Kjære hr.skulder

For det første- googler du "fucked up shoulder" finner du av en eller annen retardert grunn dette bildet. Det gir selvfølgelig ikke spesielt mye mening, og særlig ikke innen konteksten: "skulderen min krangler med meg når det kommer til løfting av vekter, bestikk eller bare det å generelt være en skulder". Den gjør med andre ord jævlig vondt. Problemet er jo at mann som jeg er, har jeg bestemt meg for å straffe den. Jeg mistenker dette blir litt på samme måte som da planten jeg en gang hadde begynte å miste blader på gulvet, bli gulgrønn og tilsynelatende litt lei seg.  Jeg svarte med å straffe den ved å nekte den vann. Vi ble aldri helt venner, den planten og jeg. 

Men over til sakens kjerne, som later til å dreie seg om min høyre skulder. Og her vil jeg vel egentlig stoppe opp et lite sekund, og heller undersøke litt rundt hvem som leser bloggen min. Jeg mener, jeg synes ubønhørlig synd på dere. Dere må lide dere igjennom et bilde av to gamle mennesker som viser finger, samt jeg som syter over at skulderen min ikke gjør som den skal mens jeg samtidig kaster vekter, bestikk eller luft etter den. Jeg mener, dette er jo utvilsomt selvforskyldt. Jeg har en eller annen defekt med tanke på senelengde, visstnok (TAKK, MAMMA) men allikevel. "Jeg kan ta det rolig". Problemet med å "ta det rolig" er at det med mannelogikk vil si det samme som at: "haha du taper, din nepe". Og jeg vil ikke tape. Jeg trener 5-6 ganger pr uke, har på facebook proklamert at jeg har som mål å se ut som David Hasselhoff (ja, krøllene inkludert .. get in line for sex) og generelt er inne i en god stund. Grunnen til at jeg er på facebook er forresten utelukkende en pike. Flink pike, uten tvil. Noe vanskelig, men flink. 

Men jeg ror meg bort, totalt. Jeg har vondt i en skulder, og jeg nekter å la være å gi den vekter. Den skal bli sterkere, gladere og renere, og Kari Jaquesson vil slikke på den (skulderen, altså) og alt blir fucking awesome. Og i morgen er det svømming på programmet, og dette er et av de minst sammenhengende innleggene jeg har skrevet på en lang stund, og jeg feirer det med på ingen måte å lese over for å luke ut diverse skrivefeil. Så, Anette ... let it be, let it be...

Og M, as your attorney I still advise you to get your way too cute behind over here.