omtrent ikke kan omsettes til praktisk kunnskap, og ha nok tid til min kjære (som akkurat kommenterte at "nå er det helg").

Nå skal jeg avklimatisere og se på sesong tre av Californication, en ganske fabelaktig serie.