Først og fremst, et bilde av Dolph for å bringe nytelse inn i leserens trange, tarvelige og mørke (eller lyse, antakeligvis lyse) hjerte.
Om ikke Dolph er en leken og rampete svensk kjernekar så vet ikke jeg. Det handler mye om at jeg ikke vet, tror jeg.
Så til mye viktigere ting.
Jeg har fremdeles en snikende følelse av at jeg gjør dette blogskrapet helt feil. Jeg lirer ikke av meg vittige kommentarer og bruker maks to setninger på det, og dette plager meg. Derfor dro jeg på en magisk oppdagelsesferd på internettet, leste blogger, noterte meg hva de handlet om, hvor lange de var og hva jeg kunne bruke selv.
Og alt dette hadde vært fint, om jeg faktisk var uærlig og latet som om jeg gadd lese blogger i hytt og gevær. Bottom line, det gidder jeg bare ikke. Det slår meg at den mest populære bloggen tilknyttet en eller annen avis var en svenske som var middels furten fordi han måtte spise brød til lunsj. Kanskje fikk han smuler på de spisse skoene sine, eller rekesalatflekker på den overbøssete skjorten han kun kan gå med fordi han er syltynn og trendysvensk. Aner vi en viss sarkasme? På ingen måte, kun ekte hard, kald og ond realisme.
Så ... blogginnleggene mine er for for lange, ikke morsomme, ikke brukbare og har stort sett bilder som ikke gir noen som helst jævla mening. Og jeg liker det. Det kommer til å fortsette slik. Jeg kunne også liret av meg noe om at det var frivillig å lese bloggen min, men det er det ikke. Jeg er med all sannsynlighet både mye større og mye sterkere enn deg, og det vanker både buksevann og juling om du ikke fortsetter leseintensiteten.
Takk, alle fans...
