Den altomspinnende negativiteten som definerer min blogg

Beklager til de som måtte føle at denne bloggen er vel negativ, trist, mørk eller på andre måter begrensende for deres bevissthet. Grunnen er enkel, jeg prøver å herde menneskeheten mot falsk emo (se vedlegg 1 ... bildet .. din dumme faen) ved å spre ekte tristhet og faenskap gjennom denne bloggen. DIG IT !

Men la oss ikke spore helt av med triste tanker. Hvordan går kampen mot facebook, lurer du på. Vel .. jeg tapte, helt enkelt. Jeg kom på alle de tingene som var vagt viktig, særlig i forhold til kontakt med studiebekjente. Særlig det vippet meg faktisk tilbake på det intense facebookkjøret jeg er kjent for. Skal dog nevnes at avhengigheten er på et svært labert nivå, og jeg har ikke egentlig savnet noe som helst på facebook. Løsningen blir nok ignorering av omtrent alle der inne, så facebooken min blir deilig og stille. Mmmmm stillhet.

Ellers har man hjulpet sin flinke venn C med å flytte. Alt vel der, gratis trening og hva mer. Han spanderte til og med en middag, og alt er svært vel. Også blitt bedre kjent med noen av hans venner som er ustabile men suverene folk (akkurat som meg, med andre ord). Det blir en fabelaktig innflyttingsfest med mange svært merkelige mennesker snart. Jeg tror nesten jeg gleder meg, og jeg gleder meg stort sett ikke til noe annet enn svineinfluensa som vraker mesteparten av landet.

For øvrig stiger interessen for politikk, og jeg har faktisk begynt å lese meg på opp på faenskapen og prate om det. A poengterte viktigheten av å komme med tall, og har allerede belært meg om 47.6%. Dette tallet kan alltid brukes, og du vil alltid vinne. Jeg liker 47.6%, selv om det kan hende jeg modifiserer det litt. Det er allikevel et ytterst heldig tall til bruk innen politikk. 47.6% av leserne av denne bloggen blogger selv. Troverdig? Svært.

Enda en dag helt uten facebook

Dag 2. Det begynner å bli hardt nå ... det kribler i kroppen. Hva har fjerne venner jeg gir totalt faen i gjort nå? Spør de seg selv hvor fyllesyke det går an å være, eller hvor kult det er å skulke jobb?

Jeg formoder min lett sarkastiske tone gir et innblikk i hvor mye jeg gir faen i at jeg ikke bruker facebook for tiden. Det eneste som slår meg er vel strengt tatt at jeg ikke vet at jeg går glipp av noe fordi jeg ikke egentlig kan sjekke om det faktisk "skjer noe". Det skal allikevel nevnes at jeg ikke bryr meg nevneverdig. Jeg gjør andre mer heldige ting, og det bærer store gule frukter som faller ned på bakken og smiler til deg og hyler "lag noe magisk av meg". Dette er positivt, selv om jeg ikke er voldsomt begeistret for frukt engang.

Så, jeg tok en sykkeltur i morges. Til Vålrenga, faktisk. Jeg var nysjerrig på hva som var der, og om Olsenbanden fremdeles holdt hus der. Jeg fant små slitne hus, en distinkt olsenbandemangel og mange mennesker med tattoveringer. Akkurat det kom ikke som noe sjokk ... senest i går funderte jeg på korrelasjonen mellom tatoveringer og .. vel .. alt annet. Jeg kom vel frem til at det er et interessant fenomen. I samme pønsk som i grunnen fant sted hjemme hos mammaen og pappaen kom jeg frem til at jeg var mye mindre vestkantforankret enn min bror, som er voldsomt vestkantforankret. Bror siterte sitt kjære "jobb er æsj, pappa har cash" og det er vel noe jeg egentlig ikke finner meg helt til rette med, selv om jeg kanskje burde. Jeg har jo vokst opp på Vindern, men samtidig vokst opp der multer vokste på myrene inne på barnehageområdet. Men hvilken forbannet digresjon. Etter sykkelturen fikk jeg også ryddet og støvsuget rommet mitt, organisert ting og lagt ut annonse på dilldall som kunne selges. Mottok også hyggelig telefon fra herre som ville prate ut om diverse, ikke bare kjøpet av eventuelt dilldall.

Alt i alt har dag 2 også gått svært bra, selv uten facebook. Til alle som savner meg der kan jeg bare si: ring meg, idioter! Jeg er mer glad i telefon. Send eventuelt en mail .. eller et brev ... eller en badeball dere skriver noe magisk på og gir til meg.

Et liv uten facebook

Nytt prosjekt på gang, inspirert av konversasjon med H. H er svært vis, og hadde svært heldige poeng angående fenomenet facebook. Etter en liten stund bestemte jeg meg for å teste hvor mye jeg går glipp av ved ikke å være på facebook. Eventuelt hvor mye mer jeg får gjort, hvor mye større livsglede eller annet slikt vås. Igjen kan jeg snu på det og hevde at jeg mister en hel del livsglede og vås.

Dag 1. Facebook savnes ikke. Ikke engang en tanke. "Likes this" er totalt jævla uinteressant i dag. Jeg nyter at 1. folk slipper å se trynet mitt med retarderte kommentarer ved seg og 2. jeg slipper andres rabling over forbannet åpenbare ting de liker, gjør eller ikke gjør.

Dag 1 preges også av sykdom, jobb, sykdom på jobb, hjemtur litt tidligere enn komfortabelt grunnet sykdom på jobb, tur til mammaen og pappaen for litt middag og sykdom, opphetet konversasjon rundt politikk grunnet sykdom og alkohol og hjemtur til Grünerløkken i romferge.

Stort sett en interessant dag.

Fjernsynsprogrammer

Som de fleste vet er jeg svært glad i amerikanske tv-show produsert for å skape inntekt for et eller annet halvkristent selskap som kjemper med Gud ved sin side og en magisk pengepose i den andre (ja, med dollartegn på).

Det som gjør meg mest lykkelig for tiden er kvalitetsserier, og i dag føler jeg for å presentere kanskje den beste, According to Jim.

Spørsmålet jeg stiller meg er om det i det hele tatt er verd å gi en medievitenskapelig analyse av serien. Den står på akkurat nå, mens jeg skriver, faktisk. Og jeg kjenner formelig lovprisende ord presse seg frem grunnet denne seriens kløkt, humoristiske snert og karakterpresentasjon.

La oss ta Jim. Jim er morsom. Nei nei, ikke morsom. Jim er HYSTERISK. Når Jim for eksempel er uenig med konen sin, blir venn med en homofil mann fordi den homofile mannen gjør høykulturelle ting med konen hans eller begraver datterens hamster opp ned, blir det rett og slett bare morsomt. Jim er altså den hysterisk morsomme, og spiller videre på sine hysterisk morsomme roller fra andre filmer jeg har fortrengt med mange timer terapi.

Jims kone. Hun har et navn, antar jeg ... men jeg har ikke fått det med meg. Jmis kone er morsom. Nei nei, ikke bare morsom. Jims kone som med all sannsynlighet har et navn er HYSTERISK. Når Jims kone er uenig med Jim, blir venn med en homofil mann fordi den homofile mannen gjør høykulturelle ting med Jims kone eller rister på hodet når Jim begraver datterens hamster opp ned, blir det rett og slett bare fantastisk. Jims kone har altså et navn, og spiller på sin relativt tafatte og trasige rolle fra Ally Mc-jeg-ser-bebiser-danse-men-ingen-andre-ser-de-vi-kaller-det-psykose.

Videre har vi flere karakterer i According to Jim, men jeg verken husker navnene deres, hvilke roller de spiller eller hva faen de gjør der. De driver åpenbart ikke historien videre. Den senker seg selv, på et Titanisk vis som setter Titanic-ulykken i et mildt og fromt lys, antakeligvis en slags lysfontene.

Dagens budskap: Tv kan brenne i den mørkeste avkroken av HELVETE. HYSTERISK! Og det samme gjelder naturligvis for alle som er glad i According to Jim, Alle elsker Raymond (ingen...INGEN) og annet tant og fjas. OG til slutt, et svært kontroversielt bilde.e. ..

TRENING, FORDI DET ER INTERESSANT Å HØRE OM TIPPER JEG...

Dette er slik jeg føler meg når jeg trener. Like dum som Stoltenberg som hacker.

La meg oppklare. Som den observante leser kan se har stoltenberg et relativt PIMP oppsett, men han er for evneveik til å benytte mer enn en skjerm.
Dette kan også generaliseres til min trening. Fire av skjermene er sorte på grunn av sviktende venner. Mens alle albanerne, pakistanerne, indierne, en ghettosmurf, Castro og gud vet hvor mange tynne blonde piker trener sammen med vennene sine, trener jeg mutters alene. Jeg skal vokte min tunge fordi noen leser denne bloggen (DU JA, LALA) men jeg må få komme med en liten men velrettet tirade mot venner som bare pyser ut, skylder på dårlig tid, dårlig rygg, dårlig tannstell eller andre ting som ikke er tip-top. Jeg mangler altså noen å trene med, og det er en liten katastrofe på støttehjul.

Det er også et faktum at jeg ikke henter ut potensialet mitt når jeg trener alene, mye fordi jeg trener alene men også mye fordi jeg er for lat. I dag tok jeg i. Det gjorde vondt, og nå føles hendene mine som jødekaker ( som forøvrig ser slik ut ... se vedlagt bilde 2 ). Min vrede er altså åpenbar. Jeg konkluderte derfor i morges med at treningen trengte en slags revolusjon, men helst ikke i form av steroider. De gjør deg ikke kul, bare dust. Første forsøk på revolusjon ble proteinshake + wienerbrød før trening. Det var JÆVLIG feil. Jeg fikk både føling og infarkt etter 5 minutters hissig løping, og dømte raskt denne komboen (wienderbrød / shake ) til døden.

Følg med i morgen. Jeg er ganske sikker på at heller ikke det vil gi den lekende leser et nyansert eller i det hele tatt brukbart treningstips. Kun vrede.

Den store oppdagelsesferden.

Igjen besluttet jeg og Christian oss for at det var på tide å erobre et eller annet i Oslo. Denne gangen fant vi ut at Nydalen måtte erobres, på godt gammelt spansk vis. Planen var å finne noen som kunne slave på sukker / tobakksplantasjene, og gjøre oss svært rike på kort tid.

So much for planning.

Først ble vi angrepet av gressklippermafiaen. To sløve herrer kom fresende på hver sin store gressklipperbil, skulte stygt på oss og akselrerte aggressivt forbi. Så kom en sløv dame fresende, skulte igjen stygt på oss (fordi vi var spanske conquistadorer?) og hylte videre, klart på jakt etter de to sløve herrene hun holdt så meget av.

Etter å ha vandret opp til nydalen, pratet om at damer kan gi relativt lite mening og delt tanker om hvorfor Espa bensinstasjon (på Espa) selger så forbannet mange boller (hint: mennesker som kjører der blir deprimerte og trenger noe trøstende) kom vi til Nydalen. Denne dalen falt raskt inn under spansk herredømme, og her høstet vi også "Imsdal Sportsvann med smak av helvete". Litt senere, på forvirrende tur opp til Maridalen oppdaget vi at sportsvannet smakte svette og kaktus. Mange minutter ble brukt på å drøfte hvordan dette vannet ble produsert, men det egner seg på ingen måte på trykk for den sarte leser.

Tilbake på Grünerløkka etter monsteriøs tur feiret vi med hamburger på Daqota. Alt i alt en seier for Spania som nasjon, selv om sigarproduksjonen uteblir.

Og anden? Den har jeg ingen god forklaring på ... men Gud VET det er den nifseste anden i universet...