Sjelelig smerte ut av en annen verden (og Kalle Klovn)

Jeg har atter lurt meg selv til å følge med på Paradise Hotel, kanskje det mest katastrofale programmet siden Kalle Klovn.


Vi vet alle at Kalle Klovn ikke ga mening. Strandet på en øde øy med disse jævla dyrene, men fremdeles med et slags fly der eller noe, og i alle fall lassevis med bananer. Og hva i helvete gjorde han egentlig der? Hvorfor bare BLE han der? Faens idiot.

Men ja, Paradise ...

Jeg merker at jeg begynner å bli litt frynsete på grunn av dette programmet. Jeg later til å se på det, men på samme tid følger jeg på ingen måte med, og bare skriker uforståelig mot tven min. Akkurat nå hylte jeg: "GRE ØYENBRYNET DITT!"

På en måte begeistres jeg over deltakernes ustanselige entusiasme. Blir det fest? WOOOOOOOOOO DET ER GØY. At det er fest HVER ENESTE DAG later ikke til å legge en demper på det hele.


Kommer det en ny gutt? WOOOOOOOOOOOOOOOO DET ER GØY! DET ER NYTT! DET ER EN GUTT! Det ... det er ... nytt. Hurra der, altså ...

Og hva sier dette meg? For det første at ungdommer i dag er lette å glede. Det skal fint lite til. Det later nesten til at en hvilken som helst hendelse kan utløse en glede som på 50-tallet bare kunne utløses av en supermakts totale utslettelse.

For det andre at jeg har et problem med å velge medietilbud. Jeg velger konkret dette fremfor noe som helst annet. Jeg burde faktisk valgt Migrapolis over dette, og Migrapolis er horribelt omtrent uten sidestykke.

Så, dekoderen min må slås i stykker og jeg må begynne å streame Migrapolis på nett. 110% meg sjæl, ærlig og fin.

Og bilde nummer to? Never you mind ... det passer, på en eller annen måte. Det kan da ikke være så jævlig vanskelig å linke det opp mot Paradise Hotel.