Om biltur, ovn og giftig sopp (helst på en gang)

Pappa stork (som pappa er kjent som for meg) trengte hjelp med bæring av stekeovn i dag. Den gamle skulle sporenstreks ut, og den nye flinke inn. Den nye flinke viste seg å veie 1/4 av den gamle, noe som umiddelbart ga meg en dårlig følelse. "Vekt er kvalitet", kom det fra bror mens han klappet meg fornøyd på skulderen og smilte. Han hadde tatt turen innom med sitt intenst lave blodsukker for å spre helvete under flyttebyttehandelen.

Vel etablert fant Pappa stork ut at pizzasteinen som den nye ovnen (Miele, ARGH!) besittet var av laber kvalitet. Den gamle ovnen (Gaggenau, URGH!) kunne steke en hjemmelaget pizza på 4 minutter, og var umiddelbar klar for neste pizza. Den nye ovnen kunne steke en mindre pizza på 8-12 minutter, og måtte så tenke på hva den hadde gjort og varme seg på nytt i 10 minutter før den atter var klar til å brenne noe opp. Pappa stork ble furiøs av dette. Han frådet, trampet demonstrativt i gulvet og hatet hvert fiber av herren i telefonen som hadde sagt at han (åpenbart, han var fra MieleARGH) trivdes veldig godt med pizzafunksjonen. Mielemannen hadde tydeligvis ikke venner eller annen familie, og spiste pizzaen sin selv og kun en av gangen. Dette var slett ikke Pappa stork sin definisjon av "pizzafunksjon".

Etter at pappa hadde hatet en stund fant jeg ut at jeg skulle emigrere tilbake til leiligheten min. Jeg mjauet på bror til han sa ja til å kjøre meg bort. På veien var bror i sitt eiendommelige og trivelige humør etter å ha trent men ikke spist. En kvinne viket for den store bilen bror besittet, hvorpå bror freste "ikke vær så glad" til henne. Jeg lo høyt, klappet i hendene og betraktet den lille bilen med den lille kvinnen som nå så på "tunge hr.kvalitet" som klappet henrykt i hendene samt "hissig bror av tung kvalitet som ba henne være mindre glad". Det ble en god tur hjem.

Det med sopp er bare blikkfang. Hver gang jeg skriver noe om giftig sopp tror verden at jeg faktisk spiser denslags. Jeg er glad i sopp, men den skal ikke gi meg halusinasjoner. Tåper og sjarlataner...

Om badeball, oppdagelsesferd og andre ting

I morges gikk jeg tur, og oppdaget en djerv tagger som sirlig hadde tagget "badeball" på et gjerde. Jeg ble svært lykkelig av dette, uvitende om hva det var som egentlig skapte denne lykken. Joakim kalte meg en badeball her om dagen. Det kan selvfølgelig være det. Jeg smilte fornøyd og nikket anerkjennende til denne kommentaren. Ikke at jeg er så voldsomt lik en badeball, men jeg har lagt min enorme elsk på disse ballene tilhørende det maritim-ferierende tema.

I tittelen min står det også at jeg skal snakke om oppdagelsesferd. Dette blir feil, selv om tittelen min er en slags innholdsfortegnelse. I dag har jeg bare skrytt på meg mer enn jeg orker å skrive om. Det blir altså ikke prat om hva jeg har oppdaget, bortsett fra at jeg med litt hjelp dro 5 x 120 i benk og dermed er relativt sterk tatt i betraktning at jeg ikke har rørt en benk på et par år.

Happy motherfucking sunday.

Det nyeste innlegget av dem alle

Det er på tide med et nytt innlegg. Jeg antar det skinner igjennom at jeg egentlig ikke vil, eller har noe fornuftig å skrive om. Men la oss legge dette til side. De som kjenner meg vet at det bobler over med hat og avsky i meg. Dette er selvfølgelig ikke helt sant, men jeg liker å late som om. Eventuelt er det helt sant, men ingen tror meg når jeg sier det. Jeg går egentlig for den siste definisjonen av meg og mitt hat. Den er fin, og den glade leser vil fremdeles humre sympatisk og tenke at jeg tøyser. Selv om jeg ikke tøyser. Jeg er dønn seriøs ... det er antakeligvis flere ting i verden jeg hater dypt og intenst enn liker. Men du humrer enda. Herregud, som du humrer. Dette blir bare morsommere og morsommere. Åh Erlend, han er litt av en skøyer. Du får lyst til å nappe meg i kinnet, rufse meg i håret og gi meg en ganske liten klem som signaliserer at du liker meg som en venn men intet mer. Og det er jeg glad for. Noen av leserene mine er menn, og der er det akkurat slik vi vil ha det. Korte og konsise klemmer bestående av bekreftelse og gjensidig respekt. Hva kvinnene angår er det selvfølgelig en helt annen sak, men jeg kan ikke gå inn på slikt. Med mindre det ikke er en helt annen sak. Jeg vet ikke helt enda. Det er åpenbart forskjellig fra menn, men jeg vil da vitterlig ikke ha voldsomt lange klemmer av alle kvinner jeg møter. Kun noen utvalgte, egentlig.

For ikke å ha noe som helst å skrive om ble dette et jævlig fint innlegg. Haha. Og til dere som humrer enda. Herlig ... spis giftig sopp og fall om med fråde om munnen. You obviously don't know me.

Og helt til slutt må jeg informere om at uttrykket "spis giftig sopp" slett ikke er mitt. Det er lånt, stjålet, kidnappet eller på annen måte ervervet uærlig. Dette er noe jeg vet jeg må gjøre opp for, og det vet vedkommende også (om hun leser denne bloggen og akkurat nå humrer over hvor tøysete men slett ikke hatefull jeg er). Så ja, bot vil bli produsert i en anseelig mengde.

Lørdag er handledag, og tid for store skiftnøkler.

Som tittelen hevder er lørdag handledag. Dette feiret jeg med å handle en hel rekke dyre fine ting. Jeg og Sverre tok turen ut til periferien og høstet ny (vel, min første) senterhøytaler til det sjelblåsende surroundaktige brølesystemet jeg jobber med.

Dagens egentlige begivenhet var da vi ramlet inn på Alna handlesenter. La det ikke være noen som helst tvil. Alna handlesenter er HELVETE i ny og tidsriktig innpakning. Mens vi kjempet oss gjennom mengder av mennesker med tomme handlesjeler (kun jeg har en tidsriktig og fanatisk men flink handlesjel) innså jeg plutselig at det var ren tomhet i øynene deres. Vi snakker oppgitte mennesker som sitter på en tapasbar på alnabru med et skilt der det står "skinke.no" og pirker i et stykke trevlete kjøtt. Plutselig er det som om noen bringer den virkelig VIRKELIG store skiftnøkkelen og dundrer den i hodet på disse menneskene med full kraft. Vi snakker et slag av skiftnøkkelen på bildet til venstre (som tilfeldigvis selges på Biltema Alna handlesenter). Og etter å ha bli truffet av dette gigantiske instrumentet kun egnet til å opplyse om egen tilkortkommelse når det gjelder livet, kan en formelig se håp dø i øynene på disse menneskene. Disse menneskene som innser at de resten av sitt liv vil bli svakt opphisset av "pølsemannen" som like intenst trist innser at han hver helg i resten av sitt liv skal sitte med laptop i en liten bod proppet med semi-gode pølser og surfe spray.no etter en pølsekvinne han kan bli glad i og elske for evig og evig. Denne mannen vil se litt ut som dette:

Og mens bloggen min ler av meg og ikke lar meg skrive på siden av bildet slik at alt blir happy fucking hunky-dory, og landsnemda for høvelige blogger hyler i et unisont sytekor over hvordan jeg utleverer mennesker, sitter jeg stille igjen og kontemplerer mine egne muligheter for å unngå denne horrible fellen. Det går noe som dette:

1. Ikke få barn

2. Ikke kjør i hvit hummer-limousin, noen JÆVLA sinne. Dette er en avsporing, men det ser så dumt ut at alle inni bare må skamme seg, fråde og gråte fossefall innvendig.

3. Aldri, virkelig ALDRI dra til Alna handlesenter igjen (med mindre jeg trenger noe de har der, noe jeg antakeligvis gjør igjen. Kan en bloggleser vennligst melde seg for horribelt slaveoppdrag?)

4. Skjerpe meg og lese mer fag. Slik kan jeg få enda bedre karakterer, gjøre det magisk bra og bli så rik og arrogant at jeg aldri trenger å miste all form for håp på Alna handlesenter.

5. Slutte å skrive innlegg slik at Alna handlesenter får gratis reklame...faen.

Og hva er så igjen? Kun en hyllest til Hanne. Hanne, jeg vil ha banankake. Usikker på om det faktisk ble en hyllest. Det var i allefall ment som en, men ble kanskje mer et krav. Akk Hanne, jeg håper du kan tilgi meg for dette.

Sarte sjeler vasker kjøkken

Jeg føler meg også i dag småsyk og elendig. Ikke veldig elendig, men litt. Jeg er alt for varm (selv om jeg vanligvis også er dette) og får ikke ting til å stemme. At jeg ikke får ting til å stemme er heller ikke noe nytt. Det slår meg forsåvidt at det godt kan hende jeg er syk hele tiden.

Med denne teorien friskt i sinn har jeg bestemt meg for at ting må gjøres selv om jeg raver rundt, febrerer og hoster forfriskende. Jeg har vasket og ryddet kjøkken, laget en tamt lett lunsj og sett på man versus food for å opparbeide en slags matforståelse igjen. Hittil har det feilet totalt, og jeg håper en tur ut skal gjøre meg lykkelig og forårsake rulling av stabil grad (ref. dr.alban).

Febrilsk antikjendismandag

Hemmelige kilder innen et hemmelig departement hevder det er mandag, og at jeg bare må finne meg i det. Det går forsåvidt greit. Jeg har litt feber, litt snufsing og virkelig vondt i hver eneste muskel i kroppen.

Jeg er også kvitt min d-kjendisstatus, noe som er behagelig. Og hvordan var det, spør dere dere (ikke...). Kvinner kastet seg over meg, jeg fikk sponsoravtale med NIKE (ingen vet enda hvorfor, selv ikke NIKE) og alt var lett som fløyel og halvfast kittmodnet ost en god dag der.

Nå er det dog alvor igjen. Voldsomme mengder alvor. Både jeg og bror ligger relativt slagne med sykdom i leiligheten, men som eldste bror må jeg nok ta ansvar og handle ubrukelige ting som nok en gang vil gjøre brødrene S til supermenn.

Jeg satser på liten sort gris influensa. Ikke en full-bore svinepest, altså.

Hei mann som klatrer gjennom vinduet mitt...

La meg først og fremst gjøre det klart at dette er "fryktelig forskjellig" fra mye annet jeg har opplevd.

Hendelsesforløp: Jeg lå i badekaret og leste Murakami. Hans siste og svært gode bok, som ikke er fiction. Sputnik Sweetheart er godt skrevet, med god dybde og innlevelse og med et par nye og forfriskende elementer fra Murakami.

Faktisk hendelse: Jeg konverserer litt med flinke hr.giraff rundt hvorfor det er en del ståk og bråk på soverommet mitt, men avfeier det naturligvis som persienner som blåser i vinden (på en svært innbydende og romantisk måte).

Det jeg på ingen måte er klar for, mens jeg ligger og leser (og med jazz på ganske høyt fra rommet) er mannen som plutselig er i gangen min, og som stirrer like forskrekket på meg som jeg stirrer i vanntro på ham. La oss stoppe litt her. Det er en mann i gangen min, ytterdøren min er svært låst og jeg nynner ekstatisk til Benny Goodmans tokning av Stompin' at the Savoy mens jeg ligger i badekaret. Det eneste jeg kan tenke på er at jeg har stilaser utenfor vinduet mitt grunnet oppussing. Situasjonen er obskur! Det hele brytes av at jeg kommer til sans og samling, og jegt utbryter: "HVEM FAEN ER DU"? Dette later til å få fart på den djerve herren. Med ett innser han at jeg er i ferd med å reise meg for å karnøfle ham. På dette tidspunktet fikk han en magisk fart over seg, og forsvant ut ytterdøren min.

Selv hopper jeg ut av badekaret, finner et håndkle og tramper inn på rommet mitt. Ingenting er borte, og persiennene er lukket. Men det høres mer rasling utenfor, og en politimann stikker hodet sitt halvveis inn og lurer på om jeg bor her. Jeg bekrefter hans spørsmål, og to betjenter jogger gjennom rommet mitt etter først å ha spurt om lov til dette. Vel ute i gangen tar den ene en rask vitneforklaring før de legger på spring i oppgangen.

I mitt stille sinn tenker jeg: "dette er VG-materiale". Og dette gjør jeg også. Jeg skriver en obskur tips-mail til VG og blir oppringt like etterpå. Da er jeg imidlertid inne i en rolig samtale med en tredje politibetjent utenfor vinduet mitt. Vi prater høytalere, etter at jeg har gitt en ny og mer konkret beskrivelse av røveren som var innom meg. Politimannen er lystig og lurer på hvordan høytalerne mine høres ut, han har nemlig vurdert de selv. Jeg forfekter at de låter ypperlig, men trenger en del kraft for å låte optimalt. Etter denne også svært obskure samtalen, kommer VG-mannen på besøk: LES MER LIKE UNDER!

VG-mannen er som en liten hundevalp. Mannen var et nydelig eksempel på en VG-reporter. Da han fikk vite at jeg hadde lest bok i badekaret mens gjerningsmannen kom, lurte han umiddelbart på om det var en "kriminalroman" jeg leste. Han ble svært skuffet da det var en vanlig roman, men lot ikke det stoppe seg fra å ta vage bilder der han ville ha meg i tåpelige klassiske vg-posisjoner. Han fikk noen vage bilder der jeg MÅ se ganske retardert ut, men fikk ikke bilde av meg i badekaret. Et sted går selv min absurde grense for hva jeg vil ha på trykk i avisen. Da den nusselige hundevalpmannen hadde gått spaserte jeg og Christian ned til Wendelboes for kaffe. Vi resonerte oss begge frem til at raneren egentlig tilhørte markedet i parken på Birkelunden. Han hadde med antakeligvis gått tom for skrot han kunne selge, og hadde tatt en rolig tur til nabolaget på jakt etter noe brukbart.

Alt i alt vil jeg hevde at det har vært den mest obskure dagen i mitt liv (så langt). En kan bare håpe at VG kaster penger etter meg for en sensasjon av en historie, skjønt jeg er mer redd for at mitt gode rykte brått får seg en nesestyver.

På gjenhør, ja.