mandag 19. oktober 2009

Rastløshet, katt og sosiologi.

Jeg skrev et langt utkast, men tok vekk alt nå. Noe ved flinke hr.giraff som tittet søvnig på meg fikk meg til å innse at det ikke egentlig var relevant. Ikke engang for meg. Og når det feiler i å dytte meg i noen som helst retning kan det umulig ha vært brukbart for andre heller. Det hadde med rastløshet, katter og sosiologi å gjøre. En slags blanding, om ikke annet en teori rundt hvordan katter hadde gjort det på et sosiologistudie. Det hadde åpenbart blitt preget av rastløshet. Relevansen er alikevel liten. Lav korrelasjon mellom hva det skrives om og hvem som bryr seg. Jeg tror ikke engang det stemmer med korrelasjonsteori, og sakte innser jeg at eksamen i metode innen psykologi kan bli strabasiøs faenskap.

"We can plan a murder, or start a religion" mumler Jim Morrison, og jeg antar han jobbet halvseriøst med begge deler. Jeg antar jeg også burde. Tidligere har jeg mumlet om hva som behøves for å bli en dyktig sektleder. Etter timer med spansk såpeopera fant jeg for eksempel ut at det viktigste viste seg å være mangel på hår samt dobbeltnakke. Dobbeltnakke er en lur versjon av dobbelthake, men ettersom den ligger i nakken blir den tolket som et tegn på uendelig visdom pakket inn i hudfolder. Ikke som dobbelthaken, som er tegn på dårlig form og for mange kalorier pakket inn i hudfolder. Det er ikke det at dobbeltnakke har vært et prosjekt. Mer bare en observasjon, kald og objektiv. Sektledelse krever dobbeltnakke. Ironisk nok ser jeg et nytt marked åpne seg. "Psykologi og sektledelse"- ny master på BI. Jeg håper markedet er der, og at det lett kan bli det nye og hippe fremfor psykologi og bare helt vanlig ledelse.

Når jeg leser gjennom dette gir det mer eller mindre like mye mening som det jeg skrev for en stund siden. Jeg tar sjeldent tiden når jeg skriver dette, men vet at jeg stort sett alltid bare skriver uten å bry meg nevneverdig om hva det står. Det er på en måte mitt privilegie, selv om jeg delvis er utlevert med bilde og slikt skrap. Jeg noterer meg egentlig bare at jeg synes litt synd på herskaren av lesere jeg later som om jeg har. Å lese dette, i håp om at det skal komme en eller annen semantisk godbit pakket inn i en enda større godbit, for så å ende opp her nede, på slutten av teksten. Ende opp med en katastrofal slutt uten noen form for logikk, oppsummering eller på annen måte frelse. Jeg har utvilsomt skuffet, og hadde jeg vært av japansk origin hadde jeg utvilsomt ligget sammenkrøllet på gulvet med en smakfull dolk godt plantet et eller annet sted i meg der det gjør vondt og får meg til å skamme meg ekstra mye over mangel på ære, ferdigheter innen sushi og generelt kulturelle problemer jeg aldri fikset.

Men jeg er norsk, så slikt kan vi bare avskrive. Nå er det snart saftig forelesning om metodikk jeg på ingen måte vet noe om, og etterpå er det trening. Og jeg kommer til å angre som en død hund på at jeg publiserer dette uforståelige stykket tekst. Intet hat, intet fornuftig, bare tekst.

Bleeh...