Fryd

Det slår meg at jeg ikke helt finner ut av hva det ligger størst glede i. Er det muligheten for at jeg skuffer noen ved ikke å oppdatere bloggen min, eller at jeg eventuelt gleder noen ved faktisk å skrive noe i den. Tenke seg til, slik en kald fisk jeg er. Helst en tunfisk, eventuelt en sverdfisk. Jeg regner ikke hvithaien som en fisk. Den er for ond, for kalkulerende og slem. Det er dyret som har selvtillitt til bare å be kvinnene ta av seg klærne og tilbe den. Og derfor er jeg en tunfisk.

At jeg er en tunfisk forklarer en del. Jeg har ikke lest nok til eksamen, og det er faktisk snart eksamen..er. Mange av de, til og med. Jeg har innleveringer og skoleeksamener i hytt og gevær. Dette er noe en tunfisk ikke egentlig kan forholde seg til. Som tunfisk er jeg skapt for å ... unngå en hermetisk boks. Det er faktisk mitt eneste virke. At jeg i tillegg er sterk, liker god litteratur og fascineres av likheten i skrivemåte mellom Bukowski og Pynchon.

Ellers kan alle se til fanden svindle å få med seg In treatment. Svært god serie. Do it ... do it NOW!

Rastløshet, katt og sosiologi.

Jeg skrev et langt utkast, men tok vekk alt nå. Noe ved flinke hr.giraff som tittet søvnig på meg fikk meg til å innse at det ikke egentlig var relevant. Ikke engang for meg. Og når det feiler i å dytte meg i noen som helst retning kan det umulig ha vært brukbart for andre heller. Det hadde med rastløshet, katter og sosiologi å gjøre. En slags blanding, om ikke annet en teori rundt hvordan katter hadde gjort det på et sosiologistudie. Det hadde åpenbart blitt preget av rastløshet. Relevansen er alikevel liten. Lav korrelasjon mellom hva det skrives om og hvem som bryr seg. Jeg tror ikke engang det stemmer med korrelasjonsteori, og sakte innser jeg at eksamen i metode innen psykologi kan bli strabasiøs faenskap.

"We can plan a murder, or start a religion" mumler Jim Morrison, og jeg antar han jobbet halvseriøst med begge deler. Jeg antar jeg også burde. Tidligere har jeg mumlet om hva som behøves for å bli en dyktig sektleder. Etter timer med spansk såpeopera fant jeg for eksempel ut at det viktigste viste seg å være mangel på hår samt dobbeltnakke. Dobbeltnakke er en lur versjon av dobbelthake, men ettersom den ligger i nakken blir den tolket som et tegn på uendelig visdom pakket inn i hudfolder. Ikke som dobbelthaken, som er tegn på dårlig form og for mange kalorier pakket inn i hudfolder. Det er ikke det at dobbeltnakke har vært et prosjekt. Mer bare en observasjon, kald og objektiv. Sektledelse krever dobbeltnakke. Ironisk nok ser jeg et nytt marked åpne seg. "Psykologi og sektledelse"- ny master på BI. Jeg håper markedet er der, og at det lett kan bli det nye og hippe fremfor psykologi og bare helt vanlig ledelse.

Når jeg leser gjennom dette gir det mer eller mindre like mye mening som det jeg skrev for en stund siden. Jeg tar sjeldent tiden når jeg skriver dette, men vet at jeg stort sett alltid bare skriver uten å bry meg nevneverdig om hva det står. Det er på en måte mitt privilegie, selv om jeg delvis er utlevert med bilde og slikt skrap. Jeg noterer meg egentlig bare at jeg synes litt synd på herskaren av lesere jeg later som om jeg har. Å lese dette, i håp om at det skal komme en eller annen semantisk godbit pakket inn i en enda større godbit, for så å ende opp her nede, på slutten av teksten. Ende opp med en katastrofal slutt uten noen form for logikk, oppsummering eller på annen måte frelse. Jeg har utvilsomt skuffet, og hadde jeg vært av japansk origin hadde jeg utvilsomt ligget sammenkrøllet på gulvet med en smakfull dolk godt plantet et eller annet sted i meg der det gjør vondt og får meg til å skamme meg ekstra mye over mangel på ære, ferdigheter innen sushi og generelt kulturelle problemer jeg aldri fikset.

Men jeg er norsk, så slikt kan vi bare avskrive. Nå er det snart saftig forelesning om metodikk jeg på ingen måte vet noe om, og etterpå er det trening. Og jeg kommer til å angre som en død hund på at jeg publiserer dette uforståelige stykket tekst. Intet hat, intet fornuftig, bare tekst.

Bleeh...

Om biltur, ovn og giftig sopp (helst på en gang)

Pappa stork (som pappa er kjent som for meg) trengte hjelp med bæring av stekeovn i dag. Den gamle skulle sporenstreks ut, og den nye flinke inn. Den nye flinke viste seg å veie 1/4 av den gamle, noe som umiddelbart ga meg en dårlig følelse. "Vekt er kvalitet", kom det fra bror mens han klappet meg fornøyd på skulderen og smilte. Han hadde tatt turen innom med sitt intenst lave blodsukker for å spre helvete under flyttebyttehandelen.

Vel etablert fant Pappa stork ut at pizzasteinen som den nye ovnen (Miele, ARGH!) besittet var av laber kvalitet. Den gamle ovnen (Gaggenau, URGH!) kunne steke en hjemmelaget pizza på 4 minutter, og var umiddelbar klar for neste pizza. Den nye ovnen kunne steke en mindre pizza på 8-12 minutter, og måtte så tenke på hva den hadde gjort og varme seg på nytt i 10 minutter før den atter var klar til å brenne noe opp. Pappa stork ble furiøs av dette. Han frådet, trampet demonstrativt i gulvet og hatet hvert fiber av herren i telefonen som hadde sagt at han (åpenbart, han var fra MieleARGH) trivdes veldig godt med pizzafunksjonen. Mielemannen hadde tydeligvis ikke venner eller annen familie, og spiste pizzaen sin selv og kun en av gangen. Dette var slett ikke Pappa stork sin definisjon av "pizzafunksjon".

Etter at pappa hadde hatet en stund fant jeg ut at jeg skulle emigrere tilbake til leiligheten min. Jeg mjauet på bror til han sa ja til å kjøre meg bort. På veien var bror i sitt eiendommelige og trivelige humør etter å ha trent men ikke spist. En kvinne viket for den store bilen bror besittet, hvorpå bror freste "ikke vær så glad" til henne. Jeg lo høyt, klappet i hendene og betraktet den lille bilen med den lille kvinnen som nå så på "tunge hr.kvalitet" som klappet henrykt i hendene samt "hissig bror av tung kvalitet som ba henne være mindre glad". Det ble en god tur hjem.

Det med sopp er bare blikkfang. Hver gang jeg skriver noe om giftig sopp tror verden at jeg faktisk spiser denslags. Jeg er glad i sopp, men den skal ikke gi meg halusinasjoner. Tåper og sjarlataner...

Om badeball, oppdagelsesferd og andre ting

I morges gikk jeg tur, og oppdaget en djerv tagger som sirlig hadde tagget "badeball" på et gjerde. Jeg ble svært lykkelig av dette, uvitende om hva det var som egentlig skapte denne lykken. Joakim kalte meg en badeball her om dagen. Det kan selvfølgelig være det. Jeg smilte fornøyd og nikket anerkjennende til denne kommentaren. Ikke at jeg er så voldsomt lik en badeball, men jeg har lagt min enorme elsk på disse ballene tilhørende det maritim-ferierende tema.

I tittelen min står det også at jeg skal snakke om oppdagelsesferd. Dette blir feil, selv om tittelen min er en slags innholdsfortegnelse. I dag har jeg bare skrytt på meg mer enn jeg orker å skrive om. Det blir altså ikke prat om hva jeg har oppdaget, bortsett fra at jeg med litt hjelp dro 5 x 120 i benk og dermed er relativt sterk tatt i betraktning at jeg ikke har rørt en benk på et par år.

Happy motherfucking sunday.

Det nyeste innlegget av dem alle

Det er på tide med et nytt innlegg. Jeg antar det skinner igjennom at jeg egentlig ikke vil, eller har noe fornuftig å skrive om. Men la oss legge dette til side. De som kjenner meg vet at det bobler over med hat og avsky i meg. Dette er selvfølgelig ikke helt sant, men jeg liker å late som om. Eventuelt er det helt sant, men ingen tror meg når jeg sier det. Jeg går egentlig for den siste definisjonen av meg og mitt hat. Den er fin, og den glade leser vil fremdeles humre sympatisk og tenke at jeg tøyser. Selv om jeg ikke tøyser. Jeg er dønn seriøs ... det er antakeligvis flere ting i verden jeg hater dypt og intenst enn liker. Men du humrer enda. Herregud, som du humrer. Dette blir bare morsommere og morsommere. Åh Erlend, han er litt av en skøyer. Du får lyst til å nappe meg i kinnet, rufse meg i håret og gi meg en ganske liten klem som signaliserer at du liker meg som en venn men intet mer. Og det er jeg glad for. Noen av leserene mine er menn, og der er det akkurat slik vi vil ha det. Korte og konsise klemmer bestående av bekreftelse og gjensidig respekt. Hva kvinnene angår er det selvfølgelig en helt annen sak, men jeg kan ikke gå inn på slikt. Med mindre det ikke er en helt annen sak. Jeg vet ikke helt enda. Det er åpenbart forskjellig fra menn, men jeg vil da vitterlig ikke ha voldsomt lange klemmer av alle kvinner jeg møter. Kun noen utvalgte, egentlig.

For ikke å ha noe som helst å skrive om ble dette et jævlig fint innlegg. Haha. Og til dere som humrer enda. Herlig ... spis giftig sopp og fall om med fråde om munnen. You obviously don't know me.

Og helt til slutt må jeg informere om at uttrykket "spis giftig sopp" slett ikke er mitt. Det er lånt, stjålet, kidnappet eller på annen måte ervervet uærlig. Dette er noe jeg vet jeg må gjøre opp for, og det vet vedkommende også (om hun leser denne bloggen og akkurat nå humrer over hvor tøysete men slett ikke hatefull jeg er). Så ja, bot vil bli produsert i en anseelig mengde.

Lørdag er handledag, og tid for store skiftnøkler.

Som tittelen hevder er lørdag handledag. Dette feiret jeg med å handle en hel rekke dyre fine ting. Jeg og Sverre tok turen ut til periferien og høstet ny (vel, min første) senterhøytaler til det sjelblåsende surroundaktige brølesystemet jeg jobber med.

Dagens egentlige begivenhet var da vi ramlet inn på Alna handlesenter. La det ikke være noen som helst tvil. Alna handlesenter er HELVETE i ny og tidsriktig innpakning. Mens vi kjempet oss gjennom mengder av mennesker med tomme handlesjeler (kun jeg har en tidsriktig og fanatisk men flink handlesjel) innså jeg plutselig at det var ren tomhet i øynene deres. Vi snakker oppgitte mennesker som sitter på en tapasbar på alnabru med et skilt der det står "skinke.no" og pirker i et stykke trevlete kjøtt. Plutselig er det som om noen bringer den virkelig VIRKELIG store skiftnøkkelen og dundrer den i hodet på disse menneskene med full kraft. Vi snakker et slag av skiftnøkkelen på bildet til venstre (som tilfeldigvis selges på Biltema Alna handlesenter). Og etter å ha bli truffet av dette gigantiske instrumentet kun egnet til å opplyse om egen tilkortkommelse når det gjelder livet, kan en formelig se håp dø i øynene på disse menneskene. Disse menneskene som innser at de resten av sitt liv vil bli svakt opphisset av "pølsemannen" som like intenst trist innser at han hver helg i resten av sitt liv skal sitte med laptop i en liten bod proppet med semi-gode pølser og surfe spray.no etter en pølsekvinne han kan bli glad i og elske for evig og evig. Denne mannen vil se litt ut som dette:

Og mens bloggen min ler av meg og ikke lar meg skrive på siden av bildet slik at alt blir happy fucking hunky-dory, og landsnemda for høvelige blogger hyler i et unisont sytekor over hvordan jeg utleverer mennesker, sitter jeg stille igjen og kontemplerer mine egne muligheter for å unngå denne horrible fellen. Det går noe som dette:

1. Ikke få barn

2. Ikke kjør i hvit hummer-limousin, noen JÆVLA sinne. Dette er en avsporing, men det ser så dumt ut at alle inni bare må skamme seg, fråde og gråte fossefall innvendig.

3. Aldri, virkelig ALDRI dra til Alna handlesenter igjen (med mindre jeg trenger noe de har der, noe jeg antakeligvis gjør igjen. Kan en bloggleser vennligst melde seg for horribelt slaveoppdrag?)

4. Skjerpe meg og lese mer fag. Slik kan jeg få enda bedre karakterer, gjøre det magisk bra og bli så rik og arrogant at jeg aldri trenger å miste all form for håp på Alna handlesenter.

5. Slutte å skrive innlegg slik at Alna handlesenter får gratis reklame...faen.

Og hva er så igjen? Kun en hyllest til Hanne. Hanne, jeg vil ha banankake. Usikker på om det faktisk ble en hyllest. Det var i allefall ment som en, men ble kanskje mer et krav. Akk Hanne, jeg håper du kan tilgi meg for dette.

Sarte sjeler vasker kjøkken

Jeg føler meg også i dag småsyk og elendig. Ikke veldig elendig, men litt. Jeg er alt for varm (selv om jeg vanligvis også er dette) og får ikke ting til å stemme. At jeg ikke får ting til å stemme er heller ikke noe nytt. Det slår meg forsåvidt at det godt kan hende jeg er syk hele tiden.

Med denne teorien friskt i sinn har jeg bestemt meg for at ting må gjøres selv om jeg raver rundt, febrerer og hoster forfriskende. Jeg har vasket og ryddet kjøkken, laget en tamt lett lunsj og sett på man versus food for å opparbeide en slags matforståelse igjen. Hittil har det feilet totalt, og jeg håper en tur ut skal gjøre meg lykkelig og forårsake rulling av stabil grad (ref. dr.alban).