Hendelsesforløp: Jeg lå i badekaret og leste Murakami. Hans siste og svært gode bok, som ikke er fiction. Sputnik Sweetheart er godt skrevet, med god dybde og innlevelse og med et par nye og forfriskende elementer fra Murakami.
Faktisk hendelse: Jeg konverserer litt med flinke hr.giraff rundt hvorfor det er en del ståk og bråk på soverommet mitt, men avfeier det naturligvis som persienner som blåser i vinden (på en svært innbydende og romantisk måte).
Det jeg på ingen måte er klar for, mens jeg ligger og leser (og med jazz på ganske høyt fra rommet) er mannen som plutselig er i gangen min, og som stirrer like forskrekket på meg som jeg stirrer i vanntro på ham. La oss stoppe litt her. Det er en mann i gangen min, ytterdøren min er svært låst og jeg nynner ekstatisk til Benny Goodmans tokning av Stompin' at the Savoy mens jeg ligger i badekaret. Det eneste jeg kan tenke på er at jeg har stilaser utenfor vinduet mitt grunnet oppussing. Situasjonen er obskur! Det hele brytes av at jeg kommer til sans og samling, og jegt utbryter: "HVEM FAEN ER DU"? Dette later til å få fart på den djerve herren. Med ett innser han at jeg er i ferd med å reise meg for å karnøfle ham. På dette tidspunktet fikk han en magisk fart over seg, og forsvant ut ytterdøren min.
Selv hopper jeg ut av badekaret, finner et håndkle og tramper inn på rommet mitt. Ingenting er borte, og persiennene er lukket. Men det høres mer rasling utenfor, og en politimann stikker hodet sitt halvveis inn og lurer på om jeg bor her. Jeg bekrefter hans spørsmål, og to betjenter jogger gjennom rommet mitt etter først å ha spurt om lov til dette. Vel ute i gangen tar den ene en rask vitneforklaring før de legger på spring i oppgangen.
I mitt stille sinn tenker jeg: "dette er VG-materiale". Og dette gjør jeg også. Jeg skriver en obskur tips-mail til VG og blir oppringt like etterpå. Da er jeg imidlertid inne i en rolig samtale med en tredje politibetjent utenfor vinduet mitt. Vi prater høytalere, etter at jeg har gitt en ny og mer konkret beskrivelse av røveren som var innom meg. Politimannen er lystig og lurer på hvordan høytalerne mine høres ut, han har nemlig vurdert de selv. Jeg forfekter at de låter ypperlig, men trenger en del kraft for å låte optimalt. Etter denne også svært obskure samtalen, kommer VG-mannen på besøk: LES MER LIKE UNDER!
VG-mannen er som en liten hundevalp. Mannen var et nydelig eksempel på en VG-reporter. Da han fikk vite at jeg hadde lest bok i badekaret mens gjerningsmannen kom, lurte han umiddelbart på om det var en "kriminalroman" jeg leste. Han ble svært skuffet da det var en vanlig roman, men lot ikke det stoppe seg fra å ta vage bilder der han ville ha meg i tåpelige klassiske vg-posisjoner. Han fikk noen vage bilder der jeg MÅ se ganske retardert ut, men fikk ikke bilde av meg i badekaret. Et sted går selv min absurde grense for hva jeg vil ha på trykk i avisen. Da den nusselige hundevalpmannen hadde gått spaserte jeg og Christian ned til Wendelboes for kaffe. Vi resonerte oss begge frem til at raneren egentlig tilhørte markedet i parken på Birkelunden. Han hadde med antakeligvis gått tom for skrot han kunne selge, og hadde tatt en rolig tur til nabolaget på jakt etter noe brukbart.
Alt i alt vil jeg hevde at det har vært den mest obskure dagen i mitt liv (så langt). En kan bare håpe at VG kaster penger etter meg for en sensasjon av en historie, skjønt jeg er mer redd for at mitt gode rykte brått får seg en nesestyver.
På gjenhør, ja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar