Ekte kjærlighet

Relativt ofte lager jeg te til I og meg, og her har vi en slags sermoni gående.

Jeg forteller henne at jeg vil ha te, og lurer på om ikke hun også vil ha en kopp. Stort sett sier hun ja, med mindre hun drikker helt andre ting, synger eller danser en liten dans (noe hun tidvis faktisk gjør).

Svaret hennes er alltid det samme. "GOD!", svarer hun på min forespørsel om type te, og jeg smiler hver gang.

Det gjør meg faktisk like glad hver gang hun kommer med dette kryptiske og ganske absurde (men logiske) svaret.

Og det er en av grunnene til at jeg elsker henne ... fordi hun ikke konkret kan si hvilken smak på teen hun ønsker seg. Og det er derfor jeg vet at vi alltid vil være sammen - vår galskap er så kompatibel at det nesten ikke gir mening.

Elsker deg, I!

Shop til you explode in a great ball of fire

Jeg sitter og leser om organisasjoner (IGJEN), og hva er vel mer naturlig enn å prokrastinere det hele med et lite innlegg her? INGENTING, DET ER VEL MER NATURLIG.

Så ... uh ... hvordan har folk det med tanke på kjøp? Hvor mye funderer de fleste mennesker på kjøp av hobby-prylor?

Jeg tenker MYE på det - gjør min research, regner på hva jeg kan kjøpe ting for, selge det brukt for, selge det for om jeg ikke liker det, selge det for om det automagisk brenner opp av seg selv ... og så videre.

I går stirret jeg vanntro på klokker, og prisen. Det later til at mellom 50.000 og 60.000 er "normal" pris for en fin klokke, og det er ikke engang noe litt spenstig og rampete. Det er en helt vanlig jævla klokke, riktignok laget av en eller annen liten tysker som ser ut som en fusjon av en liten hauk og en Kjell Akurust-karakter (Blodstrupmoens co-pilot, altså), men det er et eller annet med avslappetheten andre utviser rundt dette som forstyrrer meg litt. Skulle jeg ønske som var som de? Skulle jeg ønske jeg hadde pengene til 60.000 kroners klokke? Skulle jeg ønske jeg brydde meg nevneverdig om hva slags klokke jeg vraltet rundt med i det hele tatt?

Foreløpig er min hobby lyd og hodetelefoner spesielt, fordi det å stemme i med enorme høytalere og annen elektronikk i en relativt beskjeden leilighet er veldig dårlig stemning på så alt for mange måter.

I mener jeg burde være mer avslappet. Jeg går visstnok aldri på fylla, kjøper få klær, røyker ikke, drikker for lite kaffe utenfor, går fint lite på restaurant. Det er en beviselig og anseelig mengde penger som på en måte bare bygger seg opp fordi jeg er en asosial asperger-mann (ikke at jeg er, men det er et godt eksempel på andre som ikke egentlig bruker så mye penger, bortsett fra når de finner vintage sci-fi-sverd eller dolker, da flyr nok pengene).

Jeg vet ikke helt hva jeg skal frem til her - jeg antar jeg ønsker å mane til debatt om forbruk, hva folk bruker penger på, hvor mye de bruker etc. Nå - hadde jeg bare hatt noen lesere av bloggen som kunne kommentere så hadde vi kanskje kunne funnet ut av noe - men hah, jeg skriver mest for meg selv, så mrhe. Jeg skal kjøpe noe av gull, som er stygt, tåpelig og forvirrrende. Kanskje en gullhatt?

Søndagsfreden senker seg ... ogsåvidere.

Festelig helg, i grunnen.

I kom hjem fra tur til det fjerne østen (Riga) og hadde opparbeidet seg mer vondt i kjeven der visdomstannen hennes var trukket ut (ikke i Riga, men før). Hun vippet innom tannlegen samme dag og der var intet galt, heldig nok.
Det eneste problemet var at hun ble gradvis dårligere, og lørdag angstet jeg ganske bra da hun hadde feber. Jeg og mamma lurte henne (med fint lite list og lempe) til kanskje verdens beste tannlege, en venn av familien som behandler samtlige her i Oslo, og han kunne jo fascinerende nok konstatere at jaha - her skulle det vel ikke vært trukket noen tann, og selve trekkingen var risky business han i allefall ikke ville gjort. Det var også beinrester som lå og døde i kjeven hennes, og en liten rest av tannen lå igjen i kjeven. NB: Bildet er forresten ikke av min kjære I. Det hadde i tilfellet vært en enorm dedikasjon til at det er innsiden som teller ... just sayin', I er smokin' :)

Samtidig har jeg skrevet hjemmeeksamen om prinsipal/agent-teori, transaksjonskostnader, garbage can-prosesser og ny-institusjonalisme. Vet ikke helt hva jeg kan minst om av tanntrekking eller obskur økonomisk sosiologi-teori, men er ganske sikker på at jeg kunne trukket I sin tann mer effektivt enn det som ble gjort.

Nå er i allefall I bedre enn på en god stund, har ny tannlegedate med verdens beste tannlege i morgen og jeg leverer eksamen. Har stor tro på mandag som god dag, rett og slett.

Hils Jesus, søndag ut i andre adventssøndags ... noe

Nostalgitrip for den gale

For riktig mange år siden var jeg på besøk hos min onkel og tante på Steinkjer. De eide et stort hus ute ved sjøen. Det var der jeg lærte å svømme, og det var der jeg lærte å skyte med gevær større enn meg selv.

Det var også der jeg lærte å elske lyden av skrivemaskiner - og kanskje da jeg begynte å bli glad i lyd. Kall det gjerne en obskur fetisj, men lyd er noe jeg virkelig er glad i, derav forbannet dyre hodetelefoner, forsterker og dac.

Men lyd er mer enn bare musikk. Nå sitter jeg for eksempel og skriver dette makkverket på et mekanisk tastatur, altså et tastatur som i stor grad er likt det som sitter i skrivemaskiner (på ingen måte sant, men ideen er ganske lik og lyden er ikke så helt ulik). Og det er deilig, det å høre knatringen mens man skriver. Det blir et markant hopp fra å skrive på et kjedelig, flatt tastatur med små tarvelige klikkelyder. Dette tastaturet (som riktignok driver I fra vettet når jeg skriver raskt på det) er "the real deal". Det er fysisk, taktilt, deilig og ganske voldsomt "oldschool". Det har ingen usb-kontakter - det lyser ikke i mørket og det trøster meg ikke når jeg ikke har noe fornuftig å skrive. Det gir lugnt faen, og jeg må skape alt selv - bortsett fra den fantastiske lyden.

Jeg formelig gleder meg til å tre inn i en stilling etter at jeg er ferdig med master i dette magiske organisasjons- og ledelsesfaget mitt. Mitt jobbkrav blir formelt kun at jeg skal kunne bringe eget tastatur, og jeg skal faenmeg bringe dette - skrive som en gud og gjøre alle ukomfortable med min tilsynelatende voldsomt høye arbeidseffektivtet, selv om jeg med all sannsynlighet bare vil sitte der og perverst trykke på knapper for å fetisjere over lyden som lages.

Så ja - reklame for produkt når produktet faktisk er virkelig deilig å skrive på. Link her - om du vil plage samtlige du sitter i kontorlandskap med, og det vil du vel?

Hjemmeeksamen, ny musikk og konkret savn

Jeg savner I. Jeg savner VIRKELIG I. Akk, som jeg savner henne. Hun er på tur til det fjerne østen (aka et eller annet slaverland jeg i farten ikke husker navnet på ... Latvia, kanskje?)

Som trøst har jeg hjemmeeksamen, og om det ikke skulle fortone seg som særlig logisk så stay with me. Det å ha hjemmeeksamen betyr at jeg må jobbe - og jeg må jobbe MYE. Det er ikke gjort i en fei (beklageligvis), så jeg merker at jeg stort sett bruker all min våkentid til dette. Oppgaveteksten lyder: "Beskriv hovedtrekkene i fire teorier om grunntrekk i organisasjoner: Prinsipal/agent-relasjoner, transaksjonskostnader, garbage can-prosesser og ny-institusjonalisme. Drøft hvordan disse skiller seg fra hverandre med hensyn til underliggende forutsetninger og områder for anvendelse."

Foreløpig har jeg gjort rede for Prinsipal/agent-relasjoner og transaksjonskostnader, mye fordi de er ganske greie og simple. Garbage-can-prosesser minner meg om Garbage-gang-kortene jeg kjøpte mange av da jeg var svært liten, så det får meg til å le, og ny-institusjonalisme "antar" jeg handler om rasjonelt og historisk syn på institusjonsdannelse, og skal nappe til meg en bok om det litt senere i dag.

Og mens du tenker på hvordan du best kan hjelpe meg med denne oppgaven, skal du høre på denne sangen fordi den er magisk (beklager mangel på snappy embed - primitive drittblogg aka primitive meg ...) Sangen er neppe for alle - ganske skitten, ganske rampete og en sinnsyk fusjon mellom rah digga og takeoff-elektronika uten sidestykke.

I rest my fucking case (og fortsetter pønskingen på pensumlitteratur om ny-institusjonalisme).

low carb to ALL fatties!

Nå er folk lei lavkarbo. Det er ikke det at de ikke vil HA mer av det - de vil bare ikke høre mer om det, noe som slår meg som besynderlig. Det beste er jo at mange fremdeles sverger til krig mot det hele - fordi det er media som har skapt det og kun små dansende alver og annet pakk som prøver. Samtidig er det mange som stopper opp etter en uke fordi: "det ikke føles riktig ut for meg". Vel - først og fremst er dere idioter og vet veldig lite om både kosthold og maktbegrepet brukt innenfor en delvis hegemonisk setting, men hakket mer Foucaultiansk.

For det første - så er det magisk at mange fremdeles kun tror det handler om kalorier inn og ut. Om så var vandrer det en hel bråte mennesker rundt om kring som er regelrette mirakler, der de dytter i seg flesk og duppe (i farten usikker på om duppe er low-carb eller ei) og samtidig går ned i vekt, uten at tjukkasene trener noe særlig. Den termodynamiske loven gjelder altså ikke utelukkende for dette med kropp og fettforbrenning, men det er allikevel de som er så forbannet hardt satt på at den gjør det, at de erklærer low-carb som falskt, feil og dumt. Samtidig er det veldig mange som ikke helt forstår - eller tar inn over seg den makten leger alltid har hatt til å definere hva som er sunt, usunt eller sinnsykt. Jeg sier ikke at hoppende gale mennesker ikke er nettopp det, hoppende gale, men jeg liker etter en viss tid på universitetet å kunne vise til at generell vitenskapstro beveger seg i epistemer som - med nok motbevis til slutt (motvillig) forandrer seg - noe en kanskje snart kan spore i helsediskursen om low-carb. Her har en også å gjøre med mennesker og firmaer som på ingen måte ØNSKER at denne diskursen skal skifte retning, og en ny filosofi rundt kosthold skal skyte fart. Sukkerindustrien og fast-food er i særlig grad representerte her, der de smiler skjevt i sine glatte dresser og vinker til tykksakene som gnafser deres produkter. Og jeg - jeg står litt på sidelinjen, til tross for at jeg har dratt av 10ish kilo på tre måneder. Jeg spiser ikke veldig mye fett - kanskje ikke nok (og kanskje det er derfor det later til at jeg har sluttet å gå ned noe særlig). Selv har jeg store planer om å trene litt, for å se om det hjelper. Samtidig baker jeg eget low-carb-brød som smaker litt slik det smaker å tygge på et grantre, jeg spiser magisk mange egg og jeg har litt fløte i kaffen min fordi jeg føler jeg er rundt 83 år gammel.

Så i all sin logikk tenker jeg at folk som er for runde rundt stumpen kanskje burde prøve. Det er for mange (inkludert meg) faen så mye enklere enn å trene tre-fire ganger per uke, og jeg er ærlig talt aldri sulten. Og for guds skyld ikke vær spesielt stolt om du er alt for rund. Gjør noe med det - det er jo ikke på noen måte sunt (og i min bok heller ikke sjarmerende - jeg HATER meg selv og det bør du også om du er rund!) Sett inn et støt nå når det straks er jul. Spis ribbe som en annen predator og le manisk mens du går ned i vekt og samtidig slipper satan-poteten som stort sett aldri er tilberedt riktig bortsett fra når du får den fritert, og det skal ikke mye intelligens til for å skjønne at å fritere faenskap ikke er sunt ...

Religionsmannen!

Jeg har bare døpt ham religionsmannen.

Vi snakker UIO-creeper - altså en universitetsmann. Det er ikke egentlig det at jeg vet så jævlig mye om han - men jeg ser ham hver gang jeg er på universitetet (noe som ærlig talt ikke skjer særlig ofte da jeg virkelig ikke kan fordra stedet). I allefall - religionsmannen er der. Han har alltid trange bukser, korrekte sorte sko og trange gensere. Allerede her kan en selvfølgelig spørre seg om jeg har bommet en tanke, om ikke dette kan være samfunnsøkonomimannen, for eksempel. Og til dere sier jeg: "NEY!" Det er nemlig religionsmannen ...

Et eneste problem med religionsmannen, som forresten er svært høy og korthåret - er at han i dag strøk en stund på en annen gutt/mann. Jeg kunne se de da jeg skimtet bort fra eksamenen jeg holdt på å vinne (holocaust, baby - I know it all!). Gikk forresten tidlig fra den, flere timer før den var helt ferdig, men bare slowpokes sitter til timen er slagen, tenker nå jeg. Det handler om å vinne eksamen, og det gjør man ved klart å vise engasjement for oppgaven som kommer og som man faktisk kan godt, samt gå FØR alle andre. Dette er noe jeg og en venn har drevet med i flere år.

Så ... eh ... religionsmannen er kanskje økonom-homomannen. Whatchathink about that, eh? Tok meg på sengen, i allefall.